Mitt juleønske: Styrk bemanningsnormen, ikke stryk den!

Pakker og ord kan inneholde så mangt. Ikke alle gavepakker er hva de utgir seg for, og noen ganger er innpakningen til og med finere enn innholdet. Den siste tida har jeg tenkt mye på misvisende ord og hvordan eufemismer (skjønnmalende ord) brer om seg i politikken og pakker inn sylskarpe sparekniver.

Pakking av klasser

I høst har det blitt snakket om pakking av klasser på videregående som et optimaliseringstiltak. Optimalisere høres jo ut som et fint ord, men det er snakk om å optimalisere gulvplassen, ikke læringsutbyttet. Når det ikke finnes et tak for hvor mange som kan stues eller stappes sammen i et klasserom på videregående, avgjør kvadratmeterne; ikke elevens beste, ikke hva som er pedagogisk forsvarlig, ikke lærerens arbeidsforhold. Derfor trengs det en norm.

Norm er nødvendig

I barnehagen og grunnskolen finnes heldigvis en norm for bemanning og lærertetthet. En minstenorm riktig nok, men likevel en sikring, et sikkerhetsnett. Nå er normen truet.

KS pakker forslaget om å fjerne normen inn i ord som økt grad av fleksibilitet. Fleksibilitet er positivt når man har nok ressurser. Ikke ellers. Da betyr det kaos.

Lærertetthet er forresten et forunderlig ord som gir inntrykk av at det er tett mellom lærere, men det er det slettes ikke, det er tett mellom elevene. Da klassedelingstall forsvant i 2003 bestemte Regjeringen at det ikke skulle benyttes som sparetiltak. Akkurat, ja. I dag er det størrelsen på rommet som avgjør hvor mange det er plass til, for normen gjelder på trinnet, ikke for klassen. Det gir fleksibilitet, men sikrer også et minstekrav. Fjernes normen, blir sikkerhetsnettet for elever og lærere borte.

Forventningsgapet

I KS debatthefte defineres forventningsgapet som gapet mellom det som i sum forventes av kommuner og fylkeskommuner og det som er mulig å yte med de ressursene som er tilgjengelig. KS ber om innspill som kan være med å minske dette gapet i befolkningen.

La oss heller snu litt på det og se på forventningsgapet som vil oppstå i barnehage og skole og det som er mulig å yte hvis normtall fjernes. Dette gapet er det som i sum kan forventes av barnehage og skole når lærere og ansatte skal gjøre mer med mindre ressurser:

• Flere elever vil ikke gjennomføre og bestå i smekkfulle klasser.
• Læringsresultatene vil ikke bli bedre med mindre faglig oppfølging fra læreren.
• Elevene vil ikke oppleve økt motivasjon og mestring når de ikke blir sett.
• Uønsket skolefravær vil ikke minske når eleven forsvinner i mengden.
• Timene blir ikke mer praktiske med flere elever i klassen.
• Sykefraværet blant ansatte i barnehagen vil ikke minske.
• Læreryrket blir ikke mer attraktivt, og rekrutteringen vil ikke øke.

La oss snakke sammen

Hvis du mener dette er svartmaling i en tid der vi sårt trenger litt lys, så er det kun et forsøk på å snakke høyt om konsekvenser av hva som er foreslått. Noe annet er å tro på julenissen.

La oss snakke sammen om dette gapet med dønn ærlige ord, snakke om hva vi vil at skole skal være og hva det vil koste. La oss diskutere hva vi legger i elevens beste og hva som er pedagogisk forsvarlig. La oss snakke om hvordan et godt arbeidsmiljø for lærerne ser ut fra innsiden og hva som skal til for å gjøre yrket attraktivt og sikre rekruttering. La oss snakke om hvordan gode lærings- og utviklingsforhold i barnehage og skole ser ut i praksis. La oss snakke om hvordan dører til verden kan åpnes, ikke stenges.

Spør hvilken som helst lærer om hva som er avgjørende for en god barnehage og skole: Nok tid til å se og følge opp hver enkelt. Spør hvilken som helst elev om hva som var avgjørende for å fikse skolen: «Lærer’n så meg!».

Så enkelt.

Derfor må normen styrkes, ikke strykes. Det er mitt juleønske til politikerne.