Små kommentarer setter spor

I den nylig publiserte forskningsrapporten «Summen av de stadige påminnelser – funksjonshemming, mikroaggresjon og helse» oppsummeres resultatene fra en ny norsk studie.

 «Jeg blir lei meg, jeg føler jeg blir sett ned på og at livet mitt ikke er verdt å leve. Jeg syns jeg blir stakkarsliggjort, og det er vondt å høre at folk sier de ikke hadde klart å være i mine sko. Jeg føler meg som en annenrangs borger. Enten er jeg ‘en helt’ som går ute blant andre, eller så er jeg den de synes synd på. Jeg får aldri lov til å være et menneske, eller å være med selv. Hvis jeg sier jeg er fornøyd med livet mitt, så sier andre at jeg ikke bør være det.».

Sitatet over er fra en 25 år gammel kvinne med synshemming. Det er ett av mange uttrykk vi har samlet i en studie av erfaringer med ulike former for nedverdigende og ubehagelige opplevelser. Sitatet illustrerer hvordan det som med en fellesbetegnelse kalles «mikroaggresjon» bidrar til at folk føler seg stakkarsliggjort, snakket til som et barn, sett ned på eller mistenkeliggjort. Når dette oppleves ofte i hverdagen, kan det påvirke både selvfølelse og livskvalitet. 

Studien bygger på et samarbeid mellom forskningsinstituttet Fafo og organisasjonen Unge funksjonshemmede. Formålet har vært å belyse hvorvidt hverdagens fordommer og subtile ekskluderingsmekanismer rammer mennesker med kroniske sykdommer eller funksjonsnedsettelser.

Hva er mikroaggresjon?

Mikroaggresjon er en samlebetegnelse på hverdagslige og tilsynelatende uskyldige – men nedverdigende – kommentarer, vitser eller handlinger som medlemmer av marginaliserte grupper opplever. Den kan være subtil eller eksplisitt. Mikroaggresjon spinger ut av fordommer, og utgjør en form for hverdagsdiskriminering. De bidrar til kontinuerlige påminnelser om at man blir sett på som annerledes, ikke passer inn eller at man er utenfor. 

Selv om det ikke trenger å være gjennomtenkt eller ondsinnet fra avsenderens side, kan det ha betydelig negativ påvirkning på mottakeren, spesielt for de som opplever dette ofte. Begrepet har imidlertid også en interessepolitisk side, ved at å kategorisere hverdagsdiskriminering som en form for «aggresjon». Vi har vært interessert i å se på hvordan begrepet inngår i minoritetsgruppers selvforståelse og omtale av egne erfaringer.

Rammer 6 av 10

Formålet med studien har vært å undersøke utbredelse av denne typen erfaringer og i hvilken grad dette påvirker selvvurdert psykisk helse. Respondentene ble rekruttert gjennom funksjonshemmedes organisasjoner. I tillegg ble det utført en serie med intervjuer med enkeltpersoner i målgruppen. 

Av de drøyt tusen personene som har besvart spørreundersøkelsen, svarer 6 av 10 at de opplever noen eller mange former for mikroaggresjon jevnlig. De som har synlige funksjonsnedsettelser eller store begrensninger i hverdagen, rapporterer høyere forekomst.

Påvirker helsen 

Svarene viser at det er en moderat sammenheng mellom opplevelser med mikroaggresjon og selvrapportert psykisk helse. Det rapporteres om stress, angst og depresjon som følge av disse erfaringene.

Blant de yngste av respondenter og de som oppgir «annet» på kjønnsidentitet, rapporteres det om høyere forekomst av mikroaggresjoner. Det kan være et behov for å se nærmere på utsatthet blant dem som tilhører flere minoriteter.

Det samme bildet ser vi også i internasjonale studier, som også viser at mikroaggresjon bidrar til dårligere psykisk helse og redusert sosial deltakelse.

Behov for handling

Sett fra Unge funksjonshemmedes ståsted, er kunnskap om mikroaggresjoner mot funksjonshemmede av stor betydning. Likestilling, mangfold og inkludering står høyt på den politiske agendaen, men det eksisterer fortsatt negative holdninger og fordommer som rammer personer med funksjonsnedsettelser og kronisk sykdom. Det er på tide at vi som samfunn reflekterer over og tar oppgjør med de holdningene som ligger til grunn for mikroaggresjoner. Dette krever både bevisstgjøring og endrede holdning. Vi må lære å gjenkjenne og utfordre samfunnet egne fordommer.

Beslutningstakere etterspør forskning som grunnlag for å kunne sette inn tiltak. Forskings­rapporten gir et grunnlag som belyser og gir innsikt i et alvorlig samfunnsproblem. Unge funksjonshemmede mener at det må kunne forvente handling nå. Som borgere har vi alle et ansvar for å skape et inkluderende samfunn hvor ingen forteller at det ikke er plass til deg. Å skape en kultur der alle mennesker blir sett og behandlet med respekt – uavhengig av funksjonsevne – er en nødvendighet for et rettferdig samfunn.

Kilde

Fafos forskningsrapport:  Summen av de stadige påminnelser – funksjonshemming, mikroaggresjon og helse