Forbudspolitikk er ikke løsningen

Kunnskapsministeren er bekymret for økende ekskludering og sosial rangering blant elever. Det er jeg også. Men jeg er enda mer bekymret for en skolepolitikk der komplekse problemer stadig skal løses med stadig nye forbud.

For en måned siden kom den nasjonale Elevundersøkelsen, der elever selvrapporterer om trivsel, mobbing, faglig utfordring, mestring, motivasjon og vurdering for læring. For en gangs skyld var det noe som kunne minne om positive resultater – mye hadde stabilisert seg. Kanskje var det et vendepunkt? Det får vi dessverre aldri vite. Regjeringen har bestemt at Elevundersøkelsen skal skrotes til fordel for et nytt system, der kvalitet i skolen i praksis blir redefinert. Det reiser spørsmålet: Hva er kvalitet i norsk skole?

Nordtun hevder at fellesskolen er vårt fremste konkurransefortrinn, fordi den bygger tillit på tvers av forskjeller. Men hva bygger hun det på? Er det en beskrivelse av hvordan skolen faktisk fungerer, eller et ideal om hvordan hun skulle ønske at det sto til?

Hvis fellesskolen virkelig var Norges sterkeste kort, burde vi sett det på resultatene. I stedet viser Elevundersøkelsen at mobbetallene har stabilisert seg på et bekymringsfullt nivå. Homohat er et problem på flere skoler, blant annet Bjørnholt. Og til tross for at vi har et av verdens dyreste skolesystemer, lykkes vi ikke godt nok med å løfte elevenes faglige nivå.

Så hvor er bevisene for at fellesskolen faktisk fungerer slik Nordtun beskriver? Forbudspolitikk som løsning?

Det er bra at Nordtun etterlyser de voksne i skolen. Men begynner forbudslinjen å bli litt slitt?

Regulering kan være nødvendig, for eksempel for aldersgrenser på sosiale medier. Men fungerer det like godt mot klistremerker og russegrupper? Hvis forbud er løsningen på alt, hvorfor stoppe der? Burde vi ikke da også forby mobbing, trusler, homohat og utenforskap? Vent litt – det er jo allerede forbudt.

Kanskje det heller er på tide å regulere politikernes evne til å innføre tiltak uten grundig evaluering? Moss kommune droppet for eksempel lekser i et år, bare for å gjeninnføre dem året etter. Det er litt av en belastning på et helt skolesystem. Når man hopper fra tiltak til tiltak uten en helhetlig strategi, blir skolen uforutsigbar og ineffektiv – og det går ut over elevene.

Profesjonsutvikling skjer ikke gjennom pålegg ovenfra. Den må skje innenfra – i et fellesskap av lærere og skoleledere som bygger kvalitet over tid (Dahl et al., 2016).

Hva om vi lærer av det som virker i praksis?

I stedet for å forby ekskludering (som allerede er forbudt), bør vi lære av skolene som lykkes med å skape inkluderende fellesskap. Lofsrud skole i Oslo er et eksempel på hvordan systematisk arbeid gir resultater. På Mortensrud, hvor skolen ligger, har ungdomskriminaliteten gått ned. Samtidig har både trivsels- og læringsresultater på Lofsrud økt. Ikke på grunn av forbud, men fordi skolen har jobbet målrettet over tid.

Skolen har styrket kontaktlærerressursen for å gi elevene tett oppfølging og bygge sterke relasjoner. De har vunnet tillit i lokalsamfunnet og hos foresatte, noe som setter dem i posisjon til å veilede når det trengs. Ved å omdisponere ressurser holder de skolen åpen på kveldstid og følger opp elever utover ordinær skoletid – noe som hindrer ungdom i å falle utenfor. Relasjoner og tidlig innsats virker. Langt bedre enn regulering.

Det finnes mange utfordringer i norsk skole, men også mange suksesshistorier. Jeg har studert skoler som oppnår høy kvalitet i en årrekke, blant annet gjennom skolepodkasten Et bedre skole-Norge. I årets Elevundersøkelse var skolen jeg jobber på blant landets topp ti videregående skoler. Det er profesjonsfellesskapets fortjeneste. Vi har lært av de som lykkes – vi har ikke regulert oss til en god skole.

Historien viser hvor dårlig regulering alene fungerer. I Lesotho forsøkte statsministeren å stanse HIV-epidemien ved å fremme avholdenhet som hovedstrategi – i praksis et forsøk på å ‘forby’ sex. Problemet forsvant ikke. Vi kan ikke forby oss til en bedre skole. Vi må bygge den – på det som faktisk virker.

Så hvordan sikrer vi at skolen utvikler seg i riktig retning? Målet må være reell kvalitet, ikke symbolske grep og populistiske diskusjoner.

For å få til det må vi ut av skyttergravene mellom regulering og profesjonsutvikling. De voksne må på banen. Skoleeiere, myndigheter, skoleledere og lærere må samarbeide og lære av det som fungerer – ikke styre gjennom kortsiktig symbolpolitikk. Det er ikke forbud som skaper en bedre skole, men sterke fellesskap der vi tar sammen tar ansvar for barn- og unge.