Uformell kontakt refererer til dialogen som skjer utenfor de
formelle arenaene som foreldremøter og utviklingssamtaler. Selv om disse møtene
utvilsomt spiller en viktig rolle i skole-hjem-samarbeidet, med klare mål og
diskusjoner om elevenes utvikling, kan de ofte oppleves som rigide og
upersonlige.
Den formelle kommunikasjonen består ofte av ensidig
informasjonsformidling fra lærere til foresatte, med et stramt tidsskjema som
gir lite rom for reell dialog og samhandling. Dette kan hindre et gjensidig
samarbeid basert på tillit, som er avgjørende for å støtte eleven best mulig.
Etter ti år i skolesystemet har jeg sett hvordan uformell dialog kan være
uunnværlig for å skape trygghet, forutsigbarhet og felleskap. Slik kontakt
styrker tilliten mellom skole og hjem og legger et solid grunnlag for elevens faglige
og sosiale utvikling.
Med det stadig økende presset for å oppfylle formelle krav
og administrative oppgaver, er det forståelig at uformelle samtaler ofte blir
nedprioritert. Dette skaper et paradoks: Vi vet hvor viktig tett kontakt er for
å bygge gode relasjoner og sikre effektivt samarbeid, men mange lærere opplever
at de ikke har tid til dette.
Vi må reflektere over om vi har skapt en
skolehverdag der det mellommenneskelige har blitt satt i skyggen av formelle krav.
Kanskje trenger vi en kulturendring der uformell dialog ikke bare anses som en
"nice to have," men som en "need to have."
Uformell kontakt
Den uformelle kontakten er langt mer enn bare småprat; det
er en kontinuerlig dialog som gir alle involverte muligheten til å stille
spørsmål, dele bekymringer og uttrykke usikkerhet. Denne dialogen åpner for
enkle løsninger på mindre utfordringer og gir rom for å diskutere detaljer som
kan gjøre en stor forskjell i en elevs skolehverdag.
I noen tilfeller kan kommunikasjonen mellom lærere og
foresatte bli mangelfull. Noen lærere bruker skolemelding for å formidle
beskjeder og tar kun kontakt på telefon ved alvorlige saker. I slike tilfeller
har jeg erfart at elevene ofte blir mer urolige og mindre samarbeidsvillige i
møte med læreren.
Ved nærmere undersøkelse har det ofte vist seg at elevene
opplever det som utrygt når læreren kun tar kontakt når det er noe negativt.
Når eleven derimot ser at læreren har en god relasjon med foreldrene, reduseres
følelsen av redsel og skam som kan oppstå når skolen tar kontakt.
Det skaper en
følelse av at skolen og hjemmet står på samme lag, noe som styrker elevens
tillit til både skolen og læreren.
Som miljøterapeut på en ungdomsskole fikk jeg på nært hold
erfare hvor viktig den daglige kontakten med foresatte er. En av mine oppgaver
var å ringe foresatte hver morgen for å informere dem hvis barna deres ikke
hadde møtt opp til første time. Selv om dette ofte skjedde på dagens travleste
tid, satte de alltid pris på samtalene.
Denne kontakten ga dem informasjonen de
trengte for å følge opp barnet sitt, og skapte samtidig en følelse av at skolen
virkelig brydde seg om elevenes oppmøte og trivsel. Den kontinuerlige kontakten
styrket relasjonen mellom meg, eleven og foresatte, og både elever og foreldre
følte seg sett og verdsatt, selv om informasjonen som ble formidlet ikke alltid
var positiv.
Som lærere, miljøarbeidere og samarbeidspartnere i skolen,
jobber vi med mennesker – ikke maskiner. Vår suksess i å støtte elevene
avhenger av vår evne til å bygge relasjoner basert på tillit og gjensidig
respekt.
Den uformelle kontakten med hjemmet er en nøkkelkomponent i dette
arbeidet. For at vi skal kunne gi elevene den beste mulige støtten, må vi
prioritere denne kontakten og integrere den i vår daglige praksis.
Relasjonsbygging
Hyppig, uformell kontakt bør sees på som en investering i
relasjonen mellom skole og hjem. Den etablerte relasjonen vil gagne skolen i
utfordringer som krever et godt samarbeid. Jo tidligere relasjonen etableres,
jo bedre vil samarbeidet fungere. Dette er spesielt viktig for familier med
kort botid i Norge, som kan ha språkbarrierer og manglende kjennskap til det
norske skolesystemet.
Uformell kontakt kan være avgjørende for at disse
familiene skal føle seg inkludert i barnets skolegang, og ta del i samarbeidet.
Ifølge utdanningsforskeren John Hattie (2008) kan foresattes engasjement i
barnets skolegang tilsvare at man legger til to eller tre år i elevens
utdanning. Dette viser hvor viktig det er at kommunikasjonen i
skole-hjem-samarbeidet er et middel for å nå slikt engasjement, og ikke en
barriere.
Gjøre en forskjell
Løsningen er ikke nødvendigvis å kreve at lærere skal bruke
mer tid på kontakt med hjemmet, men heller å tenke kreativt om hvordan denne
kontakten kan integreres i skolehverdagen. Jeg har sett nyutdannede lærere
bygge sterke og produktive relasjoner med foresatte på kort tid. Simpelthen
fordi de har valgt å ta hyppig kontakt for oppdateringer som oppleves som
betydningsfulle.
Små handlinger som å ta en telefonsamtale, eller sende en melding
til foresatte kan utgjøre en forskjell.
For å skape et velfungerende skole-hjem-samarbeid, må vi
utvikle en kollektiv tilnærming som går utover de tradisjonelle foreldremøtene
og utviklingssamtalene. Samarbeidet kan ikke være avhengig av den enkelte
lærers innsats alene; det krever en systematisk og helhetlig tilnærming som
involverer hele skolen.
De lovpålagte formene for samarbeid, som er fastsatt på
samfunnsnivå, er ikke tilstrekkelige. Dette er en oppfatning som deles av
lærere, foresatte og skoleansatte, og vi ser effektene hos elevene.
Forskning viser tydelig at et sterkt samarbeid med foresatte
kan forbedre elevenes læringsutbytte, trivsel, redusere atferdsproblemer og
fremme en mer positiv holdning til skolen. Disse faktorene kan ha en direkte
innvirkning på elevenes tilstedeværelse og fullføring av skolegangen.
Det er
vårt ansvar å sikre at de nødvendige forutsetningene for et godt samarbeid er
på plass. Dette kan ikke overlates til tilfeldigheter eller være avhengig av
enkeltes personlige egnethet.
