Fredrikstad, Verdal, Færder, Stjørdal, Larvik og Møre og Romsdal. Og så videre. Et sveip gjennom lokalaviser landet over viser en trist tendens. I forsøket på å få budsjettene til noenlunde å gå i hop foreslås det kutt i utdanningssektoren. 

Det skjer i ei tid da flere piler peker nedover, både når det gjelder elevenes læringsutbytte og – ikke minst – elevenes oppførsel. Det siste lærere og skoleledere trenger nå, er å få færre muligheter til å gjøre den krevende jobben med å sikre skolen som et godt sted både å være og å lære.

 Over hele landet melder lærere om økende trøbbel. Undervisninga forstyrres, skjellsordene hagler, gjenstander kastes, det sparkes og slås. I fjor ble det registrert 20 000 meldinger om vold, trusler og krenkelser mot ansatte i skolene i Norges 20 største kommuner.

La skolen få gjøre sin del av jobben

 For å håndtere dette trenger skolene mer ressurser, ikke mindre. De må få bedre muligheter til å sette inn støtteundervisning. Skolene må ha sosiallærere, helsesykepleiere, miljøterapeuter og barne- og ungdomsarbeidere som kan jobbe forebyggende og dessuten kunne tre støttende til de gangene situasjoner eskalerer.

 Det er ikke alle problemer man kan bevilge seg bort fra over kommunebudsjettene. Og de økende atferdsproblemene har sammensatte årsaker, som i stor grad er utenom skolens kontroll. Det dreier seg blant anna om økende sosial ulikhet, utenforskap og hvilken ballast elevene får hjemmefra i en tidsånd som ikke akkurat preges av livsmotto av typen «gjør din plikt», for å si det på en pen måte.

 Det er ingen lett oppgave å få budsjettene til å gå opp i kommuner og fylker. Vi lever i en dyrtid, som også rammer denne sektoren. En krevende internasjonal situasjon gjør at landet vårt må bruke større beløp enn før på beredskap og forsvar av alt vi holder kjært, både her i landet og i våre nærområder. Og kommunene merker godt eldrebølgen, som krever sine påplussinger innen helse og omsorg.

Kort tid for kursendring

Men prisen ved å kutte i disse feltene kan bli høy. Ansatte sykmeldes og faller i verste fall ut av yrkeslivet. Elever er redde for å gå på skolen, og gleden og muligheten til å lære forringes. Flere steder har Utdanningsforbundet advart mot konsekvensene av skolekutt. 

I Fredrikstad har samtlige rektorer i grunnskolen samlet seg i et opprop mot kuttforslagene fra rådmannen. «Vi har ikke penger til å jobbe forebyggende», er den klare advarselen fra Mona Häckert, rektor ved Haugeåsen ungdomsskole. 

I Harstad fikk kommunepolitikere en tilstandsrapport om skolene, der skolene forteller om stadig flere hendelser med «utagerende eller uønsket atferd». I klartekst innebærer dette knivepisoder, kvelertak, steinkasting og dødstrusler. Samtidig har kommuneledelsen på sikt planer om å kutte bevilgningene til grunnskolene. 

Selv om dette ifølge ordfører Kari-Anne Opsal (Ap) skal ses i sammenheng med antatt færre elever, er det verdt å lytte til Utdanningsforbundets lokallagsleder Martin Mikaelsen Haugland. Han etterlyser en satsing på flere ansatte med riktig kompetanse i skolen, og i tillegg gi barnehagene nok ressurser til å regulere barns atferdsproblemer allerede der.

 Det kan være vanskelig å få forståelse for behovet for satsinger i barnehager og skoler fordi konsekvensene ofte ikke viser seg med en gang. Denne gangen er det ikke slik. Ansatte i skolen, fra nord til sør, formidler samme virkelighetsbilde med mer vold, mer trusler, mer ufin språkbruk og mobbing. Derfor må det handles nå; med flere ansatte og mer ressurser for at lærere og andre ansatte får mulighet til å gjøre sitt til at den retningen skolen er på vei, kan justeres mot smulere farvann i stedet for inn mot enda større brottsjøer enn det vi ser i dag.