– Det er på tide å avslutte den mål- og resultatstyrte skolen

Kjære stortingspolitikere,

Jeg har sagt opp lærerjobben min. I Aftenposten kalte jeg det en politisk handling. Ikke en resignasjon. I etterkant har jeg fått mange meldinger. Fra bekymrede foreldre. Fra elever som har blitt syke av skolen. Fra elever som har droppet ut. Og fra lærere som vurderer å gjøre det samme som meg. Mange har skrevet at jeg er modig. Men jeg tenker ikke på dette som mot. Jeg tenker på det som en nødvendighet. Det er så mange elever som ikke har en stemme som bærer hele veien til dere med makt. Derfor tok jeg jeg kontakt med Tale Maria Krohn Engvik, kjent for mange som Helsesista. Sånn at jeg blir til et vi. For skole er mer enn fag. Det handler også om elevenes psykiske helse. Da kan vi være stemmen til de stemmeløse.

Det er dere politikere som vedtar rammene og innholdet i skolen. I denne skolen er det mange elever som ikke opplever mestring. Mange foreldre som er utslitte av bekymring. Og mange voksne som ikke strekker til. Hvis dere synes det er vanskelig å forstå, skal vi hjelpe dere. Se for dere et barn som starter på skolen. Der skal det gå i 10 år. 

Prøv å kjenne etter hvordan dere hadde hatt det hvis hver dag var en kamp for å svelge unna det ene nederlaget etter det andre. At dere de neste 10 årene aldri opplever mestring. Dere hadde selvsagt forlatt situasjonen. Det kan ikke elevene. Og se for dere at dette var deres barn. At dere var foreldrene som hver dag måtte lappe sammen barnets knuste selvbilde. At dere lå våkne om nettene og lurte på hvordan det skulle gå med barnet deres. Til slutt kan dere prøve å se for dere at dere er den voksne i skolen som prøver. Virkelig prøver. Men som vet at i mange tilfeller er det beste ikke godt nok. Fordi skolen har så mange kompetansemål, tester og kartlegginger, at denne eleven aldri vil føle seg god nok.

Yrker som først og fremst jobber med mennesker, vil alltid være komplekse. Men nå har dere politikere lagt på så mange oppgaver, at det nærmer seg det uhåndterbare. Vi skal lage gode undervisningsøkter for at elevene skal lære. Vi skal bygge trygge læringsfremmende relasjoner. Skolen må håndtere foreldre som er bekymret for barna sine. Elever som strever faglig. Og elever som strever med sin psykiske helse. I tillegg skal vi teste, dokumentere, og rapportere. 

Før vi kan gå hjem, fordi skoler mangler ressurser, er det mange som rydder og vasker klasserommene, mens vi snakker med den ene eleven som ikke har lyst til å dra hjem, fordi hjemme ikke er trygt. Det er dere som har makten til å gjøre noe med situasjonen. Når dere til stadighet lar være, kommer tvilen snikende. Er ikke skole så viktig, når alt kommer til alt?

Nå ber vi dere politikere om å være modige. Eller å gjøre det som er nødvendig. For at skolen skal bli en mestringsarena for alle barn. At foreldrene skal få slippe å bekymre seg for barna sine. Og at skolen igjen blir en arbeidsplass der de voksne først og fremst er der for elevene. For å klare dette må dere sette elevene først. Barns skolegang er for viktig til at politikere skal kunne gjøre personlig prestisje ut av den. Skolen skal ikke være rød eller blå. Den skal være for alle.

Nå er det på tide å avslutte den mål- og resultatstyrte skolen, og heller lage en skole med plass til mangfoldet av barn og unge. Som kan komme på skolen hver dag, og glede seg til nye mestringsopplevelser. En skole der elever får være sitt eget utgangspunkt. Da må de yngste elevene få ta leken tilbake, og de må få gå i klasser med færre elever. Når noe ikke fungerer, er ikke løsningen alltid mer av det samme, men mindre. Mindre testing. Mindre kartlegging. Og mindre dokumentasjon. 

La skolen være et sted der det praktiske, estetiske, og emosjonelle, er like viktig som det teoretiske. Og så må kunnskap være viktigere enn kompetanse. Barns skolegang kan heller ikke baseres på konkurranse og prestasjoner. Det gjør elever demotiverte og syke. Det er de voksne på skolen som møter elevene hver dag. Det er de som vet hva de trenger. Det er disse voksne som utgjør den viktige forskjellen for elevene. Nå trenger vi (og elever og foreldre) at dere viser oss tillit.

Vi mener det er viktig å redde, og styrke, den offentlige skolen. Skolen kan være en viktig felleskapsarena. Et sted med plass til alle. Der elevene lærer verdien av, og respekten for, ulikhet. At man også kan omgås de man er uenig med. Skolen kan være det stedet man lærer om demokrati, menneskerettigheter og menneskeverd. Her kan elevene lære betydningen av ytringsfrihet, men også hvor dens grenser bør gå. Et sted der elevene med seg selv som utgangspunkt, får hjelp av trygge voksne til å lære seg livet. Et fellesskap hvor religion, kjønn, hudfarge, eller legning, ikke bestemmer verdien til et menneske. Ei heller om du mestrer det praktisk-estetiske, teoretiske, eller emosjonelle best. 

Hvis skolen fragmenteres, i hvilket fellesskap skal man da lære å respektere hverandre? Om ikke i fellesskolen, på hvilken annen arena ser dere politikere for dere at menneskeverdet skal utvikles og beskyttes?