Vern formueskatten, skit i integrering

Viktig samfunnsansvar blir dermed årelatt så blodet spruter. Mange av sparetiltakene rammer de som i utgangspunktet er marginaliserte grupper og som i mindre grad enn andre har en stemme som høres når vilkårene strammes inn. 

Når det så i neste omgang går dårlig for den gruppen som blir satt til side, brukes dette som bevis på gruppens manglende evne og vilje til positiv innsats. Jeg tenker her og nå på innvandrerne våre, og i den sammenheng jeg vil omtale dem er det mer meningsfullt å kalle dem «minoritetsspråklige», de som har et annet morsmål enn norsk.

Vi ønsker alle et innvandrerregnskap som går så mye i pluss som mulig. Da trenger vi et integreringstilbud som på en økonomisk og menneskelig bærekraftig måte gjør dem til samfunnsnyttige borgere på så kort tid som mulig. Her er språkopplæringen hele nøkkelen. 

En funksjonell tale som gjør at man både forstår og forstås, og en skriftlig kompetanse som gjør at en kan skjønne tekstene og media som omgir en er målet. Veien for en minoritetsspråklig som går total fremmedgjøring i et fremmed land til det å kunne leve, virke, elske og dø i et kjent land er utfordrende. Språk er kilde til makt, men også til avmakt.

Det å lære et nytt språk er krevende, særlig for de som kommer fra språk med helt andre skrift- og lydsystemer enn vårt eget. På et tidlig stadium i læringen av et nytt språk, vil det å kunne få ting forklart på sitt eget morsmål virke som en kjempestøtte. 

Får begynnere morsmålsbasert støtte tidlig, kan veien frem til selvstendig skrift- og talepraksis bli kortere enn uten denne støtten. Morsmålslærerne, som er lese, tale- og skriftkyndige i morsmål og norsk, har i tillegg til språkkompetanse en flerkulturell kompetanse, og kan gi innlærerne svar på mange spørsmål om det å være ny i byen og ny i landet. Morsmålslæreren kan uten tvil gi innlæreren en «flying start» i integreringsprosessen.

Der språklæreren ser uerstattelige ressurser for effektiv og god integrering og språkopplæring, ser bergenske lokalpolitikere sløsing med penger. Skolebyråden virker som en positiv kar, og det er ikke tvil om at besparingene som han må fronte, kommer før de faglige argumentene. I media sier han:

– Vår vurdering er at det i tillegg til kartlegging av elevens språkferdigheter må legges til grunn en grad av skjønn for hvor lenge elever har rett til tospråklig opplæring i fag. Det er også en vurdering om elevens språkutvikling støttes best ved hjelp av støtte på morsmålet eller om det beste er å gi særskilt norskopplæring (…).

I første setning fremstiller han det som mulig sløsing å gi eleven rett til tospråklig opplæring. I den neste blir det spekulert om støtte på morsmålet kan erstattes med særskilt norskopplæring. 

Som lærer med erfaring både fra ordinær norskopplæring i ungdomsskole, særskilt opplæring i norsk på ungdomsskolen og norskopplæring for voksne minoritetsspråklige kan jeg påpeke noen momenter her. Minoritetsungdom som mottar særskilt norskopplæring blir ofte tatt ut av klassen uavhengig av hva klassen holder på med, for å bli satt i egne klasser. For å få la oss si tre timer særskilt opplæring, kan man risikere at de mister en mattetime, en engelsktime og en halv dobbeltime i gymnastikk. 

Det de går glipp av i disse timene, må de så prøve å hanke inn med en språkkompetanse som i utgangspunktet kvalifiserte til særskilt norskopplæring. Om du ikke har lest Catch 22 av Joseph Heller, er det kanskje på tide nå.

Morsmålstøtte kan en ofte få utenom ordinær timeplan, slik at en unngår en slik «Catch 22», eller dobbeltbinding om man vil. Ingen av de vanlige timene vil bli rammet, og man får mulighet til å få svar på alle sine spørsmål, på et språk man skjønner. Å ta bort morsmålsundervisning for å spare penger, er et alvorlig inngrep i integreringsprosjektet.

Neste gang en fra Frp klager over manglende integrering, bør de først snakke med sine egne. 

Du kan ikke kjøre kniven i bildekket til naboen for så å sutre over hans dårlige kjøreferdigheter.