Utdanning er nøkkelen til et vellykket integreringsprosjekt

En sak som hatt massiv oppmerksomhet over mange tiår, er innvandrerregnskapet. «Alle» ønsker seg et bedre integreringsprosjekt, men det pirkes bare i grøten. Et velfungerende integreringsprosjekt kan hjelpe oss med mange andre utfordrende tendenser: eldrebølge, svikt i rekruttering til omsorgsyrkene og synkende fødselstall. Nyfødte nordmenn kan jo godt ha foreldre fra et annet land. Alt annet ville være rasisme.

Nøkkelen til å gå i pluss i innvandrerregnskapet er og blir utdanning, slik at nye nordmenn snarest mulig kan komme inn i jobb, fortrinnsvis en jobb der vi kan få utnyttet den kompetansen de allerede hadde da de kom til landet. Jeg tenker nå først og fremst på utdanning innenfor voksenopplæringen. Voksenopplæringen er en stor sekkebetegnelse, og mange vet faktisk ikke hva som er i sekken. Det er vel det som er det grunnleggende problemet. De to store kategoriene er innvandrere og voksne født i Norge, som av en eller annen grunn vil ta utdannelse på grunnskole eller videregående nivå. Jeg vil her ta for meg voksenopplæring for innvandrere.

Utdanningsløpet for innvandrere som vil lykkes i Norge, er preget av manglende oversiktlighet og arbeidsdeling. Opplæring på introduksjonsnivå og grunnskolenivå er et kommunalt ansvar. Opplæring på videregående nivå er primært et fylkeskommunalt ansvar, men det er også fag som ikke tilbys av offentlig skole, slik at man må gå til private tilbydere for denne opplæringen. Dette er fag som gir tilleggspoeng for opptak til noen høyere studier.

Har du en helsefaglig utdannelse fra et annet land og ønsker å få godkjent autorisasjon i Norge må du gjennomføre kurs på Folkeuniversitetet i noe som heter «Nasjonale fag». Norge har også språkkrav for å bli statsborger, og prøvene blir forvaltet av Direktoratet for høyere utdanning (DIKU). Målrettet undervisning for å komme frem til nødvendig nivå kan man få mot betaling av mange ulike private tilbydere, som Lingu, Note og AOF.

Separate lovverk

I tillegg til dette vellet av tilbydere er de juridiske føringene for voksenopplæringen delt opp i to separate lovverk: Opplæringsloven og Integreringsloven (tidligere Introduksjonsloven).

Om integreringsloven: «Loven inneholder for det første en klargjøring av hva som er kommunens og fylkeskommunens ansvar i kapittel 2. Det klargjøres at kommunen har ansvaret for introduksjonsprogrammet og opplæringen i norsk og samfunnskunnskap, mens fylkeskommunen har ansvar for det regionale integreringsarbeidet og planer for kvalifisering av innvandrere.» 

Opplæringsloven på sin side handler om grunnskole- og videregående opplæring, der voksne har fått sitt eget kapittel og sitt eget subjekt: «deltaker». Dette språklige grepet gjør lite ut over å vise at de er voksne, rettighetene som følger med deltakerstatus er overveiende svakere enn for eleven. Denne splittelsen i lovverk skaper også praktiske skiller, slik at man for eksempel i Bergen har ansvaret for opplæring etter integreringsloven og opplæring etter opplæringsloven blitt fordelt på to ulike byrådsavdelinger, Etat for inkludering og Etat for skole, selv om alt handler om utdannelse.

Du skal holde tunga rett i munnen for å ha oversikten her, og jeg har sikkert oversett noe selv. Det som er trist, er at ingen ser behovet for en ryddejobb og en omstrukturering slik at man får en helhetstenking og en sammenheng i praksis. Det kan virke som voksenopplæring er feltet alle er glade for at noen andre tar seg av, men ingen er helt sikker på hvem «de andre» er. Voksenopplæringen er et ikke-tema mange steder:

I det generelle ordskiftet om skole er det rimelig dødt om voksenopplæringen. Ikke så mye mer å si om det.

Nasjonal og lokal skolepolitikk har fullt fokus på de ordinære utdanningsløpene, fra barnehage til videregående. Programutkastet til Arbeiderpartiet kan stå som et eksempel på dette tunnelsynet, der voksenopplæringen faller mellom de to stolene inkludering og skole. Arbeiderpartiet vil ifølge programmet «ha en integreringspolitikk som gir raskeste vei til jobb. Alle skal få mulighet til å lære seg norsk på et nivå som arbeidslivet krever, og introduksjonsprogrammet skal være arbeidsrettet og tilpasset den enkelte» (https://www.arbeiderpartiet.no/politikken/integrering/ ) Under «skole» er det ikke utmeislet noen målsettinger for innvandrere, og under «videregående» er målsetningene avgrenset til å gjelde «ungdom»

Passive lærerorgansasjoner

Lærerorganisasjonene, som skal være en pådriver for interessene til sine medlemmer samt å bidra til en god samfunnsutvikling, har også havnet i en tilstand av letargi når det gjelder voksenopplæringen. Lærerne i voksenopplæringen mangler fremdeles kontaktlærertillegg og har et latterlig lavt kveldstillegg. Medlemsgruppen sliter med å nå fram i alle fora i organisasjonene, og forhandlingskrav for oss blir vanligvis visket ut fra papirene første forhandlingsdag. Ut fra den manglende interessen fra organisasjonene er det tydelig at de også lever godt og likegyldig med den kaotiske organiseringen og manglende satsingen vi har på voksenopplæringen.

Utdanningsforbundet, som er store nok til å gjøre en forskjell ved forhandlingsbordet og andre steder, har ikke utnyttet sin påvirkningsmakt på våre vegne. Vi har fått noen interne fora som skal stelle med voksenopplæringen, men foreløpig ser det ut som ren indremedisinsk selvpleie. 

På hjemmesidene til Utdanningsforbundet kan vil lese: «Utdanningsforbundet arbeider for en rettighetsfesting av kontaktlærer for voksne elever som mottar undervisning etter introduksjonsloven og opplæringsloven.» Vi kan også lese: «Flere arbeidsgivere har innsett nødvendigheten av å betale et rimelig kveldstillegg for å få ansatt høyt kvalifiserte lærere i voksenopplæringen.» Det blir i det minste hevdet at det arbeides for kontaktlærer, men sitatet om kveldstillegg vitner om at organisasjonen har resignert og delegert problematikken til lokale forhandlinger. Samtidig vet vi at når verken KS eller Utdanningsforbundet sender signaler gjennom sine linjer, skjer det sjelden noe som koster penger på lokalt nivå.

Norsk Lektorlag har ingen erklærte målsetninger for voksenopplæringen. Selvfølgelig.

Skolenes Landsforbund har programfestet at «Grunnskole- og videregående opplæring for voksne skal være likeverdig og gratis.» men de går heller ikke inn i materien.

Noen må ta ansvar

Jeg ønsker meg at noen tar ansvar for voksenopplæringen, og at de skottene og den passiviteten vi har i dag, utfordres. Vi fortjener å gå fra ikke-tema til tema, i kraft av det samfunnsoppdraget vi utfører. Hvordan kan vi i voksenopplæringen jobbe for styrket inkludering, når vi selv ikke er inkludert i det gode selskap, eller er fordelt på så mange selskaper at vi ikke ser hverandre og ikke verken ses eller høres?

Jeg er vanligvis negativt innstilt til ordet «reform». Jeg har alltid vært fornøyd med levereglene «Hvis noe virker, ikke fiks det» og «Hvis noe ikke virker, fiks det». Mange av de reformene vi har hatt i det offentlige, har vært kunstige løsninger på kunstige problemer. Voksenopplæringens innretning er helt klart ikke et kunstig problem, og en gjennomgripende reform ville være på sin plass.

Det offentlige bør ta ansvar for all opplæring av voksne. Voksne som tar utdanning, har ofte ikke verdens beste økonomi, så gratisprinsippet bør være absolutt. Skottene mellom fylkeskommune og kommune er det kanskje vanskelig å gjøre noe med. Det som det er mulig å gjøre noe med, er interessen og holdningen til voksenopplæringen på politikerhold både nasjonalt, fylkeskommunalt og kommunalt. Om interessen og holdningen er på plass, vil også folk snakke sammen mer og utvikle bedre løsninger innenfor de strukturene som finnes.

Vi som arbeider i voksenopplæringen, ser helt konkret at den jobben vi gjør, får voksne videre i utdanning og jobb. Vi vet at vi gjør et ekstremt viktig bidrag til innvandrerregnskapet. Vi ser hvor hardt deltakerne jobber for å sjonglere arbeid, utdannelse og integrering. Det gjør godt i hjertet å kjenne på takknemligheten fra de som er i klasserommet, men jeg ønsker en annen politisk interesse for å få realisert det som er i dem av kompetanse enn det vi ser i dag.

Å ha et problem og sitte på løsningen uten å gjøre noe er ikke holdbart. Man skulle tro at det er politisk interesse i at det ikke skal gå så bra med innvandrerne våre.

Hvor lenge skal vi i voksenopplæringen arbeide i skyggen av den «egentlige» skolen? Mor, gi meg solen!