Skolen kan ikke lenger gi en definisjon på hva en kvinne og en mann er

Politikerne er i strid angående kjønnsundervisningen, etter at Kristelig Folkeparti (KrF)  foreslo å ta kjønnsidentitet ut av lærebøkene og opplæringen i skolen.

Når kjønnsundervisningen i skolen er blitt tatt opp, må en se nærmere på hva som formidles til barn gjennom skolens læremidler. Kunnskap om dette innholdet bør ligge til grunn dersom det skal tas informerte og fornuftige avgjørelser om hva som gjøres videre.

En rekke politikere har gått hardt ut mot KrF sitt forslag rundt kjønnsundervisningen i skolen. Statssekretær i Kunnskapsdepartementet, Synnøve Mjeldheim Skaar (Ap) er blant dem som har ytret seg kritisk og uforstående til dette forslaget. Hun har ved flere anledninger bagatellisert innholdet i læremidler og vist liten innsikt i hva som faktisk formidles i skolen om kjønn.

Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun (Ap) er også svært kritisk til KrF sitt forslag. Nordtun kan ikke selv svare på hvor mange kjønn det finnes(!), men mener at KrF ikke bør tegne et urovekkende bilde av undervisningen i norske skoler. Som lærer mener jeg de tegner et realistisk bilde av framstillingen i læremidlene.

Læremidlene på markedet, som benyttes i skolen, har en sammmenfallende likhet når det gjelder formidlingen av kjønn. Når det gjelder det omstridte og uavklarte begrepet kjønnsidentitet, legges ikke bare dette fram som et syn, men som en fasit på hva kjønn faktisk er gjennom påstander som «kjønn er følelsen inni deg» og «Det er bare en person som kan definere ditt kjønn, og det er deg selv».

Læremidler legger opp til at elevene skal utforske og reflektere over sin egen såkalte kjønnsidentitet, gjennom tekster og oppgaver. I forbindelse med læreboka KrF-leder, Dag Inge Ulstein viser til, naturfagsboken Solaris 3-4 fra Aschehoug, presenteres kjønnsidentitet, og målet etter gjennomgått kapittel at elevene skal:

- tenke over hvordan det er å føle seg som gutt eller jente, eller ingen av delene, eller begge deler

Lærerveiledningen til samme kapittel formidler følgende:

«Formålet med dette oppslaget er at elevene skal få en forståelse av at kjønnsidentiteten vår kan være noe annet enn det kjønnet vi er født med. Oppslaget er en innledning til arbeidet med at elevene skal vite at de kan være hva de vil og at det er mange alternativer.»

Elevene læres opp til å forstå at kjønn er noe de kan velge ut ifra sin egen opplevelse av hvem de er, og alternativene er mange.

Elevene læres også opp i et nytt språk knyttet til kjønn, bestemt ut ifra såkalt kjønnsidentitet. Cis, trans og ikke-binær er eksempler på slike, hvor opplevelsen av hvem du er er det bestemmende for ditt kjønn. Kjønnsnøytrale formuleringer er også rådende, som «halvparten av de av oss som menstruerer».

Skolen kan ikke lenger gi en definisjon på hva en kvinne og en mann er, ut ifra nyere læremidler, men har blitt en formidler av ulike syn på kjønn.

Biologisk kjønn er som følge av innføringen av «kjønnsidentitet» blitt tilsidesatt. Elever blir nå fortalt at «kjønn er mer enn kropp» og at «det kan være vanskelig å finne ut hvilket kjønn du er».

Svært urovekkende er det at kjønnsidentitet har åpnet opp for et stort fokus på såkalt kjønnsbekreftende behandling helt ned på 4.trinn (!), og at vi ser en totalt ukritisk tilnærming til slik inngripende behandling.

Det er uholdbart at politikere ikke tar bekymringene rundt kjønnsundervisningen mer på alvor. Dette har blitt ytret fra flere hold, også fra helsesykepleiere og psykologer. Det som ligger til grunn for disse bekymringene er et ønske om å ivareta barn og unge, både majoritet og minoritet.

Jeg mener formidlingen i læremidlene vil være uheldig for begge disse gruppene. Hensikten har vært å sette fokus på en sårbar gruppe, men måten læremidlene eksponerer kjønnsforvirring, gjennom formidling, bildebruk og videoer tror jeg er svært uheldig.

Et viktig spørsmål å stille seg er:

Skulle opplæringen gi alvorlige konsekvenser, som usikkerhet rundt eget kjønn, etterfulgt av valg en senere angrer på, hvem sitter da med ansvaret?