Hvor ble det av tilretteleggingen i arbeidslivet?

Jeg har fulgt debatten om sykelønnsordning med stor interesse i det siste. Dette er en komplisert sak som henger sammen med mange faktorer i arbeidslivet, inkludert pensjonsalder og tilrettelegging i arbeidslivet. I tillegg er jeg enig med Tonje Brenna; den høye andelen uføre og det høye sykefraværet, det har vi ikke råd til. Vi må komme oss ut av denne knipa.

Da den nye pensjonsordningen kom for noen år siden, var det mange som fikk seg en realitetssjekk og innså at de må jobbe lenger enn sine foreldre for samme grad av pensjonsutbetaling, for mitt vedkommende til om lag 70 år. Men jeg var klar for det, kjøpte argumentene til regjeringen, og statistikken viser jo at det er en logisk slutning. Når andelen eldre i samfunnet øker, må de som jobber stå lenger for å opprettholde dagens velferd. Så langt, så godt.

I samme resonnement den gangen jeg kjøpte argumentene for å stå lenger i arbeidslivet, så var jeg i tillegg naiv nok til å tro at dette automatisk måtte føre til bedre tilrettelegging i arbeidslivet for å få folk til å holde ut lenger. Burde ikke det være like logisk? Men sånn har det ikke blitt. Arbeidstidsavtalene i skoler og barnehager er ikke endret nevneverdig på dette punktet, samtidig som andelen uføre og sykemeldte stadig øker.

Det er i dag i underkant av 400 000 nordmenn (SSB) som er uføre i en eller annen grad, og til sammen står nesten 700 000 personer mellom 20 og 66 år utenfor arbeid eller utdanning (Nav). Samtidig som arbeidslivet savner folk.

Hvor mange av disse kunne stått i jobb dersom tilretteleggingen i arbeidslivet hadde vært bedre? Tenk så mye kompetanse og arbeidskraft vi sløser bort. I tillegg er sykefraværet historisk høyt, noe som både er en personlig belasting for den ansatte og koster arbeidsgiver tid og ressurser.

Når økonomien knirker, prøver arbeidsgiver ofte å skvise den siste saften ut av sitronen, men selv sitroner kan gå tom for saft. Når da arbeidshverdagen blir tung å bære, så blir veien til sykemelding og utenforskap i arbeidslivet kort, noe jeg har sett mange eksempler på i mitt verv som tillitsvalgt. Tenk om partene i stedet hadde tatt utfordringene inn over seg, og satt seg ned sammen og funnet ut hvilke livsfasetiltak og andre former for tilrettelegging som fører til mindre sykefravær og færre uføre?

Arbeidsgivere i offentlig og privat sektor må bli flinkere til å tilrettelegge for at arbeidstakere skal stå lenger i jobb. Vi sliter fremdeles med manglende seniortiltak for barnehagelærerne, noe som er medvirkende årsak til at gjennomsnittlig pensjonsalder for barnehagelærere er om lag 60 år (Fafo), og i Buskerud fylkeskommune ble de ikke-lovpålagte seniortiltakene tatt bort under siste budsjettforhandling. Nå er det ikke en direkte sammenheng mellom antall seniordager og pensjonsalder, men det en del av pakka som gjør det attraktivt å stå lenger i jobb. Hva koster det arbeidsgiver og samfunnet at eldre arbeidstakere blir sykemeldt og uføre? Trolig langt mer enn bedre tilrettelegging koster. En tilrettelegging som i tillegg er nedfestet i arbeidsmiljølovens kap. 4 og kan ikke bare skyves under teppet.

Jeg oppfordrer partene i skole og barnehage til særlig å se på livsfasetiltak og andre tiltak som får de ansatte til å holde lenger i jobben under årets reforhandling av avtaleverket, i tillegg til avgrensing av arbeidsoppgaver. Dette er viktig, ellers frykter jeg at andelen uføre og sykemeldte bare vil fortsette å øke. Og det AS Norge ikke råd til.

Brenna kaller inn partene til nye samtaler om IA-avtale