Systematisk arbeid mot mobbing

På oppdrag fra Voksne for Barn har Respons Analyse AS gjennomført en omfattende kvantitativ undersøkelse rettet mot både elever, foresatte og lærere, hvor ca. 2700 respondenter har deltatt. Denne er supplert med flere kvalitative undersøkelser gjennomført av Voksne for Barn, rettet mot elever i ulike aldersgrupper og skoleledere.

Fokuset har vært systemisk: Vi har ønsket å undersøke hva skoler gjør og ikke gjør i arbeidet for et godt skolemiljø og mot krenkelser, og hvordan ulike parter opplever situasjonen.

Undersøkelsen bekrefter at mange skoler og mange skoleansatte jobber godt og systematisk, preget av både faglighet og hjerte. Samtidig viser den at det også finnes et betydelig forbedringspotensial. Det er behov for å styrke både rutiner og kompetanse, og sørge for at viktige deler av «grunnmuren» som nå mangler på alt for mange skoler, kommer på plass.

Elevenes opplevelse

Et helt nødvendig utgangspunkt er dessverre dette: Et stort flertall av elevene som har opplevd mobbing, svarer negativt på sin opplevelse av skolens håndtering. Hele 63 prosent av elevene i undersøkelsen opplevde ikke at skolen raskt prøvde å hjelpe, 62 prosent at de ikke fikk være med på å bestemme hvordan skolen skulle hjelpe, og 67 prosent at skolen ikke fikk mobbingen til å slutte.

Svarene fra elevene bekreftes av de foresatte, hvor også flertallet svarer negativt. Man ser det tilsvarende hos elever som har utsatt andre for mobbing, hvor flest svarer negativt om skolens innsats.

Dette er et sterkt varsku. Det er ikke noen tvil om at vi må styrke arbeidet med å støtte elever som trenger hjelp. Skolen må først og fremst sikre at elever som opplever krenkelser, blir lyttet til og involvert, og får en reell opplevelse av at tiltakene fungerer. Nedenfor er våre anbefalinger, basert på funnene i undersøkelsen.

Lærernes kompetanse må styrkes

Kun 19 prosent av lærerne opplever at de lærte nok om arbeid med et inkluderende skolemiljø på lærerstudiet, og kun 9 prosent at de lærte nok om håndtering av krenkelser. Det etterlater store flertall – henholdsvis 78 prosent og 88 prosent – som opplever at de ikke lærte nok.

Langt flere – 67 prosent – opplever at de, etter å ha arbeidet som lærer, nå har metodene og kompetansen de trenger for å håndtere saker med krenkelser. Dette etterlater likevel så mye som en tredjedel som opplever at de ikke har det (32 prosent). Dette er uholdbart, først og fremst for elevenes velferd, men også for lærernes arbeidssituasjon.

Vi mener at Utdanningsdirektoratet må gjennomføre en kartlegging av hvordan læreropplæringen i disse essensielle temaene konkret kan og bør styrkes, og hvordan de bør vektlegges med tanke på nye krav til lærerrollen. Vi ser av undersøkelsen at praksiserfaring spiller en viktig rolle for å øke denne kompetansen. Spørsmålet er hvordan lærerutdanningen kan sikre at lærere tilføres denne kompetansen i løpet av studietiden, og dermed unngå «praksissjokket».

I tillegg er det viktig at den enkelte skolens handlingsplan spesifikt omhandler lærernes behov for jevnlig kompetansebygging for arbeid med skolemiljø generelt og håndtering av krenkelser spesielt.

Handlingsplanen må stå på årshjulet

Det klart viktigste er å sørge for et kontinuerlig, helhetlig og systematisk arbeid gjennom hele året, hvert år. For å lykkes med dette må skolens arbeid med skolemiljø være en integrert og naturlig del av hverdagen, ikke noe som kun tas opp ved spesifikke hendelser. Først og fremst krever det at skolen har en god handlingsplan og setter av tid til oppfølging. Skolens ledelse er ansvarlig for å sikre at dette arbeidet blir gjennomført.

Lærerne bekrefter at ni av ti skoler har en handlingsplan for arbeid med skolemiljøet. Dette er selvsagt en høy prosentandel, men det er ikke godt nok før alle skoler har en plan som systematiserer dette arbeidet.

Samtidig holder det ikke at skolen har en god handlingsplan hvis den er et ubrukt dokument. Blant de 63 prosent av lærerne som rapporterer at de har regelmessige teammøter (trinnmøter), er det eksempelvis bare 47 prosent som svarer at handlingsplanen jevnlig gjennomgås på teammøtene. Handlingsplanen må derfor angi prinsipper for hvordan den skal implementeres i det daglige arbeidet, inkludert faste møtepunkter og evalueringer. Dette kan for eksempel gjøres ved å integrere den i lærernes planleggingsarbeid og fellestid, slik at den blir en levende del av skolehverdagen.

Rutiner for håndtering av krenkelser

Også blant lærerne opplever ca. en femtedel at skolen ikke har en innarbeidet rutine for å håndtere krenkelser raskt, og enda litt flere at det ikke jobbes godt med oppfølging av elever og klasser etter at skolen har klart å stoppe krenkelsene.

Sett opp mot svarene fra utsatte elever, er det dessverre grunn til å tenke at bildet er enda mer alvorlig. Når et stort flertall av elevene, og også de foresatte, rapporterer at skolen ikke lykkes i å hjelpe, er det tegn på alvorlig systemsvikt.

For å sikre en rask og effektiv håndtering, må skoler jevnlig evaluere og kvalitetssikre rutinene ved krenkelser, på både individ- og gruppenivå. En tydelig ansvarsfordeling og konkrete tidsfrister for oppfølging kan bidra til at saker håndteres mer systematisk og effektivt. Rutinene må være godt forankret, oppdaterte og fungere etter hensikten, og gjennomgangen må være en fast del av skolens årshjul.

Det er spesielt viktig at skolen forsikrer seg om at berørte elever – både de som har blitt utsatt for krenkelser og de som har utøvd dem – blir involvert i utarbeidelsen av aktuelle tiltak underveis gjennom hele prosessen, noe som ifølge undersøkelsen ofte er en mangel i dag. Elevene må få en aktiv stemme i hvordan de best kan ivaretas, og deres opplevelse må være avgjørende for når en sak regnes som løst. Skolen må ikke kunne regne en krenkelsessak som avsluttet før eleven selv bekrefter 1) at krenkelsene har opphørt, og 2) at hen føler seg trygg og inkludert. Det må også settes inn videre systemiske tiltak for å sikre inkludering og trygghet på gruppenivå.

Det er viktig å huske at skolen må ha helhetlige rutiner for oppfølging av både enkeltelever og skolemiljøet som helhet, også etter at krenkelsene har opphørt, i tråd med lovens krav.

Arbeidet må være systematisk over tid

27 prosent av lærerne opplever at situasjoner knyttet til elever med tilbakevendende utfordringer ikke tas tak i. Samtidig rapporterer nesten fire av ti lærere (37 prosent) at de ikke har ukentlige / regelmessige teammøter (trinnmøter) hvor de tar opp og referatfører sammensatte elevsaker.

Som hovedregel vil alle skoler ha slike saker å håndtere. Når systematisk arbeid er forankret i skolens kultur, blir det enklere å identifisere utfordringer tidlig og sette inn målrettede tiltak før de utvikler seg til større problemer.

En del skoler er så små at det vil være naturlig å organisere møtene annerledes, men generelt mener vi at skoler må ha faste og regelmessige teammøter (trinnmøter) for å følge opp tilbakevendende utfordringer i klassemiljøet og sammensatte elevsaker, inkludert både saker hvor elever utsettes for og hvor elever utsetter andre for krenkelser.

Det må være reell kontroll med digitale plattformer

42 prosent av lærerne opplever krenkelser på skolens digitale plattformer som et problem, og kun 44 prosent at skolen har gode systemer for å fange dem opp. Dette skiller seg klart fra krenkelser på skolens fysiske områder, hvor 86 prosent av lærerne opplever at skolen har gode systemer.

Dette gir betydelig grunn til ettertanke. Det betyr at den norske skolen har innført nye plattformer hvor krenkelser har vist seg alminnelige, uten samtidig å sørge for at grunnleggende trygghet er ivaretatt.

Skolene må etter vårt syn ikke ta i bruk, eller pålegges å ta i bruk, digitale verktøy eller plattformer der grunnleggende sikkerhet for elevene ikke er sikret. Skolene må også ha mulighet til å gjøre nødvendige tilpasninger i digitale løsninger for å ivareta elevenes trygghet og personvern, og nødvendige rutiner og systemer for å ivareta løpende trygghet på digitale plattformer.

Informasjonsarbeidet i skolen må styrkes

Det er i utgangspunktet positivt at de fleste elever svarer at de vet hvem som kan hjelpe hvis de blir mobbet (78 prosent). Samtidig viser undersøkelsen at en betydelig andel – én av fem elever – fortsatt er usikre på hvor de kan få hjelp. Dette er spesielt utpreget på ungdomsskolen, hvor 26 prosent svarer negativt. Det tyder på at informasjon ikke bare må gis, men gjentas og tilpasses ulike aldersgrupper for å sikre at budskapet når fram.

28 prosent av elevene svarer spesifikt at læreren ikke har fortalt hvordan man kan få hjelp mot mobbing. Vi kan selvsagt ikke utelukke at lærerne i en del tilfeller har fortalt det – men det har ikke blitt fortalt tydelig nok, eller gjentatt mange nok ganger, til at elevene faktisk vet og forstår hva de skal gjøre i en reell situasjon. 

Skolen må skjerpe rutinene for informasjon om krenkelser, og spesielt sikre at alle elever kjenner sine rettigheter og vet hvor de kan søke hjelp. Dette må gjennomgås regelmessig, som et absolutt minimum én gang hvert semester, og informasjonen må være både tydelig og forståelig for alle elever, og tilgjengelig gjennom skoleåret.

Skole-hjem-samarbeidet må profesjonaliseres

At 66 prosent av lærerne har gode erfaringer med å involvere foresatte i saker med krenkelser mellom elevene, er egentlig lavt. Enda færre lærere – bare 54 prosent – opplever at foresatte samarbeider godt om å løse problemet når det er deres barn som har utsatt andre for krenkelser, mot 42 prosent som ikke opplever det slik.

Det er skolen som har ansvaret for å legge til rette for et godt samarbeid med foresatte. Elevene er lovpålagt å være på skolen, og derfor må skolen sørge for å skape en samarbeidskultur preget av åpenhet, trygghet og gjensidig respekt.

For å styrke dette samarbeidet kan det være nyttig å tydeliggjøre forventninger til foresatte, samtidig som skolen legger til rette for en støttende og åpen dialog. Foresatte kan spille en avgjørende rolle i å skape gode løsninger. Derfor tenker vi at det er viktig at skolene utarbeider klare forventninger til foresatte i saker hvor deres barn har krenket en annen elev. Disse forventningene må være lett tilgjengelige og kommuniseres gjennom skolens regelverk, foreldremøter og individuell oppfølging.

Samtidig er det nødvendig å anerkjenne at slike situasjoner kan være krevende, vonde og emosjonelle også for foresatte til barn som har opptrådt problematisk. Skolens kommunikasjon må være preget av støtte, samarbeid og gjensidig forståelse, slik at foresatte opplever seg inkludert i løsningen. Det understreker betydningen av hvordan skolen opptrer når den tar kontakt med foresatte, og at den klarer å etablere en god, åpen og likeverdig kommunikasjon som er egnet til å inngi tillit.

Sett fra de foresattes side, er det bare 37 prosent som opplever at de ble involvert i utformingen av innhold og tiltak i planene for å skape et godt og trygt skolemiljø når deres barn hadde blitt utsatt for krenkelser. Hele 56 prosent har ikke opplevd det slik. I tillegg til at foresatte rapporterer at deres barn i flertallet av tilfellene ikke ble hørt, opplever de altså at det samme gjaldt dem selv.

Det er viktig å merke seg at også 45 prosent av lærerne opplever at skolens handlingsplan ikke omhandler de foresattes rolle i tilstrekkelig grad. Det er igjen et eksempel på at en del av grunnmuren ikke er ordentlig på plass.

Også når det gjelder den grunnleggende informasjonen fra skolene, synes det å være mangler. En fjerdedel av de foresatte rapporter at de ikke har kjennskap til grunnleggende rettigheter og plikter i krenkelsessaker. Her har skolene en viktig mulighet til å styrke både tillit og samarbeid ved å sikre at informasjon om skolemiljøarbeidet er lett tilgjengelig og godt kommunisert. Ikke minst må skolen bruke foreldremøtene aktivt, og på mer systematisk og strukturert vis enn ofte synes å være tilfelle i dag.

Det må jobbes systematisk med fellesskap hele året

Den viktigste jobben mot krenkelser begynner selvsagt lenge før krenkelsene oppstår. Forebygging starter allerede første dag på SFO/AKS – før første skoledag – med et systematisk arbeid for å skape fellesskap, trygghet og tilhørighet for alle elever.

Store flertall av både elever, foresatte og lærere opplever at skolen jobber systematisk for å oppnå et godt skolemiljø. Dette gjelder eksempelvis 83 prosent av alle foresatte når de blir spurt om barneskolen. De langt fleste elever i barneskolen (88 prosent) opplever også at de vet hvordan de kan hjelpe andre til å føle seg inkludert i klassen. Det er i disse funnene vi virkelig ser mye av det gode arbeidet som gjøres i norsk skole.

Samtidig er det nokså store grupper som ikke opplever det like positivt, spesielt blant barn som har opplevd krenkelser og deres foresatte.

Hele 79 prosent av elevene i barneskolen opplever at lærerne hjelper dem, så alle har noen å være sammen med. Dette betyr riktignok at så mye som hver femte barneskoleelev ikke opplever det slik.

Alle skoler må etter vårt syn prioritere å ha et systematisk, helhetlig og løpende opplegg for å jobbe med både fellesskap og med sosiale og emosjonelle ferdigheter på alle trinn, fra første dag på SFO/ AKS til siste skoledag.

En anbefaling som elevene selv trekker frem som spesielt viktig, er at det må settes av mer tid gjennom skoledagen til lek og fysisk aktivitet. Også fagfeltet og erfaring viser at dette er et viktig element i arbeidet for trygge og gode skolemiljø. Elevene må behandles som en ressurs i dette arbeidet, for eksempel ved å involvere dem i planlegging og gjennomføring av leker og aktiviteter.

Elevene svarer at de viktigste aktivitetene skolen kan gjennomføre for at alle skal ha noen å være sammen med, er å arrangere leker eller spill i friminuttene som mange kan være med på, at skoleansatte hjelper i friminuttene hvis noen er alene, at man har felles aktivitetsdager på skolen og at man har samarbeidsøvelser/team-building i klassen.

SFO/AKS må fullt integreres i skolens arbeid

Så mye som hver fjerde lærer i barneskolen mener at SFO ikke informeres godt om relevante elevsaker (24 prosent). Samtidig oppgir bare et mindretall av lærerne i barneskolen (35 prosent) at SFO deltar på overføringsmøte fra barnehage skole (for barn som har vedtak i barnehage).

Det er svært uheldig at SFO i mange tilfeller ikke er fullt etablert som en integrert del av skolens arbeid med skolemiljø. For elevene som opplever mobbing, er skillet meningsløst; det er bare to deler av den samme skoledagen.

Skolen og SFO må etter vårt syn ha et koordinert, fastsatt opplegg for å ta imot nye elever i første klasse, med vekt på fellesskap, inkludering og trygghet. Dette innebefatter at skoler må inkludere SFO på overføringsmøtet fra barnehagen, for å sikre at SFO får viktig informasjon om barnas behov fra start. SFO må deretter inkluderes i alle rutiner for informasjonsdeling om og oppfølging av klassemiljø og relevante elevsaker.

Et ledelsesansvar

Mange av manglene som rapporten avdekker og mange av mulighetene den peker ut, er et åpenbart lederansvar.

Det handler om at skoleeier må etablere tydelige forventninger og krav til de enkelte skolene, og samtidig sørge for tilstrekkelige ressurser til å både jobbe forebyggende og gi rask hjelp til elever som trenger det. Skoleeier må sikre god oppfølging og støtte til skoleledere som jobber med krevende utfordringer og ofte begrenset kapasitet.

Og det handler om at den enkelte skoleleder må ta personlig eierskap til arbeidet for et godt skolemiljø og mot krenkelser. Akkurat som elevene har krav på å ha det trygt fra første til siste skoledag, må dette være en soleklar del av skolelederes fokus fra deres første dag på jobben til deres siste.