Svakt grunnlag for skolegudstjenester

Julen bringer som vanlig debatt om skolegudstjenester, og i år startet Human-Etisk Forbunds leder, Christian Lomsdalen, med en skarp kritikk av deres lovlighet i skoletiden. Forbundets kompromissløse tone kan provosere, og jeg har tidligere blitt ledet til motsatt side i debatten. 

I år må jeg imidlertid takke Lomsdalen og forbundet. Denne debatten er nødvendig. 

Utviklingen i argumentasjon etter Lomsdalens innlegg er bekymringsfull og reiser spørsmål om det faglige, etiske og juridiske grunnlaget for skolegudstjenester i skoletiden.

Skolegudstjenester er forkynnelse

Debatten om skolegudstjenester dreier seg i stor grad om forkynnelse, som også er kjernen i Lomsdalens argumentasjon. Opplæringsloven § 14-5 forbyr forkynnelse i all undervisning, ikke bare i KRLE-faget. Mens forsvarere forsøker å nedtone forkynnelseselementet, understreker kirken selv at skolegudstjenester er trosutøvelse og forkynnelse. 

Deltakelse i skolegudstjenester er dermed ikke sammenlignbart med omvisninger i religiøse bygg eller besøk av religiøse representanter på skolen. 

Å argumentere for skolegudstjenester med henvisning til slike aktiviteter overser dette, og respekt for kirkens egen definisjon av skolegudstjenesten uteblir. Forsøk på å nedtone forkynnelsen er derfor problematisk.

Forkynnelse gir rett til fritak og et likeverdig alternativt tilbud, noe skolen må sikre i samarbeid med kirken. Selv om dialogen med hjemmet ofte fungerer godt, bør kvaliteten på det alternative tilbudet vurderes. Mens kirken budsjetterer ressurser for skolegudstjenester, må skolen prioritere tilsvarende for alternativet. Dersom elever øver kulturinnslag til skolegudstjenesten, bør samme mulighet gis i det alternative tilbudet. Aktiviteten i kirken kan ikke knyttes til opplæringen grunnet forkynnelsesforbudet, og det alternative tilbudet bør følge samme prinsipp.

Opplæringsloven § 14-7 krever dessuten at undervisning om kristendom, religion, livssyn og etikk samler alle elever. Kirkens forkynnelse i skolegudstjenester utfordrer dette. Organiseringen er i utgangspunktet splittende. Praktiske løsninger er mulige, men krever nøye forberedelser og refleksjon. Å videreføre gammel praksis er ikke tilstrekkelig.

Å gjennomføre inkluderende skolegudstjenester skal være komplisert. Det krever faglig innsikt i ulike tilnærminger til fysisk, kognitiv og emosjonell aktivitet på tvers av religioner og livssyn, noe som gjør deltakelsesgrad irrelevant for spørsmålet om forkynnelse. Opplevelser tolkes ulikt, og selv om personlige erfaringer delt på sosiale medier kan vekke sympati, må skolen favne spriket i erfaringer. Profesjonsutøveres egne subjektive koblinger til skolegudstjenestene er ikke relevante i denne sammenhengen. Det må forventes større grad av faglighet. 

Dessverre finnes det eksempler på at profesjonen uttaler seg om skolegudstjenester på sosiale medier der subjektive personlige preferanser vektlegges i argumentasjonen. Det svekker fagligheten og drar grunnlaget for skolegudstjenestene i tvil.

Er skolegudstjenester fortsatt mulig?

Skolegudstjenestene er kirkelige og kristne uttrykk, form og innhold. Dette er viktige elementer av julefeiringen for mange. Det vil være feil å underkommunisere gleden mange elever kan ha av å delta på skolegudstjeneste. Selv om form, innhold og organisering av skolegudstjenester har endret seg, er det snakk om tradisjon. Skolegudstjenesten som bærer av kristen kulturarv i skolesammenheng er mer problematisk.

Kulturarvargumentet for skolegudstjenester løfter frem kristen og humanistisk arv som sentral for vår kultur, men norsk kulturarv er langt mer sammensatt. Den inkluderer før-kristne tradisjoner, katolsk innflytelse og luthersk innføring med tvang, i tillegg til sår fra fornorskningsprosesser og religiøs undertrykkelse. Skolens styringsdokumenter vektlegger behovet for å anerkjenne både samiske og nasjonale minoriteters bidrag til kulturarven.

 Å fremstille kristen kulturarv som homogen risikerer å forenkle og innsnevre vår historiske forståelse, noe som gjør skolegudstjenester problematiske som symbol på en samlet historisk kulturarv.

Svak argumentasjon på sosiale medier

Både faglige og profesjonsetiske hensyn trekker i tvil grunnlaget for skolegudstjenester. Likevel vil det gjennomføres mange skolegudstjenester rundt omkring i landet. Til tross for støtte fra politikere, regjeringens veileder, og forslag fra om å flytte gudstjenestene til utenom skoletid, vil en løsning alltid kreve profesjonell vurdering. 

Presiseringer av regelverket kan hjelpe, men det vil fortsatt være avhengig av klokskap i gjennomføringen. Det finnes ingen hurtig eller enkel løsning. Kompleksiteten bør reflekteres i profesjonens ytringer også på sosiale medier.

Debatten på sosiale medier har ført til at enkelte lærere og tillitsvalgte i lærerorganisasjoner har uttrykt støtte for skolegudstjenester basert på egne subjektive erfaringer. Påstander om at skolegudstjenester ikke er forkynnende, eller at alle barn bør delta, vekker bekymring, da slike uttalelser ikke kan skilles fra profesjonelle roller. 

Personlige profiler skal ha rett til å uttale seg. Når profilene er titulert som lærer eller tillitsvalgt, forventes større grad av profesjonsfaglighet i argumentasjon relevant for profesjonen. I rollen som lærer og tillitsvalgt har man ansvar for organisering og samarbeid med kirken om skolegudstjenester. Den subjektive vendingen forvitrer dermed grunnlaget for forsvarlige skolegudstjenester. Det gjør det for meg vanskelig å forsvare skolegudstjenester i dagens norske skolekontekst.