Når tilstedeværelse blir viktigere enn reell skoledeltakelse

*) Denne ytringen er fremsatt på egne vegne.

Stadig flere barn og unge rammes av ufrivillig skolefravær, og debatten handler ofte om hvordan man får elevene fysisk tilbake til skolen. Den virkelige utfordringen er ikke fraværet i seg selv, men årsaken til det. Når fokus ligger på fysisk tilstedeværelse, risikerer vi å overse hva som gjør skolehverdagen uutholdelig for mange barn. 

Hvis skoleoppmøte i seg selv blir skolens mål for suksess, kan det i verste fall motarbeide målet om reell skoledeltakelse. Det blir som å vurdere en medisinsk behandlings effektivitet ut fra hvor mange pasienter som møter opp til kontroll, uten å undersøke om de faktisk blir bedre. Fraværet i seg selv er ikke problemet. Før vi kan diskutere hvordan vi får barn tilbake til skolen, må vi forstå hvorfor de ikke klarer å være der.

Ufrivillig skolefravær er en alvorlig utfordring i norsk skole. Ifølge en rapport fra Utdanningsdirektoratet øker antallet elever med alvorlig fravær. Årsakene er sammensatte, og noen barn trenger særskilt bistand. Studier viser imidlertid at faktorer ved skolen ofte spiller en større rolle enn individuelle eller familiære faktorer. En studie viser at lærere erkjenner å ha for lite kunnskap om tematikken. Likevel relaterer de ofte slikt fravær til foreldrenes oppdragelse, faktorer i hjemmet eller kvaliteter ved barnet selv, noe som kan føre til tiltak som ikke treffer årsakene til fraværet.

Ufrivillig skolefravær handler om vansker med å møte på skolen grunnet emosjonelt ubehag. Det er viktig å forstå hvert enkelt skolefraværs funksjon. Ofte fungerer det som en beskyttelsesmekanisme mot et konstant vakuum av opplevde nederlag, manglende trivsel og utenforskap – som en buffersone mot følelsen av å ikke få til, ikke være god nok, riktig nok eller ønsket. Hvis vi anerkjenner dette, kan vi lettere finne mer treffsikre tiltak. 

Hva skjer med barn som opplever skolen utrygg og ekskluderende? Hva gjør det med barn å stadig mislykkes og mangle tilhørighet? Hvilke konsekvenser får det for barna våre når selve grunnpremissene for at skolen skal lykkes i å oppfylle sin funksjon, ikke er til stede? Gjennom en helhetlig forståelse og vurdering av skolemiljøet kan vi skape trygge læringsmiljøer. Mange skoler jobber allerede godt med dette, men vi trenger en mer systematisk og helhetlig tilnærming for å sikre at alle barn får den støtten de trenger.

Foreldre til barn med ufrivillig skolefravær blir ofte beskyldt for å være ettergivende. Mange har forsøkt å motivere og presse barnet, men innser at det bare forverrer situasjonen. Likevel oppfordrer mange skoler og ansatte i hjelpeapparatet foreldre til å presse mer. Det er heller ikke uvanlig at foreldre får råd om å gjøre det utrivelig hjemme, skru av nettet eller skru ned varmen for å gjøre det mindre attraktivt å være hjemme – og mer attraktivt å komme på skolen. Slike råd speiler en misforståelse av ufrivillig skolefravær som en viljestyrt atferd, heller enn en reaksjon på belastning. 

Pågående stress og tvang kan både skape og forverre psykiske helseplager hos barn. Når ufrivillig skolefravær ofte henger sammen med mobbing, manglende trygge relasjoner og fravær av mestring, kan pressing være kontraproduktivt. Å tvinge et barn til å stå i en situasjon som for barnet oppleves uutholdelig, kan forsterke problemene og øke avstanden til skolen. At pressing likevel ofte oppfattes som en løsning, vitner om behovet for en mer kunnskapsbasert og helhetlig tilnærming som bygger på samarbeid, forståelse og tilpasning av skolehverdagen. 

Det eksisterer en utbredt forestilling om at skolen alltid er det beste for alle barn og unge. Dette bygger på en forutsetning om at skolen faktisk er et trygt og helsefremmende sted for alle. Skolen blir ofte fremstilt som den viktigste utviklingsarenaen for barn, og fysisk tilstedeværelse blir dermed et overordnet mål. 

Men hva når skolen selv er en konstant kilde til stress og negativ belastning? Nevrobiologisk forskning viser at barn som opplever stress i læringsmiljøet, har redusert kapasitet til å ta til seg ny kunnskap. I tillegg viser studier at vedvarende sosial utrygghet aktiverer hjernens alarmsystem, noe som kan føre til langvarige stressreaksjoner og psykiske helseplager.

Det skrives mye om robuste barn i dagens ordskifte. En viss grad av ubehag og motgang kan være utviklende, men bare dersom barnet utfordres i en arena som oppleves som trygg. Barn som opplever langvarig mobbing, utenforskap eller konstante nederlag i skolen, vil derimot kunne oppleve stressnivåer som kan bidra til alvorlig psykisk uhelse, heller enn å bygge robusthet. Dette må ansatte i skole og støtteapparatet ta innover seg. Det er risikabelt å anta at skolen alltid er det beste for alle barn, uten en kontinuerlig kritisk vurdering av hvordan skolen faktisk fungerer for alle barn.

For at skolen skal kunne være den trygge, inkluderende og helsefremmende læringsarenaen det er nødvendig at den er, må noen grunnleggende premisser ligge til grunn: trygghet, mestring og tilhørighet. I hvilken grad disse premissene er ivaretatt i skolen må alltid adresseres før fysisk tilstedeværelse på skolen blir et mål i seg selv.

Forskning viser at barn som utsettes for mobbing og utenforskap, har økt risiko for psykiske helseutfordringer. En rapport fra Folkehelseinstituttet viser at vedvarende utenforskap kan føre til lavere utdanningsnivå, vansker med å etablere stabile arbeidsforhold og økt risiko for sosial isolasjon i voksen alder (FHI, 2023). Dersom skolen ikke er inkluderende og trygg, svikter den ikke bare barnet her og nå, men risikerer også å legge grunnlaget for utenforskap og redusert livskvalitet i voksen alder. Forskning viser altså at skolen selv kan utgjøre en betydelig risikofaktor for utenforskap og psykisk uhelse.

Paradoksalt nok forstås ofte barns fysiske fravær fra skolen som selve problemet, mens det i realiteten kan være en beskyttelse mot et skolesystem som ikke ivaretar barns basale behov for trygghet, tilhørighet og mestring. Det er alvorlig. Vi må anerkjenne at for noen av disse barna kan fraværet i en periode være nødvendig til tilstrekkelig tilrettelegging er på plass i skolen.

Ufrivillig skolefravær kan være resultatet av en kompleks vev av faktorer, der flere forhold spiller inn. At det har vedvart over tid uten at adekvate tiltak har blitt etablert, kompliserer ofte situasjonen ytterligere. For å lykkes kreves kunnskap og en åpen tilnærming til hvert enkelt barn og hver enkelt situasjon, samt et helhetlig blikk både på individet og systemet og et oppriktig ønske om å hjelpe. Vi trenger et tillitsbasert samarbeid mellom foreldre, en skole med nok kompetanse og et hjelpeapparat med tilstrekkelig kunnskap, samt beslutningstakere som legger til rette for nødvendige ressurser, for å sikre at alle barn har en reell mulighet til å lykkes.

Selv om forskning viser at skolefaktorer ofte er avgjørende, må vi også erkjenne at noen elever kan ha utfordringer knyttet til forhold utenfor skolen. Nettopp derfor er en helhetlig tilnærming avgjørende. Vi må fremheve skolens ansvar for å skape læringsmiljøer der alle barn har en reell mulighet til å mestre sin skolehverdag, og vi må anerkjenne at skolen selv kan være en del av årsaken, men også at skolen vil være en del av løsningen uavhengig av årsak. Vi må utfordre etablerte praksiser og sikre at alle barn ivaretas – ikke bare som en visjon, men som en forpliktelse.

Vi må sammen våge å reflektere over de ubehagelige spørsmålene: Er skolen virkelig for alle, slik vi liker å tro? Eller er den en skole for dem som passer inn i en snever norm? Hvis det siste er sant, systematisk ekskluderer vi barn – og da må vi erklære unntakstilstand i fellesskolen.

Det er ikke nok å kreve oppmøte. Skolen må sikres rammevilkår som gjør det mulig å ivareta alle barn, med ressurser, fleksible opplæringsløp og en skolestruktur som rommer ulike behov.

Skolen skal ikke være et sted mange barn bare overlever. Hvis vi virkelig mener at den er for alle, må vi sørge for at alle barn faktisk har en reell mulighet til å lykkes. Uten dette mister fellesskolen sin eksistensberettigelse – og det som skulle være en skole for alle, blir bare en illusjon.

Fellesskolens viktigste medisin mot ufrivillig skolefravær er ikke tvang eller tilpasning til en snever norm, men en skole som gir alle barn muligheten til å lykkes ut fra sine forutsetninger. Ikke som fine ord i en lovtekst, men som en levende praksis.