Fra ord til handling – løs barnehagekrisa nå!

Lederne vet det, de ansatte vet det, barna vet det – og nå sier foreldrene klart ifra – bemanninga i barnehagene er kritisk lav. Så lav at foreldrene er engstelige for å sende ungene sine i barnehagen.

I Helgemorgen på NRK søndag 22. september var dette hovedtema. Ida Madslien, leder av foreldreopprøret, og Tone Jøssund, barnehagelærer og hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Trondheim, fikk i løpet av de innledende minuttene synliggjort hvor alvorlig situasjonen er. Barna våre får ikke et forsvarlig tilbud, lederne og de ansatte gjør en fantastisk jobb, men det går ikke opp med antall barn og antall oppgaver.

Utviklinga av barnehagetilbudet i Norge har gått i et rasende tempo. I 1970 gikk 3 prosent av barna i barnehage. I 2000 var andelen økt til 62 prosent. I dag går 94 prosent av barna i barnehage, og de aller fleste, også de yngste, er der lange dager. Denne utviklinga betyr i praksis at barndommen i løpet av noen få tiår har blitt institusjonalisert. Primærsosialiseringa er i større og større grad flyttet fra familien til barnehagen, men uten at ressursene som trengs for å ivareta det svært omfattende samfunnsmandatet har fulgt med.

Universitetet i Stavanger har på oppdrag fra Kommunenes Organisasjon (KS) laget en rapport om de 1000 første dagene i et individs liv, publisert i 2022. Rapporten beskriver barns behov og utvikling sett fra ulike fagmiljøers ståsted. «Å sørge for at barn har systemer rundt seg som støtter deres psykiske og fysiske utvikling i de 1000 første dagene av livet er en investering for hele livsløpet», slås det fast. Det aller viktigste for de yngste barna er trygghet, stabilitet og forutsigbarhet. 

Barnehagene blir trukket fram som en sentral aktør for å kunne jobbe forebyggende og lykkes med tidlig innsats. Hvordan skal vi klare å legge til rette for dette i en sektor med skyhøyt sykefravær, stadig skiftende vikarer og store barnegrupper? En sektor mange ansatte flykter fra og få søker seg til?

Ledere, barnehagelærere og andre ansatte har strukket strikken til bristepunktet. De har, som Tone Jøssund så treffende sa det, pyntet på sannheten og dekket over hvordan den faktiske situasjonen er. Det er hjerteskjærende å tenke på hva for lav bemanning fører til, både for hvert enkelt barn og for de ansatte. Ungene våre får ikke den barndommen de fortjener, det kommer til å koste samfunnet dyrt. 

Krisa i barnehagen må løses nå, for vi har ikke råd til å miste flere unge i utenforskap. Det er som kjent langt billigere å hjelpe barn enn å reparere voksne. Da må rammene i barnehagen tilpasses virkeligheten slik den er i 2024. Vi trenger kompetente barnehagelærere og andre ansatte som ser hvert enkelt barn, som kan tilpasse, følge opp dem som trenger ekstra oppfølging og avdekke omsorgssvikt. Om ikke bemanningen økes, er eneste ansvarlige løsning å kutte åpningstida.

Med dette som bakteppe satte jeg kaffen i vrangstrupen da jeg mandag morgen på Politisk kvarter hørte styreleder i KS, Gunn Marit Helgesen, snakke om den alvorlige økonomien i norske kommuner. Jeg deler fullt ut hennes bekymring for kommuneøkonomien og hennes beskrivelse av situasjonen, men er sjokkert over hennes forslag til løsning – nemlig å avvikle bemanningsnormer og redusere på kompetansekrav. Dersom dette skulle bli en realitet går vi fra vondt til verre når det gjelder bemanning i både barnehager og skoler, og foreldrene vil få enda større grunn til bekymring.

Skal vi klare å ruste Norge for framtida, må vi forebygge ungt utenforskap. Da trenger vi flere ansatte med riktig kompetanse i hele utdanningsløpet. Og det starter i barnehagen. Løsningsforslaget fra Helgesen vil jeg derfor fraråde på det sterkeste. Kommunene kan ikke reddes ved at færre ansatte skal løse de samme oppgavene. Krisa i kommunene er høyst reell. Barna har ikke tid til å vente.