Oppvekst i individets tid

For noen uker siden skrev jeg en kronikk som har fått en del oppmerksomhet (TV2.no, 25. januar). Den handlet om de økende mobbetallene og min egen fortvilelse over manglende evne til å gjøre noe med disse (tv2 25.01.) Jeg ba om hjelp fra foreldrene til å få ned tallene. Jeg ønsket meg et kollektivt løft, en landsby, at alle tar ansvar for fellesskapet – i form av større fokus på de andre framfor på seg selv, og en nyansering av mobbebegrepet. Ganske mange har gitt uttrykk for at de var enige med meg. Noen synes jeg bagatelliserer. Andre igjen synes det er viktig å plassere dette ansvaret hos skoleeier.

Jeg har tenkt mye på dette, særlig når det gjelder til å plassere ansvaret. Prinsipielt er jeg enig i at dette er skoleeieres ansvar, og i skolene er vi selvsagt i gang med både å kartlegge elevene og sette inn påkrevde tiltak. Ingen av oss forventer heller at det kommer ferdig oppdratte barn inn døren, slik det innimellom påstås (Aftenposten 10.02.).

Det handler om mer enn skolen

Parallelt med dette arbeidet klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at dette handler om noe mer enn bare skolen. Jeg lurer på om vi rett og slett er symptombærere for noe større, for et samfunnsproblem. 

La meg illustrere hva jeg mener. Jeg har fire barn, mellom 22 og 9 år. Da den eldste gikk i barnehagen, kunne jeg levere, hente – og hørte ingenting imellom, takk og pris. Da den yngste begynte i barnehagen, var det kommet en app som kunne fortelle meg når jeg hadde levert og hentet. Heldigvis, i tilfelle jeg skulle komme til å glemme det selv. I appen kunne man finne bilder, årshjul, meldinger, beskjeder, info fra dagen. Nå vet jeg at appen også kan gi info om når barnet har sovet, spist, bæsjet og vært ute. Hvem barnet har lekt med. Hva de har gjort. 

I skolen var det omtrent det samme. Det eldste barnet gikk til og fra skolen selv, og kom hjem med en lekseplan i sekken. Da det yngste barnet begynte på skolen, var han den eneste i klassen som gikk hjem på egen hånd. Vi får lekseplan i sekken, på mail, og nå her også heldigvis på en egen app, hvor vi i tillegg får en hel del annen info. 

Poenget mitt er dette: Vi tar alle, både ansatte, foresatte og barna selv, del i en omfattende informasjons- og oppfølgingsgalopp i oppdragergjerningen. For meg er det ganske uklart både hvor den kommer fra, hva som er hensikten med den, og hvem den er til for. Trenger vi foresatte all denne informasjonen? Er dette hensiktsmessig ressursbruk av de ansatte i skole og barnehage? Og ikke minst: hjelper det barna våre at vi får den? Kombinert med det enorme fokuset dagens foreldre opplæres til å ha på å møte barnets følelser, blir det for mange vanskelig å utøve en mer intuitiv oppdragelse, med naturlige grenser, krav og korrigeringer av barnas oppførsel og opplevelser. 

Tilfredsstilling av behov

I skolen, som tidligere først og fremst representerte et fellesskap, utspiller dette seg nå som en hel del individuelle behov som til enhver tid må tilfredsstilles. Marte kan ikke snakke høyt på mandager, da er hun ofte sliten etter helga. Petter jobber best hvis han alltid får sitte helt bakerst i klasserommet, ved vinduet. Jenny må få et eget rom å spise lunsj i, helst sammen med to utvalgte bestevenninner. Ole må gå tidlig hver onsdag, for han skal på fotballakademi, men vi regner selvsagt med at det ikke går utover karakterene hans. Jenter kan ikke ha svømming sammen med resten av klassen, det oppleves ubehagelig for dem (NRK nyhetsmorgen 13.02.). Alle elever bør få beholde mobilen sin på skolen, det handler om deres medbestemmelsesrett (Elevorganisasjonen 07.02.). 

Jeg tror mange foresatte møter barna sine på alt dette nettopp fordi de er opplært til å høre og forstå alle følelsene deres, uten å korrigere dem. I tillegg har de helt siden barna var små forsøkt å være flinke foreldre, som følger med på absolutt alt som skjer i barnets hverdag på skolen og i barnehagen. Summen av dette blir at vi er ferd med å oppdra en hel generasjon hjelpeløse barn, som dyttes og bæres gjennom barndom og skolesystem av alle rundt seg, med tiltak og oppfølging og individuell tilrettelegging, men som i den andre enden blir ute av stand til å klare seg på egen hånd eller bidra til fellesskapet. 

Denne utviklingen viser seg også på mange andre områder enn i skolen – det være seg i helsevesenet, i trygdesystemet, i antallet unge uføre som skyter i været, i økt diagnostisering og påfølgende sykeliggjøring. Kort sagt tror jeg vi er i ferd med å skape en velferdsstat preget av empatidrevne bjørnetjenester. Og bare for å understreke dette nok en gang: jeg snakker ikke om de alvorlige tilfellene her. Av mobbing, av systemsvikt, av sykdom, av manglende hjelp og tiltak. For de finnes fortsatt.

Men dilemmaet vårt for fremtiden blir i større grad å skille hvem som er hvem: Hvem trenger tiltak, støtte, hjelp, oppfølging? De fleste gjør ikke det. De fleste trenger å innimellom flytte fokus litt vekk fra seg selv, og over på de andre. De fleste trenger å jobbe med fag, framfor egne følelser. De fleste trenger å lære at trivsel oftest kommer gjennom å streve seg fram til mestring, ikke omvendt. I skolen, og i livet ellers.

DEBATT

Hvorfor snakker vi ikke mer om plikter og ansvar?