Det trengs en landsby for å oppdra et barn

Tidligere kulturminister Valgerd Svarstad Haugland fremhevet Josef i Bibelen, som den første moderne forelder. Josef tok ansvar for et barn, Jesus, som ikke var hans eget barn. Bibelen forteller at Josef først ville skille seg fra sin forlovede, Maria, da han fikk vite at Maria var gravid. En engel fortalte Josef hvilket ansvar som påhvilte ham, og Josef var et voksent og ansvarlig menneske. 

Lærere tar ansvar for oppdragelse av barn, som ikke er deres egne. Men samfunnet er ikke lenger et fellesskap av voksne, som tar ansvar for å oppdra i fellesskap barn, som ikke er foreldres egne. Dagens foreldre tar ansvar for egne barn og bonusbarn, partneres barn, men de tar ikke ansvar for flokken av andres barn. «It takes a village to raise a child». 

Mennesker er flokkdyr, og ønsker å danne og være del av bærekraftige, gode felleskap. Skole, biblioteker og organisasjonsliv er institusjoner, som legger til rette for bærekraftige felleskap. Barn og ungdom i Norge trenger imidlertid hjelp fra voksne som vil dem vel, voksne som tør å være del av en landsby, der voksne tør å hysje på og på andre måter irettesette både egne og andre foreldres barn.

Debatten om et bibliotek bør være arenaer der barn og ungdom får utfolde seg slik de selv ønsker, være en arena for lesero og stillhet eller begge deler samtidig, ble startet av Sanna Sarromaa i et avisinnlegg etter et besøk på Lillehammer bibliotek. 1. august diskuterte Sarromaa med psykolog Per-Willy Mørch i NRK Dagsnytt atten barneoppdragelse og hva slags oppførsel som kan forventes fra barn og ungdom i bibliotek og i klasserom. 

Noen barn og ungdommer trenger fellesskap lagt til rette for av ansvarlige voksne mer enn andre. Sarromaa forsøkte å heve diskusjonen til også å handle om hvordan bibliotek med lesero og muligheter for å kunne konsentrere seg, er en forutsetning for sosial utjevning og sosial mobilitet. Barn og ungdom, som bor med mange søsken i trange leiligheter, kan ikke finne lesero og mulighet til å konsentrere seg om skolearbeid, utdanning eller bare lesning, i leiligheter der de bor.

Programlederen i NRK avviste Sarromaas forsøk på å fremheve betydningen av lesero og mulighet til å konsentrere seg om lesning for barn av foreldre som bor trangt, og særlig barn og ungdom med minoritetsbakgrunn, som nettopp ofte må dele soverom med flere søsken. 

«Kjeftekjerringa i nabolaget»

Sanna Sarromaa trakk frem betydningen av at landsbyen, fellesskapet av voksne, som før turte å hysje på eller på andre måter irettesette andre foreldres barn, var blitt borte. Før fantes på godt og vondt, et fellesskap av voksne som brydde seg tilstrekkelig, til at de turte å ta belastningen ved å irettesette andre foreldres barn. Tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland etterlyste på 1990-tallet «nabokjerringa», og oppfordret voksne til å tørre å blande seg inn og å bry seg, også om barn som ikke var deres egne. 

Gro Harlem Brundtland sa også at «alt henger sammen med alt», og det gjør det jo. Barn og ungdom trenger fellesskap i det virkelige liv, IRL, og ikke bare digitale fellesskap og sosiale medier. Barn og ungdom trenger voksne, som tør å bry seg, og som tør å være de voksne, som kan legge til rette for at felleskap for barn og ungdom oppleves som inkluderende, også for barn som har det vanskelig, og for barn som bor trangt. 

Programlederen i NRK konfronterte Sarromaa med at hennes synspunkter ville lede barneoppdragelse tilbake til da barn ble fysisk avstraffet og barn bare skulle synes, men ikke høres. Må enhver innsikt om at den frie oppdragelsen kan ha svakheter ved seg og uforutsette blindsoner, nødvendigvis lede til en «slippery slope» mot autoritær kadaverdisplin? 

Veien fra barn til voksen går gjennom å utvikle evnen til å skape gode relasjoner til jevnaldrende, og ved å skape og selv ta del i sosialt bærekraftige fellesskap med andre. Det trenger barn og ungdom hjelp av voksne som vil dem vel, for å lykkes med. Barn og ungdom trenger grensesetting for å kunne bli den beste versjonen av seg selv, og kunne bli i stand til være mot andre, som de vil at andre skal være mot dem. 

Hjerner under ombygging

Barn og ungdom har hjerner under ombygging, de mangler selvinnsikt, impulskontroll og selvdisiplin, og de har ikke ferdig utviklete empatiske evner før i midten av 20-årene. Barn og ungdom vet ikke alltid selv hva som er best for dem selv. Barn og ungdom blir ikke den beste versjonen av seg selv, dersom de er omgitt av handlingslammete voksne, som kvier seg for å sette grenser for dem. 

Individualisme er for de som kan, fellesskapet er for alle. Likevel trenger alle barn og ungdom, også de mest ressurssterke, fellesskapet i det virkelige liv, IRL, mer enn tilhengere av rådende ideologi i barneoppdragelse; ekstrem individualisme ledsaget av et økende omfang av rettigheter, er i stand til å erkjenne. I velfungerende samfunn så kan ikke landsbyen bestå bare av lærere alene. 

Flere må tørre å gjøre som Josef, ta ansvar også for barn som ikke er deres egne, og ikke bare egne barn og bonusbarn.

DEBATT

Alle barn trenger en barndom der de kan få være barn

DEBATT

Oppvekst i individets tid