Inkludering – men til enhver pris?
Debatt: – Det skjærer meg i hjertet hver gang jeg ser at integrering i klasserommet ikke fungerer, som oftest på grunn av manglene ressurser.
I artikkelen «Stadig flere barneskoleelever går på spesialskole» rapporteres det at antallet barneskoleelever som går på spesialskoler eller spesialavdelinger har økt med 40 prosent de siste ti årene. Dette bekymrer professor Mirjam H. Olsen, som blant annet peker på det hun tydeligvis mener er lærernes dårlige holdninger til elever med ekstra hjelpebehov.
En slik uttalelse provoserer meg kraftig. Jeg har jobbet i grunnskolen siden siste året med M87, og har gjennom årene vært vitne til utallige velmenende forsøk på inkludering i det som artikkelen kaller ordinærskolen. Jeg har blitt slått, sparket og klort. Jeg har sett pulter fly gjennom luften, og jeg har måttet holde igjen dører som blir forsøkt sparket inn. Alt dette i en skole der de fleste av oss er utdannet som allmenn- eller førskolelærere, mens det er langt mellom vernepleiere og spesialpedagoger med mer omfattende utdanning.
Jeg har et stort hjerte og et brennende engasjement for elever med spesielle behov. Det skjærer meg i hjertet hver gang jeg ser at integrering i klasserommet ikke fungerer – som oftest på grunn av manglende ressurser.
Alt kan ikke løses i klasserommet
Så leser jeg at det er holdningene våre som er problemet. At vi lærere angivelig har feil tankegang når det gjelder inkludering i skolen. Artikkelen nevner riktignok også andre mulige årsaker, som at enkelte foreldre faktisk ønsker spesialskole, og at vi mangler kompetanse og ressurser til å håndtere slike situasjoner. Likevel er budskapet tydelig: Alt skal helst løses i klasserommet.
Sannheten er at vi lærere ofte føler på at dette ikke lar seg gjøre. De «ordinære» klasserommene våre er allerede en mosaikk av ulike behov, nivåer og bakgrunner. Vi skal møte alle: de engstelige, de urolige, de sinte, de som lærer best på sin egen måte, og de som rett og slett ikke vil lære. Lista er lang.
Derfor ønsker jeg enhver fast spesialavdeling hjertelig velkommen. Her kan elever med spesielle behov få oppleve god individuell tilpasning, et trygt og støttende læringsmiljø og dermed et bedre læringsutbytte.
Det er kanskje litt enkelt å beskylde en akademiker med spesialfelt innen inkludering for ikke å kjenne virkeligheten godt nok. Likevel vil jeg komme med en oppfordring: Til dere som forsker på skolen – meld dere frivillig som vikarer i en hvilken som helst klasse på barnetrinnet, en ukes tid. Få inn alle elevene dere mener hører hjemme der, men kun med de ressursene skolen faktisk har tilgjengelig. Bygg så et trygt, inkluderende og støttende læringsmiljø – og gjerne med godt læringsutbytte på toppen. Hvem vet, kanskje dere har flaks?
En skole for alle krever langt flere ressurser enn den vi har i dag. Jeg er glad for at dette også blir nevnt i artikkelen. Men vær så snill – la oss lærere slippe å stadig få våre holdninger trukket i tvil.
