En hverdag barna og lærerne fortjener

Læreryrket møter stadig kritikk i mediene. Gjentatte overskrifter om vold i klasserom og utslitte lærere får meg til å stille spørsmålet: Hvordan skal det gå med meg?

Jeg har vært heldig med gode praksislærere og forelesere i løpet av mine snart fem år på studiet. Spesielt heldig har jeg vært som har fått jobbet i ABUP Kristiansand, som vikar i bergensskolen og på rus- og psykiatriboliger. Her har jeg innsett hva vi virkelig trenger mer av på lærerstudiet: spesialpedagogikk.

Før du sier «Dette er jo feil, det er en del av utdanningen!», så la meg forklare. Jeg snakker om hvor vi legger fokuset i utdanningen, og kanskje spesielt i pedagogikkfaget. I et praktisk og mellommenneskelig yrke som grunnskolelærer burde kunnskap om mennesker og livsmestring vektlegges enda mer enn det gjøres nå i utdanningen. Læringsteorier og modeller kan være nyttige, men pedagogikk burde være et mer praktisk fag.

Praktisk pedagogikk trengs

I første klasse kjøpte jeg en stabel med pedagogikk- og elevkunnskapsbøker proppet med teorier og modeller, i tillegg til alle fagartiklene. Etter noen års erfaring som vikar har jeg funnet ut at en del teorier ble igjen i boken. Dere fulltidslærere kjenner dere kanskje igjen?

Vi kan nærme oss hverdagen i større grad; det er tross alt en profesjonsutdanning. Samtidig ønsker vi å øke kvaliteten på den. Da mener jeg vi bør kutte noe teori og pensumlitteratur og erstatte det med temaer innen spesialpedagogikk.

Alle som jobber med barn, burde vite at handlinger kan være uttrykk for en dypere følelse. Jeg har selv hørt fra erfarne lærere at «elever med utfordringer møter du uansett!». Jeg har også møtt flere selv. For å best mulig møte elever som sliter, trenger vi nok verktøy i kassen, alle sammen! Derfor mener jeg at alle lærerstudenter burde ha spesialpedagogikk – en lærer kan ikke velge bort en elev med ekstra utfordringer. Et alternativ kan være at faget får en større plass i pedagogikkemnet. Personlig vil jeg heller lære mer om psykiske utfordringer og praktiske tilnærminger til et barn som lever i omsorgssvikt, fremfor enda en læringsteori.

Kompetanse gir rettferdighet

Hvor urettferdig er det ikke for barnet å ha en lærer som ikke vet hvordan han/hun skal møte eleven? Og hvor urettferdig er det ikke for læreren å ikke få de nødvendige kunnskapene for å møte eleven sin?

Jeg snakker ikke om å «sy puter under armene» på elevene, for det er en bjørnetjeneste. Men vi lærer mye i motgang, og derfor må vi lære hvordan vi kan hjelpe alle i motbakkene. Jeg har vært heldig og lært en del ekstra om psykiske lidelser gjennom jobber i rus og psykiatri. Det er naturligvis ikke samme situasjoner som i skolen, men ekstremt relevant. En fellesnevner for mange som sliter med psykiske utfordringer og har endt opp med å begå alvorlige lovbrudd eller har store rusproblemer, er at de en gang gikk på skolen, eller går der nå. Disse barna fortjener å bli møtt med nok kompetanse – og lærerne fortjener å ha nok verktøy i verktøykassa.

Da jeg søkte lærerstudiet, var tanken at jeg ville være en trygg voksen for de som måtte trenge det mest. Uten erfaringene utenfor lærerutdanningen er jeg redd jeg ville manglet relevant kunnskap og ferdigheter for å møte elevene med de største utfordringene. Man lærer mens man gjør, men å være forberedt hjelper alltid.

Jeg sier ikke dette er det største problemet i lærerutdanningen i dag, eller at det vil fikse alle problemer i skolen. Det må også poengteres at vi lærer utrolig mye nyttig i løpet av utdanningen, og at det har vært blant de beste årene i livet mitt.

Lærer vi derimot mer om hvordan en skal møte enda flere barn og praktiske sitasjoner, ser vi kanskje færre dystre overskrifter, høyere søkertall til lærerutdanningen og en bedre hverdag i skolen. Vi er nødt til å gjøre noe nytt – og gi barna og lærerne det de fortjener!

ESSAY

Alle må få lov til å gjøre feil – for så å lære av dem

FAGARTIKKEL

Spesialpedagogisk didaktikk som nøkkelen til en mer inkluderende opplæring