Unngå ny læreplanreform – Look to Sweden!

Den siste tiden har en rekke stemmer tatt til orde for at norsk skole trenger nye læreplaner, knapt fem år etter at Læreplanverket for Kunnskapsløftet 2020 (LK20) ble innført. Kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun vil ha mer konkret norsk kunnskapsinnhold inn i læreplanene og har allerede bedt Utdanningsdirektoratet om å revidere noen av læreplanene i matematikk.

Kritikken mot LK20 handler først og fremst om at det er et kompetansebasert læreplanverk, som kun setter opp mål for elevenes sluttkompetanse og ikke gir spesifikke føringer for kunnskapsinnholdet i fagene. Særlig har kritikere pekt på at læreplanen i historie ikke nevner konkrete historiske hendelser, og at læreplanen i norsk ikke spesifiserer hvilke forfattere og tekster elevene skal lese. Bekymringen er at det blir vilkårlig hva elevene lærer i fagene, og at det ikke vil finnes noen felles kunnskaper og referanser som alle innbyggere i landet deler. Flere har også pekt på at LK20s åpne læreplanformuleringer gir for få holdepunkter for ferske eller faglig usikre lærere.

Grunner til ikke å lage nye læreplaner

Mye peker altså i retning av at det kan være nok en læreplanreform på vei. Det burde i så fall ikke komme som noen overraskelse; det er nærmest en nasjonalsport i Norge å prøve å løse problemer i skolen og samfunnet gjennom å lage nye læreplaner. Det er imidlertid flere grunner til å være forsiktige med å bruke læreplanreform som virkemiddel.

Ikke minst er det tid- og ressurskrevende å utvikle læreplaner. Fagfornyelsen tok fem år, fra arbeidet med overordnet del ble innledet i 2014 og til de ferdige læreplanene i fag ble fastsatt i 2019. Hundrevis av fagfolk og dusinvis av ansatte i Utdanningsdirektoratet la ned et ukjent antall arbeidstimer i prosessen, og tusenvis av lærere og andre interessenter tok seg tid til å delta i høringsrundene.

Det er også svært tids- og ressurskrevende å implementere nye læreplaner i skolen. Nye læremidler må utvikles og kjøpes inn, og lærere må ta tid bort fra ordinære oppgaver for å sette seg inn i læreplanene og gjøre nødvendige justeringer av periodeplaner, lærestoff og undervisningsopplegg. Den seneste delrapporten fra følgeforskningen (EVA2020) om LK06 viser at skoleledere opplever at de nå – etter fire år – er i gang med det nye læreplanverket, men at det er stor variasjon i hvor langt skolene har kommet.

Implementering av læreplaner tar med andre ord lang tid, og hvis vi stadig innfører nye planer før de forrige har satt seg, vil skolen befinne seg i en konstant tilstand av uro og endring. Det er verken lærere eller elever tjent med. I skolepolitikken er det ikke uvanlig å se til Finland etter gode løsninger, men noe norske politikere altfor sjelden trekker fram, er at den finske skolen i stor grad får være i fred for politiske kastevinder. Som den finske læreren Tuomas Anttila sier i et intervju i Utdanningsnytt: «Jeg tror politikerne i Finland har innsett at de hakker i stykker skolen dersom vi skal bytte læreplaner hver gang vi får en ny regjering.»

En annen grunn til å være tilbakeholden med bruken av læreplanreform som virkemiddel, er at det er uklart hvor effektivt det er. Som utdanningsforskerne Petter Aasen, Tine Prøitz og Ellen Rye skriver, har internasjonal implementeringsforskning vist at «’large scale’-reformer, som introduseres av nasjonalt beslutningsnivå, fortolkes og transformeres når de møter nasjonalt og lokalt nivå, den enkelte skole eller den enkelte lærer». Avstanden kan være stor mellom intensjonen bak en læreplanreform og den konkrete praksisen i skolene, og ofte «uteblir politisk ønskede resultater».

Et svensk alternativ

Samtidig er det åpenbart at LK20 har sine problematiske sider. Læreplanene er komplekse tekster, med komponenter som spiller sammen på ulike måter, inkludert kjerneelementer, grunnleggende ferdigheter, kompetansemål og retningslinjer for vurdering. Kompetansemålene er også ofte åpne og kan være vanskelig å fortolke, og lærerne har få holdepunkter i valg av lærestoff og metoder.

Løsningen trenger imidlertid ikke å være at vi skroter hele planverket og lager innholdsplaner etter modell fra Reform 94 og L97. Det er fullt mulig å gjøre noe konstruktivt med de læreplanene vi har. Her kan vi hente inspirasjon fra Sverige, der Skolverket – tilsvarende Utdanningsdirektoratet – har tradisjon for å utvikle såkalt «kommentarmateriale» til hver enkelt læreplan i fag. Kommentarmaterialet utdyper og forklarer tankene som ligger bak læreplanen, det definerer sentrale begreper, beskriver sentralt innhold i faget på ulike klassetrinn og gir eksempler på egnede undervisningsmetoder og klasseromsaktiviteter.

Det svenske kommentarmaterialet er alt som læreplanen i LK20 kritiseres for ikke å være. Det er konkret, det støtter lærerens planlegging, og det bidrar til en felles forståelse av faginnholdet. Samtidig har det fordelen at det ikke er en læreplan, men et støttemateriale til planen, slik at det ikke griper for sterkt inn i lærerens profesjonelle handlingsrom. Siden Skolverket er avsender, får kommentarmaterialet likevel tilstrekkelig tyngde til at lærere ikke uten videre kan se bort ifra det.

Noe tilsvarende burde være fullt mulig å utvikle også i Norge. Et kommentarmateriale til norsklæreplanen kunne for eksempel hatt en oversikt over grammatiske begreper som elevene bør lære på ulike klassetrinn, forklaringer på hva en fagartikkel kan være, og en liste over sentrale forfattere og tekster. Kommentarmaterialet til historiefaget kunne pekt på hvilke historiske hendelser som er relevante å arbeide med innenfor fagets ulike kjerneelementer. Dette kunne bidratt til en mer enhetlig undervisning og kanskje også en bedre forståelse av intensjonene bak læreplanen.

Noen har også allerede vært inne på liknende tanker. I et innlegg i Utdanningsnytt tar norsklektorene Jorunn Øveland Nyhus og Kjersti Rognes Solbu til orde for at det skal utvikles leselister med anbefalte tekster til norskfaget etter modell fra leselistene i svensk skole. Slike leselister er – i likhet med kommentarmaterialet – et eksempel på en myk styring av skolens innhold. En mer utstrakt bruk av støttemateriale i styringen av norsk skole framstår som et bedre alternativ enn den harde styringen som forskriftsfestede innholdsplaner av L97-typen vil representere. Det vil også spare oss for enda en læreplanreform.

DEBATT

– Nei til en statisk kulturkanon, ja til felles leselister i norskfaget

DEBATT

Norskfaget: Kan vi bare få lese?