Ideen var så god. Nå skulle skolene selv få definere hva
slags kompetansebehov de hadde, universitetene og høgskolene skulle samarbeide
med dem og alle skulle dra nytte av dette. Regjeringen finansierer en stor del
av ordninga.
Noe av det beste, ordninga skulle være så generell at man
slapp å finne på nye tilskuddsordninger etter hvert.
Mye av dette er godt i tråd med de erfaringene og forskninga
på området; samarbeid mellom høyere utdanning og grasrota fungerer best når
grasrota får sette agendaen og definere problemene, så utnytter man hverandre
sine fortrinn for å skape kompetanse til beste for elevene.
Problemet
Hva gikk galt?
For mye har dessverre gått galt.
Forskning og evaluering på Dekompsatsingen er nedslående.
OsloMet evaluerer ordningen og skriver bl.a. at den «har i
liten grad ført til reell og varig endring i måten kommuner, skoler og lærere
jobber på».
De skriver også at «jo nærmere lærerne og klasserommet man
kommer, jo større blir skepsisen til om ordningen er en god måte å drive
kompetanseutvikling på, og desto sterkere rapporteres opplevelsen av at
ordningen koster mer enn den smaker.»
Tara Sapkota (Høgskulen i Volda) m.fl. publiserte i 2023 en
studie med data fra en spørreundersøkelse blant lærere. De skriver at
«gjennomsnittskåren for lærernes oppfatning av samarbeidet skole-universitet
generelt, for betydningen for deres faglige utvikling og for kvaliteten på
tilbakemeldinger de får ligger mellom «Mer eller mindre uenig» og «Usikker».
Det vil si mellom 3 og 4 på en 1-7 skala.
Lærerne sitt utbytte er altså under midten på treet.
Ser vi så på hvordan elevene opplever skolen kan
Elevundersøkelsen være en kilde, den tyder på at det aller meste er stabilt
gjennom de siste 10 årene. Men, for 10. klassetrinn har trivselen på skolen
gått ned – fra 4,2 i 2013-2014 til 4,0 i 2024-2025. Selvfølgelig spiller mange
andre faktorer inn her, men det er vanskelig å se en positiv utvikling.
I 2020 skrev skoleforskerne Øystein Gilje og Bjørn Bolstad
(UiO) et innlegg i Utdanningsnytt der de tar opp noe av det samme når det
gjelder Dekomp og påpekte bl.a. at i realiteten ble det skoleeierne, altså i
stor grad de kommunale og fylkeskommunale sjefene, som hadde størst innflytelse
over hva man skulle satse på i deres kommune/ fylke. Dermed ikke lærere.
Det går an å nyansere bildet og vise til glimt av positive
erfaringer med Dekomp, for all del.
Det er ingen grunn til å tvile på at alle involverte vil det
beste, og ideen om ordninga er i prinsippet god. Det er dyktige folk i både
skolene, kommunene, universitets- og høyskolesektoren som er involvert som gjør
sitt beste innenfor de rammene tilskuddsordningen gir. Men, det fungerer
dessverre altfor dårlig.
I statsbudsjettet for 2025 er det tildelt 270 millioner
kroner til ordningen, i tillegg bruker de involverte partene en god del av egne
ressurser. For drøyt en kvart milliard i året og verdifull arbeidstid bør
samfunnet og elevene få noe igjen.
Mine egne erfaringer med å delta i ordningen bekrefter mer
eller mindre inntrykket fra forskningen og evalueringene. Noe av problemet kan
være at man prøver å få til bittelitt mange steder samtidig.
Kanskje er det i overkant mye valgfrihet når det gjelder
arbeidsmåter?
Veien videre
En såkalt metastudie av Timperley m.fl. fra 2007 tyder på at
for å få til god utvikling i skolen er det noen moment som er vesentlige: 1)
lærerne må gis tid til det, 2) eksterne ressurspersoner bør delta, 3) det kan
ikke være helt frivillig for lærerne å delta, 4) man må tørre å ta tak i reelle
problemer, 5) ledelsen må sørge for mulighet til samarbeid mellom lærere, 6)
arbeidet bør være i tråd med generelle mål i skolen, 7) utviklingsarbeidet må
ha en tydelig ledelse.
Disse faktorene viser også en av de fremste skoleforskerne i
Norge til, May Britt Postholm (NTNU) til i flere av sine publikasjoner, ikke
minst at aksjonsforskning ser ut til å gi best utbytte. Altså et konkret,
praktisk samarbeid mellom lærere og forskere over tid.
Hva skal man da gjøre?
Jeg tar til orde for at Utdanningsdirektoratet må innrette
ordningen som mye klarere baserer seg på lærere, elever og skoleforskere sine
erfaringer.
1. Ordningen
må på en mye tydeligere måte involvere lærere direkte i å definere hva som
trengs av kompetanse og hvordan den kan utvikles.
2. Det må
satses på kompetansetiltak som vi kan anta at har betydning, som forskningen
til bl.a. Timperley. Dette kan innebære at konsentrert innsats på få skoler er
bedre enn overfladiske drypp her og der.
3. Særlig kan
det være nyttig med det som kalles aksjonsforskning og andre arbeidsmåter der
forskere og lærere arbeider sammen over tid.
Dette bør være fullt mulig innenfor de rammene som Dekomp
har. Problemet er nok at det fort blir for mye utenomsnakk, og at lærerne
egentlig ikke blir særlig involvert. Dessuten ser det ut til at en del tiltak
ender opp med å oppleves som noe lærerne må gjøre i tillegg til den «egentlige»
jobben sin.
Jeg tror helt og fullt at Dekomp kan være en veldig god
ordning, men det må bli en satsing som handler om elevene.
