Tilsvar til direktør Åse Wetås:
– For snever analyse av Språkrådet

Vi takker Åse Wetås, direktør i Språkrådet, for hennes tilsvar til vår kronikk om engelskfaget. Vi er enige med hennes konklusjon om «Gjerne engelsk, men ikke på bekostning av norsk». Men vi er uenige i noen av premissene hennes – og det er ikke så rart, siden vi har en helt annen inngang til dette enn Språkrådet.

Språkrådet har et politisk mandat. I tilsvaret hennes argumenterer Wetås, ikke overraskende, ut fra et slikt mandat. Ny lov, som Wetås refererer til, om at «undervisningen skal være på norsk eller samisk, med mindre bruk av andre språk er særlig faglig begrunnet» er et eksempel på dette. Vi mener den går på bekostning av målet om språklig mangfold i utdanningene våre.

Skal du studere forskningsbasert pensum og lære deg grunnleggende ting om fagenes egenart, så som didaktikk og metode, så er det nødvendigvis noen forskningsartikler på pensum allerede på bachelornivå. Disse forskningsartiklene er ofte på engelsk, rett og slett fordi det er lingua franca – fellesspråket for de som ikke behersker samme språk – også i forskningens verden. Det finnes ikke bedre faglig begrunnelse enn det, mener vi.

«Norsk er i ferd med å bli marginalisert i store deler av høyere utdanning», skriver Wetås. Det er en overdrivelse, men vi er enige i at engelsk brukes betydelig på enkelte arenaer. Av naturlige årsaker. Og språk er dynamisk og naturlig. Vi ser ikke noe problem med dette all den tid godt forskningsbasert pensum (med forskningsartikler) gjerne er på engelsk og fagfeltet er internasjonalt orientert og forbereder studentene på et arbeidsliv hvor engelsk brukes regelmessig.

Ubegrunnet frykt for språkforskyvning

Her er det også viktig å nevne at bruk av uttrykk som «dominere», «marginalisert» og «på bekostning av» i tilsvaret indikerer en mentalitet som ser språk som iboende i konflikt. Slike uttrykk speiler diskurser som ikke er forankret i empirisk forskning på språklæring, men heller reflekterer en ubegrunnet frykt for språkforskyvning. Å se på språklig kompetanse som en nullsumprosess, der mer engelsk automatisk betyr mindre norsk (dvs. på bekostning av norsk), tar ikke hensyn til hvordan hjernen behandler språk.

Videre vil vi understreke at det er viktig å skille mellom språkpolitikk og språkinnlæring som et kognitivt fenomen. Selv om vi må ta vare på norsk som et samfunnsbærende språk og sørge for at det har en verdsatt posisjon i utdanning og arbeidsliv, betyr det ikke at vi bør frykte en økt bruk av engelsk og andre språk på tvers av fag.

Vi synes videre at hennes argumentasjon skyter over mål når hun beskylder lærerne for å «gå på tvers av språkpolitikkens mål om å styrke norsk som fellesskapsspråk» når Drammen videregående gir 90 elever et utvidet tilbud om å utvikle sin engelskkompetanse. Denne kompetansen er et supplement til deres gode kompetanse i norsk og truer langt fra «deres mulighet til å delta i demokrati, samfunnsliv og demokrati». Her mener vi Wetås skyter spurv med kanoner!

Vårt anliggende er å gjøre elevene studieforberedt, gjennom arbeid med fagene, på engelsk og på norsk. Vi synes det er viktig å skille mellom hva elevene faktisk trenger, deriblant høy kompetanse i engelsk, og hva enkelte synes de bør trenge. Det er merkverdig at Drammen International (DI) blir kritisert for å gjøre elevene studieforberedt når et av hovedformålene med studiespesialiserende utdanningsprogrammer nettopp er dette.

At «mange arbeidsgivere (for eksempel i helse- og omsorgssektoren) stiller krav om dokumentert formalkompetanse i norsk» har ikke noe med DI-elevene å gjøre. De kan jo både norsk og engelsk! Dette kravet er vel snarere innført for å sikre at arbeidsinnvandrere snakker godt nok norsk til å kunne kommunisere presist med pasienter og brukere innenfor denne sektoren. At «folk flest foretrekker å møte norsk på restaurant, i handel og i sørvissammenheng» er heller ikke et relevant argument. DI er en studieforberedende linje, så den utdanner ikke servitører eller butikkmedarbeidere. I den grad elevene arbeider i disse næringene ved siden av skole eller studier, vil jo deres doble kompetanse i norsk og engelsk være en fordel.

Wetås mener også at vår argumentasjon er bygget på en «altfor snever analyse både av språksituasjonen i Norge og av formålet med videregående opplæring.» Vi mener at det faktisk er hennes analyse som er (for) snever. Vi har respekt for at språkdirektøren har et annet perspektiv på språksituasjonen i Norge enn det vi har, men å hevde at DI er et utdanningstilbud som ikke er i tråd med formålet for videregående opplæring er en uberettiget beskyldning. I opplæringsloven heter det at alle elever skal få erfare at det å kunne flere språk er en ressurs i skolen og i samfunnet.

Språklig mangfold

Wetås sitt uttrykk «det tradisjonelle språkmangfoldet vårt» oppfatter vi som et samlebegrep for bokmål, nynorsk og samiske språk. På DI derimot, lever elevene i et moderne språklig mangfold. De snakker 30 ulike språk. Mange har foreldre som er født i andre land enn Norge, er selv født i andre land, har bodd og gått på skole i utlandet hele eller deler av sin grunnskoleopplæring. Noen lærer norsk og engelsk parallelt, og de aller fleste sjonglerer 2-3 språk i sin hverdag. Det synes vi er imponerende!

Noen emner er det naturlig å undervise på norsk, for eksempel når elevene skal lære om det norske politiske systemet og norsk arbeidsliv i samfunnskunnskap. Her er det viktig at de lærer seg norsk fagterminologi, slik at de kan være aktive og opplyste samfunnsborgere og arbeidstakere. De fagene hvor elevene får undervisning helt eller delvis på engelsk er dessuten fag med kun muntlig eksamen. Hvis elevene kommer opp til muntlig eksamen i disse fagene, har elevene rett til å velge å snakke norsk eller engelsk. Sist, men ikke minst, elevene har norsk på norsk (!) i tre år, og de har flere programfag som undervises på norsk (sammen med elever fra andre klasser). Der øver de på å skrive fagtekster på norsk i fag som for eksempel psykologi, politikk og menneskerettigheter, historie og filosofi og samfunnsøkonomi.

I dette tilfelle er det dermed feil av Wetås å påstå at vi mener elevene skal lære engelsk «istedenfor» norsk eller at vi forutsetter at engelsk skal «gå på bekostning» av norsk. Det har vi aldri skrevet eller gitt uttrykk for. Heller ikke at de elevene vi omtaler på DI har sin opplæring «bare på engelsk». Det vanlige er å ha en miks av språkene i de fagene vi nevnte.

Som Wetås skriver i starten på tilsvaret sitt til oss: «Flerspråklighet er en ressurs»!