Etterlyser en rød tråd i skolepolitikken

Skolelederforbundet, Skolenes landsforbund og Elevorganisasjonen etterlyser en helhetlig skolepolitikk. Beslutninger og satsninger må sees i sammenheng og basere seg på langsiktighet.

Siden 2014 har vi fått hele ni stortingsmeldinger fra Kunnskapsdepartementet om grunnopplæringen. Kvalitet og mangfold i skolen. Fordypning og forståelse i Kunnskapsløftet. Tidlig innsats og inkluderende fellesskap. Fullføringsreformen, kompetansereformen og en mer praktisk skole. Listen er lang.

I tillegg har det vært mange utredninger, veiledninger og lokale pålegg til skolene, parallelt med tverrsektorielt politisk arbeid om alt fra sosial utjevning, ekstremisme til digitalisering.

Det ene overlapper det andre, og tiltak settes i gang før man har evaluert effekten av allerede iverksatte tiltak og pågående utviklingsarbeid. Et godt eksempel er at veiledere om skjermbruk og bruk av mobil ble utarbeidet før det offentlig oppnevnte skjermbrukutvalget rakk å levere sin utredning.

Hvem ivaretar sammenhengen mellom de ulike politiske prosessene? Hvem sørger for den røde tråden og langsiktige tenkningen?

Konsekvensen av alle oppdragene ut til skolene gjør at både skoleeiere, skoleleder og ansatte ikke får jobbet konsentrert og langsiktig, eksempelvis med nytt læreplanverk og innføringen av ny opplæringslov. Dette påvirker kvaliteten på utøvelsen av samfunnsoppdraget om både å utdanne og danne, noe som rammer elevene.

Vi trenger forutsigbarhet

For å kunne gjøre en god jobb, må utdanningssektoren få tid og anledning til å jobbe med kvalitet – uten stadige nye retningsforandringer. Et absolutt minstekrav er forutsigbarhet for skolesektoren, og ikke minst faglighet i utspill og forslag som omhandler innholdet i skolen.

Men det er lenge siden det har vært forutsigbarhet og ro i sektoren.

Nasjonale politiske satsninger og beslutninger vedtas uten at det følger tilstrekkelig midler med. Kommunene har ingen forutsetning til å gjennomføre samfunnsoppdraget og lovpålagte tjenester, og resultatet er lokale vedtak i strid med nasjonale politiske satsninger. Det kommunale handlingsrommet som kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun nylig henviste til er ikke reell for de fleste av landets kommuner.

For hva skjer egentlig i praksis?

• Tillitsreform, men ingen tillit til å bruke kunnskap og kompetanse.
• Nasjonal satsning på etter- og videreutdanningssatsning, men lokalt kuttes det i kompetanseheving.
• Satsning på skolemiljø, men lokalt innføres det vikarstopp og kutt i laget rundt eleven.
• Mer praktisk skole, men innkjøpsstopp lokalt og manglende midler til utstyr og verksteder. Øremerkede midler supplerer ikke, men erstatter lokale midler.

I tillegg fører nå en hardt presset kommuneøkonomi til enda mer uforutsigbarhet. Hvilke rammer skal samfunnsoppdraget utøves innenfor? Hvordan sikrer vi at elever ikke faller utenfor når man rokker ved grunnmuren de står på? Vi har et underskudd på ungdom, og ingen å miste.

I den siste stortingsmeldingen fra Kunnskapsdepartementet, om en mer praktisk skole, leser vi at regjerningen ønsker å sette ned et offentlig utvalg som skal utrede fellesskolens rolle i framtidens samfunn. Nok et utvalg.

Fellesskolen sikrer at alle barn, uavhengig av økonomisk bakgrunn og geografisk beliggenhet, får lik mulighet til gratis utdanning. Dette bidrar til å redusere sosiale forskjeller og gir alle elever en rettferdig sjanse til å lykkes. Skolen skal være et sted der alle er velkomne og inkludert.

Partene må være en del av utvalget

Fremtidens fellesskole er altfor viktig til at det kun er eksterne aktører som skal mene noe om veien videre. Både Skolelederforbundet, Skolenes landsforbund og Elevorganisasjonen har derfor klare forventninger til at partene må være en del av utvalget. Grasrotstemmen er for viktig til at utvalget bare svipper innom dem i en referansegruppe.

Og ikke glem elevene. Fremtidens utfordringer løses ved å sørge for at ungdommene våre kommer robuste ut av skole og utdanning, og da må elevstemmen bli hørt før beslutningene i realiteten har blitt tatt.

I tillegg til sammensetningen av utvalget, har vi klare forventninger til utvalgets arbeid. Vi håper utvalget ser behovet for å stoppe opp, løfte blikket, se helheten og tenke langsiktig.

Hvis vi hadde fått ro og tid til å jobbe med implementeringen av kunnskapsløftet og fullføringsreformen, hadde det da vært behov for alle utredninger, meldinger og strategier som har kommet i etterkant?

Vi bare spør!