Våre barn fortjener godt kvalifiserte lærere fra en  profesjonsutdanning på masternivå

Regjeringen har kommet med forslag til endring av stillingsstrukturen i høyere utdanning, og fredag kom profesjonsmeldinga. Kort oppsummert nedprioriteres forskning og forskningskompetanse i utdanningene, som ikke lenger vil være forskningsbasert. De hevder at de nye forslagene følger opp trender i sektoren og møter utfordringer sektoren står overfor.

De mest dramatiske endringene i forslaget gjelder kvalifikasjonskrav til og innholdet i vitenskapelige stillinger i UH-sektoren. Disse forslagene endrer vitenskapelig ansattes muligheter for opprykk og karrieremuligheter i det akademiske systemet radikalt, og de endrer hva akademia og profesjonsutdanningene vil være i framtida.

Det nye forslaget legger opp til at alle som tilsettes som universitets- og høgskolelektorer starter i en ny dosent-stige, der yrkeserfaring og utviklingsarbeid skal være kriterier for opprykk. Vitenskapelig fagfellevurdert arbeid, altså forskning, er ikke lenger et kriterium.

Om noen med stilling som universitets- eller høgskolelektor skulle fullføre en doktorgrad, vil de likevel ikke få mulighet til å søke om opprykk til førsteamanuensis. Forslaget fører til at førsteamanuensis ikke lenger er en tittel basert på oppnådd akademisk grad, men en stilling den enkelte må søke på. Altså en stilling som må utlyses. Dette betyr at de som fullfører en doktorgrad risikerer at arbeidsgiver kan bruke vedkommendes kompetanse, uten at den anerkjennes eller kompenseres. Det betyr også at disse ansatte heller ikke vil få mulighet til å drive forskning i det omfang og på det nivå som kreves for å komme videre i en akademisk karriere.

I tillegg skal altså førstelektorer ikke lenger behøve å jobbe med forskning, det er nok at de jobber med utviklingsarbeid knyttet til profesjonen. Slik vi kjenner akademia i dag, vet vi at arbeid som ikke munner ut i fagfellevurderte og publiserte artikler, ikke er meritterende i det akademiske systemet. Til tross for at utviklingsarbeid kan være utviklende for de som deltar, og bringe viktig kunnskap, vil det ikke få verdi for flere dersom det ikke deles med fagfeltet. Å skrive forskningsartikler om og med utgangspunkt i utviklingsarbeid er også en viktig for å fortolke og forstå utviklingsarbeidet og den erfaringskunnskapen som kommer ut av dette.

Karrieremessig blindvei

Det foreslåtte dosentløpet er en karrieremessig blindvei for vitenskapelig ansatte i akademia, og en avskilting av de som i dag er førstelektorer og dosenter. Det legges opp til et skarpt skille mellom et A-lag av forskere og et B-lag av undervisere. Ingen som jobber i akademia, er i tvil om at dette vil skje. Å senke kravet om andelen ansatte med forskerkompetanse i profesjonsutdanningene spesielt, er også å nedvurdere profesjonene og behovet for forskning på profesjonens premisser.

Høyere utdanning i Norge har de siste 20 årene gjennomgått en akademisering, med fokus på forskningsbasert undervisning, økt fokus på forskningskompetanse i utdanningene, og sterk fokus på kompetanseheving blant faglig ansatte. Denne utviklingen har preget profesjonsutdanningene som har fokusert på kunnskapsutvikling innenfor profesjonene, og forskning på praksisfeltet. Forslaget som nå legges frem ser ut til å ville reversere denne utviklingen og stoppe vitenskapelig ansatte fra å bruke tid og krefter på forskning.

Dersom ansatte i dosent-stigen ikke skal drive med forskning — og det ikke heller er et kriterium for opprykk — vil vi få ansatte her som ikke lenger kan kalles vitenskapelig ansatte.

Utdanningsforbundet og lærerprofesjonen har som utgangspunkt at forskningsbasert undervisning ikke bare handler om å undervise om forskning, men at de som underviser i profesjonsutdanningene er aktive forskere som har forskerkompetanse. Dette er også en forutsetning for å kunne veilede studentenes masteroppgaver.

Rasering av profesjonsutdanningene

Forslaget om å gjøre dosentstigen til undervisere med praksiserfaring og uten krav til forskning kan ikke forstås som noe annet enn en dramatisk nedbygging av akademia og en rasering av profesjonsutdanningene spesielt. Det blir et sparetiltak der forskningen i profesjonsutdanningene reduseres og forskningsbasert undervisning ikke lenger er mulig.

Tendensen vi ser i profesjonsmeldingen er grep for å gjøre profesjonsutdanningene billigere. Det kan ikke forstås som noe annet enn en devaluering av profesjonsutdanningene. Lærermasteren blir en master-light, profesjonens utvikling settes i revers, og læreryrket er da på god vei til igjen å bare være en semi-profesjon.

De som angriper lærerprofesjonen hevder at studentenes masteroppgaver ikke er relevante for arbeidet ute i skolen. Hva bygger de slike påstander på? Hvordan kan de mene at studentenes arbeid med tema som «lek i begynneropplæringa», «respons på elevtekster» eller «gutter og lesing» ikke er relevante for fremtidige lærere? Det er også slik at arbeid med masteroppgaven trener studentene til å jobbe vitenskapelig, lese forskning kritisk og forbereder studentene på å drive utviklingsarbeid på egen arbeidsplass, jf. Overordnet del av læreplanen.

Å være lærer handler ikke bare om å være et viktig medmenneske og en god leder i klasserommet. En god lærer må kunne fagene sine godt for å kunne legge til rette for varierte og gode læringsaktiviteter. Nettopp derfor henger fag, pedagogikk, didaktikk og praksis så tett sammen i lærerutdanningen. Lærere trenger tid til å gjøre dette arbeidet — til å være lærere i klasserommet, noe som også betyr at det er et stort behov for laget rundt læreren og elevene, som kan være med og ivareta elever med for eksempel sosiale eller helsemessige utfordringer. Mer praksis og erfaringskunnskap gjør ikke disse utfordringene mindre overveldende for nye lærere, om de fortsatt skal håndtere dem alene. Det krever helt andre tiltak enn den forenkling av lærerutdanningen som regjeringen foreslår.

Profesjonsmeldingen og forslaget om endringer i de vitenskapelige stillingene legger til rette for en rasering av profesjonsutdanningene. Å være lærerutdanner krever både profesjonsutdannelse, profesjonserfaring og forskerkompetanse på utdanningsfeltet. Utdanningen blir dårligere, ikke bedre, om vi utelater det siste.

Barna fortjener bedre

Våre barn fortjener godt kvalifiserte lærere fra en forskningsbasert og praksisrettet profesjonsutdanning på masternivå. Det holder ikke med en billig kvikkfiks og en lærerutdanning som tilbyr en liksom-master. Tror regjeringen virkelig at det vil gjøre lærerutdanningene til «attraktive studievalg» som «har høy kvalitet og er profesjonsrelevante»?

*) Dette innlegget ble først publisert på Khrono.no 9. april. 

Slik skal utdanningen bli mer praksisnær

KOMMENTAR

Oddmund tar spagaten for lærerutdanningene