Bruk av fysisk makt kan skape flere problemer enn det løser

– Din jævla hore!

Kenneth velter pulten sin i det han lirer av seg det ene ukvemsordet etter det andre, rettet mot engelsklæreren. De andre elevene i 5. klasse er blitt godt vant med utbruddene til Kenneth, og har funnet sine måter å forholde seg til han på. Noen synes det er gøy med litt action, de ler og applauderer oppførselen. Andre forsøker å beholde fokus på oppgaven, eller sitter mer eller mindre apatiske og avventer hva som blir lærerens respons denne gangen.

Engelsklæreren Tanja kjenner det koker på innsiden. Hvorfor skal én elev få lov til å bråke og opptre truende overfor både for henne og ikke minst for de andre elevene i klassen? Gang etter gang. Hun bestemmer seg. Nok er nok. Tanja tar Kenneth i armen og sier: Nå blir du med meg ut! «Ikke faen!» Kenneth river seg løs, dytter til Tanja som deiser inn mot veggen. Kenneth løper ut av klasserommet.

Trengs det helt egne regler gjelder i skolen?

Regjeringen har fremmet et lovforslag som skal gi ansatte i skolen mulighet til å gripe inn fysisk, for å avverge skade på personer eller eiendom. Det er mange problemstillinger tilknyttet dette, men jeg nøyer meg her med å reflektere litt rundt et par av dem. Men først, la oss ta en titt på hva lovforslaget innebærer. I Prop. 62 L (2023 – 2024) definerer departementet fysisk inngripen som bruk av fysisk makt for å overvinne motstand fra eleven. 

Bakgrunnen er en erkjennelse av at bruk av fysisk makt i skole og SFO forekommer, uten at dette er regulert i opplæringsloven. Intensjonen med lovforslaget er å tydeliggjøre og avgrense hvilke situasjoner ansatte i skole og SFO kan gripe inn fysisk overfor elever. Loven skal snarere avgrense bruk av fysisk makt framfor å øke mulighetene for dette, hvilket er et helt annet budskap enn hvordan lovforslaget har blitt presentert i media.

Problemstilling nummer én er derfor om lovens intensjoner om mindre maktbruk når helt ut i skolens klasserom og uterom, der det er ment å virke. Nært forbundet er spørsmålet om alt som foregår i skolen må reguleres i opplæringsloven. Straffelovens bestemmelser gjelder for alle, og reglene om nødrett og nødverge finner vi i §§ 17 og 18. Straffeloven gir allerede ansatte i skolen hjemler for å gripe inn i situasjoner der liv, helse eller eiendom trues eller er under angrep. Det som er tilstrekkelig i samfunnet for øvrig, burde være tilstrekkelig også i skolen. Så kommer problemstilling nummer to. Det som er lov, er ikke alltid lurt. Ei heller så klinkende klart.

Når er fysisk makt et egnet virkemiddel?

Proposisjonen gjør det ikke klart overfor hvilke elever og i hvilke situasjoner det å bruke fysisk makt kan være godt egnet. Åpenbart kan det ikke være en god løsning i situasjoner der eleven er fysisk sterk eller fysisk utagerende, som i tilfellet med Kenneth og Tanja. 

Å bruke fysisk makt i slike situasjoner vil ikke bidra til å styrke lærerens posisjon eller skape trygghet i klassen, snarere tvert imot. Bruk av fysisk makt i skolen må gjelde elever og situasjoner der den ansatte faktisk har det fysiske overtaket og styrke nok til å fjerne eleven fra klasserommet eller stanse fysiske angrep på personer eller eiendom. De yngste barna på skolen og i SFO. 

Det er betenkelig og bekymringsfullt dersom det sås en tanke om at bruk av fysisk makt er et egnet virkemiddel overfor denne gruppen av elever, som i kraft av sin alder og størrelse er de mest sårbare i skolesystemet. Bruk av fysisk makt vil være egnet til å fjerne uromomentet der og da, men i kjølvannet kan det oppstå andre og mer komplekse utfordringer.

Alle barn i Norge har både rett og plikt til grunnskoleopplæring, hvilket betyr at skolen skal være et opplæringstilbud som treffer hele spekteret av menneskelig variasjon i aldersgruppen 6-16 år. Barn og unge er sårbare, og sjelden er samspillet mellom dem og de voksne av større betydning enn akkurat da. Måten den voksne samhandler med barnet på er av svært stor betydning for barns trivsel, læring og opplevelse av tilhørighet til fellesskapet.

Selvsagt er det slik at barns atferd i enkelte situasjoner kan være så voldsom at det å fysisk stanse atferden er å yte omsorg og ivareta barnets beste. Barn som utagerer eller krenker andre barn fysisk har behov for å bli stanset, men også veiledet og forstått. Barns atferd er et språk som må leses av voksne (Lund til barnehage.no, 2018).

Fra lov til praksis

Problemstilling nummer tre dreier seg om at det nye lovforslaget skaper rom for ulike tolkninger og mange skjønnsmessige vurderinger. Det kan skape stor usikkerhet for hvordan ledere og ansatte i skole og SFO skal praktisere loven. Eksempelvis foreslår departementet «at handlinger som er allment akseptert i samhandling mellom voksne og barn som de har omsorg for ikke skal regnes som fysiske inngrep etter paragrafen».

Dette betyr at milde og allment aksepterte former for fysisk inngripen, som for eksempel å lede en elev ut av rommet, allerede er tillatt og ikke skal regnes som en del av de handlingene som skal reguleres av det nye lovverket. Hva er allment akseptert av fysisk inngripen overfor barn? Svaret på det vil variere mellom voksne med omsorgsansvar både innenfor og utenfor skolen. Her er det stort rom for ulike tolkninger mellom skole og hjem og mellom voksne og barn. Det leder hen mot neste problemstilling.

Hvem sitter med definisjonsmakten?

Lovforslaget innebærer at «det fysiske inngrepet kan ikkje gå lenger enn nødvendig, og det skal stå i eit rimeleg forhold til dei interessene som skal varetakast». Det er bra at ansatte må vurdere lengden og styrken på det fysiske inngrepet. I det virkelige skolelivet er det imidlertid krevende å foreta slike skjønnsmessige vurderinger når «det brenner på dass».

Det kan være fort gjort for den mest omsorgsfulle lærer å holde et litt fastere grep over litt for lang tid enn det som strengt tatt var nødvendig, og hvem har definisjonsmakten på hva som er for hardt og for lenge?

Det oppstår dilemma når de voksnes rett til å gripe inn fysisk møter elevens rett til et trygt og godt skolemiljø. Der den voksne hevder at situasjonen krever fast grep som varer en viss tid, kan 6-åringen eller 10-åringen oppleve inngrepet som både smertefullt, skremmende og ydmykende. Foreldrenes vurderinger vil også kunne variere, og skape grobunn for et krevende samarbeid mellom skole og hjem.

Læreren skal være sjef i klasserommet

Selv om intensjonen med lovforslaget er god, bør det stilles spørsmål til hvorvidt det nye regelverget faktisk vil bidra til å bedre situasjonen for elever og ansatte. Er det mulig og hensiktsmessig å skulle regulere all samhandling i skolen gjennom lov. Dersom målet er at læreren skal være sjef (jeg foretrekker ordet leder) i klasserommet, så finnes det veletablert kunnskap om hva som kjennetegner de beste læringsmiljøene for alle barn, og særlig barn som er i en utsatt posisjon. 

Forskningen er helt tydelig på at barn har det best og lærer mest ved å være omgitt av inkluderende voksne som har kompetansen og det emosjonelle overskuddet til å balansere mellom omsorg og støtte, krav og forventninger. Vi har en tendens til å glemme det, men barn er faktisk som folk flest. De anstrenger seg for å innfri krav og forventninger som stilles fra folk som de føler seg anerkjent, verdsatt og likt av.