Pedagogene er ikke de ridderne for de svakeste elevene, som de selv hevder å være

Skolen er i krise. Men det er ikke vanskeligere enn at vi spør oss selv: Hva gjorde lærerne og skolen for to tiår siden, og også før det? 

Og hva gjør man i skolen i andre land? 

Hva gjorde man i norsk skole før de nå dominerende pedagogiske miljøene og ekstremfrihetstanken sammen med Google-doktrinen tok helt overhånd?

Barn og ungdom blir ikke den beste versjonen av seg selv om de alle blir fritatt for korrigering. Bare en lærer med handlingsrom, faglig selvtillit, og som er en del av en profesjonskultur, kan gi troen på seg selv til elever, som enten har mistet, eller aldri har hatt troen på at de kan bli en bedre versjon av seg selv, enn de selv tror er mulig.

Alle elever trenger et lærende fellesskap rundt seg i klasserommet, der voksne beskytter barn og ungdom mot forstyrrelser fra medelever og fra digitale distraksjoner. Elever trenger lærere som er i stand til å legge til rette for at elever kan konsentrere seg om læring. Den velmente, naive pedagogikken med manglende forståelse for betydningen av lærerens autoritet og for faglig kunnskap, som skolesektorens dominerende pedagoger står for, er et svik mot en hel generasjon av barn og unge.

Økte rettigheter og økt medbestemmelse til elever, gir ikke bedre undervisning og mer trivsel for alle elever i skolen. Det føles intuitivt riktig for voksne i det norske sosialdemokratiet å tenke at det er elevene, som vet best om alt som handler om skole. De fleste barn og ungdommer er ikke voksne nok til å bære et slikt ansvar på egne vegne. Ingen barn og unge er voksne til å bære et slikt ansvar på vegne av alle elever. Heller ikke de tenåringene, som selv tror de er i stand til å bære et slikt ansvar.

First things first!

Alle andre yrkesgrupper i skolesektoren enn lærerne har tatt makten fra lærerne i skolesektoren og i skolen. Samtidig har skolen blitt tvunget til å konsentrere seg mindre om kjernevirksomheten, og i stedet konsentrere seg om alt annet enn kjernevirksomheten.

Kjernevirksomheten; undervisning, læring, vurdering, styrking av faglige profesjoner og faglige disipliner, og lærere med handlingsrom og mulighet for å skape trygge læringsmiljø for faglig og sosial utvikling er blitt noe som kommer i andre rekke.

For å lykkes med alt det andre skolen har fått som oppgave; bidra til sosial utjevning, sosial mobilitet i samfunnet, inkludering og integrering av barn med ulik bakgrunn, ulik tilhørighet, ulike utfordringer og ulike identiteter, så må skolen først lykkes med kjernevirksomheten.

Hovedproblemet med pedagogikken, som dominerer i norsk skole og i norsk lærerutdanning, er manglende forståelse for de faglige disiplinene i skolen, og manglende forståelse for det avanserte akademiske språket elevene trenger å tilegne seg for å oppnå faglig mestring. Den dominerende pedagogikken forstår ikke betydningen av herming som del av læring.

Det blir tatt for gitt at barn og ungdom kan hoppe over det å herme etter mer erfarne utøvere av den faglige og fagspråklige disiplinen de lærende, elevene, skal bli innviet i, bli deltakere i. Moderne pedagoger postulerer at elever ikke behøver å gå gjennom en begynnerfase, der barn ved herming tilegner seg kunnskaper og ferdigheter.

I stedet skal elevene i tråd med vage, abstrakte læreplaner på selvstendig vis, famle seg frem til egne selvstendige resonnementer, selv om elever mangler grunnleggende kunnskaper å resonnere med.

Med unntak av de flinkeste elevene, og elever med «skolsk» oppdragelse fra middelklassehjem med bøker i bokhylla, og som har blitt lest for de var små, så blir det for krevende for de fleste elever.

Fri flyt i ekstremfrihetstanken og i Google-doktrinen

Ekstremfrihetstanken postulerer i arven etter Rousseau at barn og unge egentlig vet best hva og hvordan de skal lære. Barn og ungdoms læringstrang, spiren til kunnskap og barnlige nysgjerrighet må beskyttes fra overstyrende og kreativitetsdrepende autoriteter i samfunnet, som lærere og foreldre, som i sin voksne natur ikke klarer å la være å gjøre noe annet enn skade på barn og unges lærelyst og kreativitet, er kjernen i ekstremfrihetstanken. Autoritet er i sin kjerne skadelig.

Elever trenger tvert imot tydelig språklig, faglig og sosial støttestruktur for å lykkes, og særlig gjelder det elevene som ikke vokser opp med «skolsk struktur» i middelklassehjem med bøker i bokhylla. Alle barn blir ikke tatt med på biblioteker fra de er små, og lest for mens de sitter på fanget.

Google-doktrinen er Silicon Valleys liberale utopiske budskap; ny digital teknologi gir fri tilgang til alt av informasjon, og skaper slik frihet for alle. Fri informasjonsflyt opplyser hele verden for alle om bare uforstandige autoriteter i samfunnet, som politikere, blir hindret i deres destruktive trang til å regulere og kontrollere det som bør flyte mest mulig fritt, informasjonen. Google-doktrinen krever at politikerne i minst mulig grad regulerer hva teknologibransjen får lov å gjøre i skolesektoren, for teknologibransjen forstår best hva elever og læreres undervisning er tjent med.

Uregulert informasjonsflyt blir ikke opplyst av sannheten, sannheten flyter til bunns. For å skille sannhet fra løgn, og fiksjon fra fakta, trenger elevenes og lærernes kunnskapsverden ansvarlige redaktører, i form av kvalitetssikrete lærebøker, slik journalistikken trenger redaktører.

Kun helt nylig, etter politisk press fra myndigheter i ulike land og i Norge fra foreldre, så har relevant lovgivning for å regulere teknologibransjens adgang til barn og unges hjerner, blitt innført. Myndigheter vet ikke hvor effektivt nytt lovverk vil være i å beskytte barn og unges sårbare hjerner i utvikling.

Elever trenger å bli distrahert vekk fra seg selv, og bli ledsaget ut i verden utenfor dem selv, ikke bli tvangsledet inn i narsissisme forkledd som autonomi og selvbestemmelse, slik teknologibransjens forretningsmodell gjør.

I skolen skal ikke elevene, de lærende, lenger herme etter de fagkompetente innen fagdisiplinen, lærerne. Isteden hermer elevene sin sosiale atferd inn i sosiale mediers dynamikk, der elevene tilbringer stadig større deler av sitt våkne liv, også stadig større deler av tid elevene oppholder seg på skolen.

At de dominerende blant pedagogene selv klarer å fremstille seg selv i offentligheten, som riddere i skinnende rustning i kamp for de svake elevene, er et symptom på en offentlighet uten evne til å gjennomskue nakne keisere i nye klær.

Ekstremfrihetstanken og Google-doktrinen bør norsk skole ta et oppgjør med!