Ungdom mener karakterer ødelegger gymtimene

– Kroppsøving skal ikke være en konkurranse- eller idrettsarena. Det skal være en arena for mangfoldig læringsfellesskap. Elevene trenger slike arenaer i en hverdag preget av at du skal prestere over alt ellers.

Det sier Linda Røset. Røset er førsteamanuensis på Fakultet for helse- og sosialvitenskap ved Høgskolen i Innlandet. Sammen med forskerkolleger har hun intervjuet 15-16-åringer om hvordan de opplever kroppsøvingsfaget og hvordan hvordan karakterer og vurderinger i det faget påvirker ungdommene. 

Til sammen har Røset intervjuet 148 tiendeklasinger ved åtte norske ungdomsskoler. De forteller henne om et liv der de sjonglerer mange ting og der de sammenligner seg konstant med andre. I kroppsøvingstimene handler mye om hvor "god" man er, sier Røset. 

– Og i en hverdag hvor mye handler om å presentere seg som den beste utgaven av seg selv, kan det føles ubehagelig – og for enkelte uutholdelig, å bli blottstilt som den som ikke får noe til i gymtimene. Som ungdommene selv sa: får du en dårlig karakter på en norskprøve, kan du fint holde det for deg selv. Men «alle ser i gymmen», sier hun. 

Samtidig ga ungdommene uttrykk for at de trenger å se at det er helt normalt å ikke få til ting. 

– Her kan kroppsøving legge til rette for viktig læring gjennom at elevene blir kjent med hverandre på en annen måte enn i for eksempel mattetimen, og kan erfare at «det er ikke så farlig». Dette forutsetter imidlertid at læringsfellesskapet, som også læreren er en viktig del av, oppleves trygt, sier Røset. 

Et pusterom 

Røset presiserer at intervjuene deres ble gjort før pandemien og før innføringen av nye læreplaner. 

– Forskningen bør med andre ord sees i lys av endringene som har funnet sted både utenfor og innad i skolen, sier hun. 

– Når det er sagt, er vår vurdering at ungdommenes erfaringer fortsatt bør aktualiseres all den tid målet er å fremme læring og stimulere til bevegelsesglede og en fysisk aktiv livsstil. 

Ifølge studien liker ungdommene kroppsøving nettopp fordi det skiller seg fra de andre fagene på skolen. De beskriver disse timene som et pusterom i en stillesittende, teoritung hverdag som er preget av prestasjon. 

– Men overgangen fra det de opplevde som mer lekbetont og bekymringsløs kroppsøving på barneskolen til å få karakter på ungdomsskolen, gjorde kroppsøving til noe alvorlig og mindre lystbetont. Selv om langt ifra alle anså karakterer i kroppsøving som spesielt problematisk, hvert fall på egne vegne, ble karakter i kroppsøving likevel problematisert, sier Røset. 

Uklart og urettferdig

For de som er aktive, eller «sporty» som de ble omtalt som, handlet det om at det var relativt lett å oppnå god karakter. For de som ikke er så aktive, eller begeistret for fysisk aktivitet i utgangspunktet, handlet det om at de følte at de ble vurdert i forhold til de andre, og at karakteren ikke gjenspeilet det de selv opplevde at de la inn av innsats.

Hun endret ballspillet og fikk oppleve en ny åpenhet i elevflokken

– Innsats inngår i vurderingsgrunnlaget av elever. Det er mange fine tanker bak det, men det oppleves ofte både uklart og urettferdig av elevene selv, ifølge Linda Røset.

– Når elever ikke opplever at de får veiledning og vurderinger underveis som kan fortelle dem hvor de står og hvordan de kan utvikle seg videre, blir det gjerne til at de oppfatter at karakteren er satt ut ifra «trynefaktor», lærerens preferanser og subjektive mening om dem. Jeg er ikke kroppsøvingslærer selv, men anerkjenner kompleksiteten knyttet til vurdering og karakter i kroppsøving. Fra elevenes ståsted fremstår det ikke nødvendigvis komplekst: en lærer som engasjerer seg, som snakker med og lytter til elevene og gir tilbakemelding og veiledning tilrettelegger for forutsigbarhet og trygghet – også når det kommer til vurderinger og karakterer.

Opplevelsen av at alt skal måles, vurderes og tallfestes med karakterer ble også trukket frem av elevene.

– Tankevekkende

Røset forteller at ungdommene oppfatter faget som mer alvorlig og mindre lystbetont med karakterer, og det gir en følelse av et press om å prestere og unngå å feile.

Hun mener det at det er en sannsynlighet for at de ungdommene som ikke er særlig aktive i utgangspunktet heller ikke blir inspirert til å være det når det blir for mye fokus på vurdering og karakterer. 

– Men om man fjerner karakterene, er det ikke en fare for at kroppsøvingsfaget blir sett som mindre viktig? 

– Tja, hvem er det man egentlig viser til når man snakker om «bli sett på som mindre viktig»? Samtidig er den faren sannsynligvis reell. Ungdommene selv var heller ikke overbevist om at kroppsøving uten karakter ville være løsningen. De mente det kunne føre til at mange ikke møter opp, og at flere ville la være å engasjere seg. Det var for så vidt tankevekkende å få innsikt i hvor innarbeidet dette med å assosiere skole og læring med vurderinger og karakter, på godt og vondt, er blant elevene.

– Tror du karakterene i kroppsøvingsfaget vil bli fjernet?

– Jeg tror jeg forholder meg til dagens praksis og heller understreker viktigheten av vurderingsprosessen og den relasjonelle konteksten vurderingsprosessen foregår i. Selv om det verken skjer over natten eller automatisk, legger den nye læreplanen til rette for endring i undervisnings – og vurderingspraksis med vekt på vurdering som et hjelpemiddel for å fremme elevens utvikling underveis og ikke som et mål i seg selv.

–