MEST LEST
ÅRET 2024 PÅ UTDANNINGSNYTT
Våre skjøre, små bomullsbarn
Debatt: – Beskytter vi barna våre i hjel, eller bør vi lære barna å «shake it off», å gå videre?
At livet er urettferdig, vet de fleste av oss som har levd noen år. I tillegg består livet av en rekke tilfeldigheter vi ikke kan gjøre noe med. «Det er i motbakke det går oppover», heter det i et kjent ordtak. Men hva med dagens barn og unge? Hva lærer vi egentlig dem om livet? «Bomullsbarn» blir ofte dagens unge kalt. Vi pakker dem inn i bomull, livredde for at de skal oppleve motgang for tidlig. Beskytter vi barna våre i hjel, eller bør vi følge Taylor Swifts motto og lære barna å «shake it off», å gå videre?
Jeg har jobbet som lærer i videregående skole i over 11 år. Mye har skjedd i løpet av disse årene. Mye positivt, men dessverre også noe negativt. At skole ikke er for alle, er noe mange av oss vet. Vi lærere altfor godt. Hva gjør politikerne med dette? Tilsynelatende svært lite. Alle barn skal igjennom den samme kverna, nemlig den perfekte norske skolen. I Norge er det 10 års obligatorisk skolegang, mens videregående er frivillig. Problemet er bare at det ikke finnes noe reelt alternativ til videregående skole. Det fører til mange umotiverte elever rundt om i landet.
Mange av dem havner på yrkesfag, siden der får man jobbet mer praktisk. Iallfall i teorien. Den mest søkte yrkesfaglige linjen er helse- og oppvekstfag, hvor jeg har min arbeidsplass. Mange elever som sliter både psykisk, sosialt og faglig, blir ofte rådet til å søke på denne linjen, hvor det jobber utdannet helsepersonell med evne til å vise omsorg og empati. Med andre ord, her blir man tatt godt vare på.
Umotiverte elever trenger flere alternativer
Det at helsefag, og ofte yrkesfag, generelt blir en oppbevaringsplass, kan ikke fortsette. Elevene som ikke er motiverte eller sliter i livet, må få et annet alternativ. Ved helse- og oppvekstfag utdanner man blant annet barne- og ungdomsarbeidere og helsefagarbeidere. Dette er to yrkesgrupper som skal jobbe med de mest sårbare i samfunnet; våre barn, eldre og syke. Disse linjene bør ikke være en oppbevaringsplass for de ungdommene som politikerne ikke vet hvor de skal plassere. I tillegg er det demotiverende for de elevene som faktisk ønsker å gå denne yrkesfaglige veien. Når man har negative medelever som enten har valgt feil linje, eller ser på yrkesfag som en enkel vei videre til påbygg og studiekompetanse, kan noen av de positive og faglig dyktige elevene miste motet underveis i studieløpet.
Hva kan så gjøres med dette? I generell del av læreplanen står det at alle elever skal få muligheten til å utvikle kunnskap, evner og holdninger til å kunne mestre livene sine, og for å kunne delta i arbeid og fellesskap i samfunnet. De skal få utfolde skaperglede, engasjement og utforskertrang.
Det finnes mange måter å gjøre dette på, og den ene veien er ikke bedre enn den andre. I dag finnes kun to veier til målet, nemlig å gjøre elevene yrkesforberedt ved å gå på en yrkesfaglig linje, eller studieforberedt ved å gå på studiespesialiserende linje. Hva med å introdusere et tredje alternativ nemlig en «livsforberedt» linje? Dette kan være en linje med en blanding av de to eksisterende med litt teori og fag, men mest praktisk arbeid og læring. Det kan være en smakebit på ulike deler av arbeidslivet, ikke bare én enkelt linje. Det hadde vært lærerikt og oppklarende for mange unge. Det vil kunne gjøre dem sikrere i videre valg av utdanning både på videregående nivå og videre opp i systemet.
Holdningen til karakterer
I tillegg må holdningene til karakterer forandres. Det å ha en sekser betyr ikke at du er best i alt. Det er så mange andre egenskaper som er like viktige og som bør vektlegges i større grad enn nå. En tredje linje som gjør deg livsforberedt kan være et middel for å oppnå dette på en annen måte enn i dag. I diktet «sekser i livet» av Linn Skåber, forteller hun om akkurat dette, at karakterer ikke er det viktigste i livet og at de egentlig ikke forteller noe om deg som person eller dine egenskaper.
Mine stolteste øyeblikk som lærer er ikke når mine «flinke» elever får en sekser, men når den ene eleven som har slitt, strevd og jobbet hardt hele året får en toer eller kanskje treer. Slike øyeblikk gjør at jeg velger å fortsette som lærer. Alle unge er unike med forskjellige talenter som er like viktige for det norske samfunnet.
En positiv forandring fra høsten 2024 er at alle nå har rett til å bruke så lang tid man ønsker på å fullføre en videregående utdanning. Dermed er det ikke ikke så farlig om man velger feil eller ikke består, siden man nå kan bruke god tid på å ta rett valg, ikke fem år som det tidligere har vært. Dette er et skritt i riktig retning, men gjør likevel ikke at alle kommer helt i mål. Ikke uten noen flere forandringer i det norske skolesystemet.
Som lærere får vi beskjed om å helst la alle elevene bestå, selv om man nesten ikke har noe å vurdere dem på eller knapt nok har sett dem hele skoleåret. 10 prosent-regelen som politikerne er så fornøyde med og har sagt skal fortsette, er en farse på høyt nivå. Mange følger den ikke, men finner smutthull for å komme rundt denne fantastiske regelen. Fastlegene er drittleie av elever som renner ned legekontorene for å få en «sykemelding» som ikke ville vært verdt noe i den virkelige verden. Livet er urettferdig siden elever fra familier med god råd kan snike seg unna denne regelen med betalte sykemeldinger.
Alt har konsekvenser
Vi må lære de unge at alt i livet har konsekvenser, og ja, av og til kan livet være urettferdig. Men man kan ikke snike seg unna og forvente at alt skal ordne seg bare man sutrer litt høyt, har penger eller foreldre med advokat. For eksempel kan det være elever som maser seg til en bestått karakter, selv om de egentlig ikke har oppnådd dette. På slutten av skoleåret er vi lærere nokså utslitte og orker ofte ikke å stå i denne kampen.
Hva lærer så disse elevene? Jo at det nytter å sutre, og bruker ofte denne taktikken videre i livet. Selvfølgelig er det noen elever som sliter og behøver hjelp, mens andre trenger hjelp og tilrettelegging, men har ikke ressurser til å be om det på grunn av for eksempel mangel på støtte hjemmefra. Mange elever velger å godta konsekvensene uten å sutre og mase, noe som kan være urettferdig. Men disse elevene lærer av dette og vokser og utvikler seg inn i den voksne verden.
Både foreldre og lærere må slutte å beskytte barna mot livets konsekvenser. De må lære å stå opp for seg selv og de valgene de tar. Men da må de også ha noen reelle valg. Å ha dagens videregående skole som det eneste valget de unge kan ta er ikke greit, og må gjøres noe med av våre valgte politikere. Det er tross alt deres jobb.
Livet er ikke for pyser. Det må våre barn og unge lære seg så tidlig som mulig. Det er vårt felles ansvar som voksne. Vi ønsker sterke og robuste voksne som takler de utfordringene livet byr på. Som vet å «shake it off», og går videre og lærer av sine feil og tar de konsekvensene som kommer. Vi som er dagens voksne, må ikke svikte fremtidens nordmenn. Vi har et stort ansvar som vi må ta mer seriøst før det er for seint.
