Vi trenger en langsiktig nasjonal skoleplan

I disse dager går lærere og elever ut i høstferie – et velfortjent avbrekk i en hektisk hverdag. Noen pakker sekken og setter kursen mot fjellet med en ekstra uro i kroppen – hva skjer med linja mi, skolen og arbeidsplassen min?

Denne høsten har sparekniver blitt utdelt i landets kommuner og fylker med bestilling om å levere prioriterte lister over hvor det kan skjæres inn til beinet. Elever og lærere har fått i oppgave å finne ut hvor det gjør minst vondt; slå sammen linjer, miks yrkesfag, øk fra 15 til 30 elever (hvilket er umulig for å sikre nødvendig relevans og god relasjon), legg ned skoler. Hvis politikere virkelig mener at framtida sitter i klasserommet, trengs det opprustning og ikke ytterligere innsparing.

Vi har langtidsplaner for veinettet i nasjonal transportplan (NTP) som strekker seg til 2036. Politikere snakker høyt og tydelig om etterslep og håper på ekstrabevilgninger før statsbudsjettet skal presenteres 7. oktober. Oljefondet har økt med over 3000 milliarder siden årsskiftet, og 100 milliarder ekstra kan brukes uten å bryte handlingsregelen. Men i skolen, som allerede driftes på sparebluss, der skal det kuttes kraftig. Hm.

Kan vi trenge en tilsvarende langtidsplan for skole – en slags nasjonal transportplan – som strekker seg langt forbi neste stortingsperiode?

Skole og læring blir ofte omtalt som en reise – en læring- og dannelsesreise. Dører mot verden og framtida skal åpnes, står det så fint formulert i formålsparagrafen. Alt starter i barnehagen, for der støpes selve fundamentet for 13 års skolegang. Men veien mot målet, vitnemålet, er svært ulik avhengig av hvor i landet du bor. For noen er det full gass og gode kjøreforhold med heiarop hjemmefra, mens for andre blir det en langt mer strabasiøs ferd. Ja, for noen blir det total avsporing som resulterer i utenforskap og uføretrygd. Det koster storsamfunnet dyrt.

Bygg, bøker og brøytemannskap

Hva trengs for at alle barn og elever skal få utbytte av læringsreisen? Jeg hiver ut tre B-er:

Bygg som egner seg til variert og god læring. Klasserom uten asbest. Vinduer som kan åpnes for å slippe inn litt frisk luft i ny og ne. Maling som ikke flasser av og havner i håret på elevene. Nok kvadratmeter så lærere får fordypet seg i jobben. Doer uten rotter. Fellesareal og plass til konsentrert studiearbeid. Et bygg med statlig finansierte støttetjenester i egnede rom, et solid autovern, som sørger for at de som er i ferd med å falle utenfor, får tidlig hjelp og alternative læringsarenaer.

Bøker og oppdaterte læremidler. Lærere ønsker seg en 50/50-fordeling mellom digitale og analoge læremidler, men budsjettene tillater ikke begge deler. Da velges bøker vekk for billigere alternativer. Ifølge Utdanningsforbundets rapport «Er læreplanen LK20/LK20S innført i norsk skule?» svarer halvparten (51 prosent) av de arbeidsplasstillitsvalgte at skolene i ganske eller i svært stor grad har fornyet læremidlene i tråd med læreplanen. Et kraftig etterslep altså, fire år etter at fagfornyelsen ble innført. Burde ikke staten sørge for fullfinansiering av læremidler når en ny læreplan innføres? Er det for mye forlangt? Er det riktig å dele ut sparekniver når skolene henger etter statens bestilling?

Når bøker nedprioriteres over tid, daler lesekompetansen og lesegleden lider. Selvsagt. I en nasjonal transportplan for skole bør det øremerkes statlige midler til drift av bibliotek på alle skoler. I dag tvinges enkelte skoler til å erstatte verdifulle bibliotekarer med miljøarbeidere som innsparingstiltak. Eller stenge det hvis det i det hele tatt finnes et skolebibliotek. Det sørgelige er at først når alarmklokkene (eller brannalarmen om du vil) ringer, kommer det noen kroner på bordet i form av en nasjonal leselystkampanje. Den treffer kanskje noen ytterst få, men ikke elever som for lengst har gått ut av skoleporten uten lesegleden i behold. Langsiktig tenkning må på plass.

Brøytemannskap som kan legge forholdene til rette for læring. Lærere er ikke utdannet til å være rengjørere, vaktmestere, psykologer eller politi. Lærere må få være lærere og drive med kjerneoppgaver knyttet til undervisning og ikke alt mulig annet. Lærerlysten, altså lysten til å være lærer, påvirkes hvis du må gjøre alt mulig annet. Naturlig nok. Vi vet at krevende arbeidsforhold er en av hovedgrunnene til at lærere kaster inn håndkleet. 

Det er en økende grad av psykisk uhelse blant unge, som blant annet kan forklares som et etterslep av nedstengte skoler under pandemien. Staten, som sto for nedstengingen, bør sørge for solide ekstrabevilgninger, gjerne over helsebudsjettet, direkte inn i skolene for å bøte på. For psykisk uhelse i skolen forplanter seg til helsebudsjettet på ulikt vis uansett.

Kall meg gjerne naiv med et ønske om en langsiktig nasjonal skoleplan med ekstrabevilgninger som sikrer etterslep av bygg, bøker og brøytemannskap. Men jeg vet så inderlig godt at det er himla moro å være lærer når forholdene ligger til rette. Da blir reisen noe langt mer enn en transportetappe. Det er lov å håpe.

Riktig god høstferie til alle lærere!