Drømmejobben er allerede min – pedagogisk leder i barnehagen

Barnehagelæreren. Den første læreren barna møter i utdanningssystemet. Det som blir beskrevet som verdens viktigste jobb. Hva skal til for å unngå at dyktige profesjonsutøvere utdanner seg ut av barnehagen? Her skal jeg si noe om hva som får meg til å bli. 

Nå er det 13 år siden mitt eventyr i barnehagen startet. Åtte år er gått siden jeg stolt kunne kalle meg barnehagelærer. I løpet av disse årene har jeg opplevd mye. Jeg har opplevd det å ikke strekke til, fortvilelsen når du skulle ønske du hadde et par ekstra hender, et ekstra fang, og muligheten til å være mer enn ett sted om gangen. 

Noe annet jeg har opplevd, er gleden av å se små barn lykkes. Når de har jobbet for noe en hel stund, og endelig mestrer. Små barn som støtter hverandre, som gir og tar, og som vokser sammen som en gruppe. En klok dame sa en gang: «Drømmesituasjonen i barnehagen er ikke en-til-en, med en voksen og ett barn. Den er flere barn som møtes, og en voksen som støtter møtene.» 

Vi er mange som mener mye om hva barnehagen skal være. Vi som jobber der, barna, foreldrene, politikere, universitetene og andre utenforstående. Mitt viktigste oppdrag, slik jeg ser det, er å hjelpe barna i stegene mot opplevd lykke. Både den som er her og nå, og den som kommer i det senere liv. Det er et stort oppdrag. 

Som hjelp på veien mot dette oppdraget, støtter jeg meg til Hallowells fem steg mot lykke (2002): Tilhørighet/tilknytning – lek/flow – øvelse – mestring – anerkjennelse. Slik fortsetter det rundt, for med opplevd anerkjennelse blir tilhørigheten igjen sterkere, og slik følger det hverandre, livet ut. Min jobb blir her å se hvor barnet er i sin lykkesirkel, for å kunne støtte dem akkurat der de har behov. En kompleks, men svært givende oppgave.  

Så kommer tanken, etter et par år i barnehagen. En begynner å kjenne hvor krevende jobben «på gulvet» er. Tanken på å søke andre jobber som kan være aktuelle, melder seg. Tanken om å få være styrer? Det å få jobbe for å motivere andre og få drive sin egen drømmebarnehage? Flere av mine tidligere kollegaer har tatt dette steget og driver i dag egne barnehager. Deres største oppdrag blir igjen å sikre hvor de ansatte er i sine steg mot lykke. En ansatt som opplever mening i hverdagen sin og som får være i utvikling, gjør en bedre jobb rettet mot barna, enn en som mistrives.

Det som har gått opp for meg, er at styrerjobben ikke er min drøm. Den administrative delen av denne jobben er altfor stor. Den oppdagelsen var som å slå på et lys. Fagutvikling, det er det jeg ønsket å drive med. En fagutviklerstilling var det jeg måtte søke etter. En stilling hvor jeg får muligheten til å jobbe med egen profesjon. Det å få påvirke det som skjer inn mot barna, og foreldrene deres. Det å være med å veilede og motivere personalet i barnehagen, i utviklingsprosesser.

Drømmejobben er allerede min

Det tok lang tid før jeg forsto det – drømmejobben er allerede min, pedagogisk leder i barnehagen. Her er muligheter i fleng. Drive profesjonsutvikling, mens jeg samtidig får se effekten av hva det betyr for de som betyr mest, nemlig barna.

Det er allikevel noen faktorer som spiller inn på om det skal oppleves som drømmejobben. En kommune som har midler til å satse i barnehagen, og evner å se behovet. En styrer som ser balansen mellom jobb og privatliv, som støtter personalet sitt i utviklingsprosessene. Sist, men ikke minst, kolleger som ønsker å utvikle seg, sammen. Ett steg om gangen, mot en bedre barndom.

Heldige meg som allerede har verdens beste jobb. Det tok bare 13 år å forstå det!