Timeplanen i ungdomsskolen er et kråkereir som varer hele året

En slik plan er enormt styrende, særlig for elevene som flere ganger daglig må skifte fag og til dels rom. Småfag som musikk, KRLE og språkfag (for eksempel tysk eller fransk) har elevene bare 1-2 ganger pr uke. Når en har et fag så sjelden og med så mye annet i mellomtiden, vil en jo lære temmelig lite. Det kan fort gå utover selvtilliten og dermed den psykiske helsen.

Når en lærer lite, vil det også fort senke motivasjonen og gleden ved skolen. Og fra et nytt emne starter til avslutning med eventuell prøve vil det fort gå 5-6 uker. Svært få elever gidder å jobbe hardt før prøve nærmer seg.

Ekstra ille blir det i 10. klasse da det skal settes så rettferdige karakterer som mulig. I ti ulike fag blir elevene pålagt prøver, innleveringer og presentasjoner nærmest kontinuerlig, særlig etter nyttår.

Ikke rart at en del elever får dårlig mental helse. Kanskje merkelig at ikke enda flere får det. En velkjent anbefaling for din mentale tilstand er at «du skal ikke ha for mange baller i luften samtidig». Men her presser skoleverket elevene til det stikk motsatte.

Vi voksne hadde aldri tålt dette og ville protestert vilt. Dessverre gjør ikke elevene det. De er vant med at slik «skal det være» og at det ikke finnes alternativer.

Gjør det virkelig ikke det?

Læreplanene skriver intet om at det skal være et visst antall timer pr uke i de ulike fag. Kun hvor mange timer fagene skal ha i løpet av ungdomsskolen. Det er opp til skolene å fordele disse timene. Eventuell eksamen i småfagene kan skje når som helst i skoleåret. Bare i fag med sentralgitt eksamen (norsk, matematikk og engelsk) kommer eksamen på fellesdatoer for hele landet.

Det er altså f.eks. fullt mulig å gjøre seg ferdig med musikk i løpet av de to første årene på ungdomsskolen eller for den saks skyld i oktober i 9. klasse. I fremmedspråk (ikke engelsk) er timetallet 222 timer i løpet av ungdomsskolen. Fordelt på 38 uker/år * 3 år blir det ca. 2 klokketimer pr uke. Klart det gir ekstremt lite læring, til frustrasjon for elever, lærere og foreldre. En organisering i samsvar med språkforskning kan være to timer hver eneste skoledag.

Det blir 111 dager eller ca. 22 uker. Da kan for eksempel skolen tilby dette faget de siste 22 ukene av 9. klasse. Kanskje foreldrene kan lokke med en tur til dette landet i avslutningsgave?

De første ukene av koronapandemien ble vår skole omorganisert til grupper som besto av 15 elever og en lærer. Verken lærere eller elever hadde kontakt med andre på skolen i løpet av uka. Dagen på skolen ble redusert til fire timer. Mandag morgen fikk min gruppe beskjed om at denne uka blir det regneark med prøve på fredag. Jeg har aldri sett så mye godt arbeid og så gode resultater.

Dessverre opphørte denne organiseringen etter bare ei uke.

Ifølge udir.no er intensiv opplæring i lesing veldig bra, men ikke nødvendigvis i matematikk.

En slik periodetimeplan vil lette trykket elevene blir utsatt for siste året, øke læringsutbyttet og trivselen og dermed trolig gi færre disiplinproblemer.

Jeg forstår at dagens timeplaner er behagelig ut fra et administrativt synspunkt, fordi de sørger for at lærernes arbeidstid og fagenes timetall tilfredsstilles. Periodetimeplaner krever flere timeplaner i løpet av året og at lærerne må tåle litt varierende arbeidsbelastning. Men er ikke skolene primært til for opplæring av elever?

|Hvilke pedagogiske og psykologiske vurderinger gjøres når skolene/inspektørene lager timeplanene?

Hva sier våre professorer i pedagogikk om dagens timeplaner og vurderingene bak disse?