Tar samfunnet
læremidlene på alvor? I lys av Demian Vitanzas tekst i Klassekampen 1. mars kan
det være god grunn til å spørre.
I artikkelen
forteller Vitanza om sine erfaringer som representant i driftsstyret på en
Oslo-skole hvor de bruker mer penger på skjerm enn på bok, en prioritering han
foreslår å snu opp ned på. Skolen avviser ikke forslaget helt, men responsen
bærer på en overraskende beskjed. For selv om det er mange lærere som ønsker
seg bøker, er det også «en viss konsensus om at skolebøkene jevnt over er blitt
dårligere med årene.»
Tanken skremmer Vitanza, som etterlyser en større
journalistisk undersøkelse av læremidlene. I dette ligger det en vesentlig
oppfordring til et samlet norsk presselandskap. En sånn analyse krever
imidlertid at man også tar med resten av det materielle og intellektuelle
innholdet vi forholder oss til i skolehverdagen, for digitaliseringen av skolen
omfatter mye mer enn læremidlene.
Alle
produserer og konsumerer vi stadig mindre informasjon på papir. Det gjelder
også for skolen. Det meste av informasjon og åndelig føde som ungene trenger i
skolehverdagen sin, ligger på ulike former for læringsplattformer.
Ved
begynnelsen av hvert skoleår får vi lærere en innføring eller oppfriskning i
hvordan vi lager våre egne moduler i skolens aktuelle plattform. Det er der vi skal
strukturere fagstoffet, legge inn planer, lage vurderingsaktiviteter og sende
beskjeder til elever, foreldre og kollegaer. Plattformen er designet for at vi
skal kunne legge inn stoff hentet herfra og derfra, og bygge opp våre egne
læringsløp. Vi MÅ ikke bruke den hele tida, men det er et grunnpremiss for
plattformens eksistens at det meste av skolens åndelige informasjon skal ligge
der. Jeg kjenner lærere som legger inn bilder av boksidene de skal bruke på
plattformen for at stoffet skal bli mer oversiktlig.
I det siste
har man hørt flere og flere kritiske stemmer til den heldigitale skolen, også
på topp-politisk nivå. Å snu digitaliseringsskuta vil kreve en omfattende
endring av måten vi jobber på, for prosessen med å presse boka ut i skyggedalen
har pågått i årevis, i skolen som i resten av samfunnet. Å bruke bok er tilsynelatende
i ferd med å bli mer krevende enn å lage sine egne læremidler, både for lærere
og elever. Da jeg i høst sa til min nye, velutdannede og flinke kollega at han
bør bruke læreboka, svarte han at det var så mye å sette seg inn nå i starten
at det er lettere å lage noe selv.
Nyutdannede lærere
kan atskillig mer om hvordan man presenterer mål for timen og setter sammen et
undervisningsopplegg med elementer fra ulike kilder enn om hvordan man jobber
med en bestemt metode og et forlagsprodusert læremiddel. Det kan virke som om
det er lettere å lage en Power Point-presentasjon og et hefte av et eller annet
slag, enn å forholde seg til boka. Dette gjelder sannsynligvis også for
elevene. Variasjon har vært et mantra i årevis. Mye tyder nå på at viljen til å
tenke mangfold har gått på bekostning av konsentrasjon. For det krever en
høyere grad av konsentrasjon å forholde seg til et helhetlig læremiddel enn til
enkeltbrokker.
Hver dag
publiseres artikler om skole, men læremidlene er ytterst sjelden en del av
debatten. Til sammenligning omtales strømmen av pedagogisk støttelitteratur i
rikt monn i utdanningsbladene. Tipsene til undervisningsoppleggene som gjerne
inngår i denne litteraturen, baserer seg nesten alltid på bruk av ulike eksterne
verktøy og ressurser, ikke på forlagsproduserte helhetlige læremidler.
Skolens
egen litteratur er heller ikke pensum, verken i lærerutdanningen eller i de
mange etter- og videreutdanningstilbudene for lærere. Over år har det har
utviklet seg en trend i skolen og lærerutdanningen om at selvgjort er velgjort,
en ideologi som også ligger til grunn for læreplanenes metodefrihet. Og, i
disse miljøene hylles den «frigjorte» læreren med ganske så kvass og
generaliserende ordbruk om læremidler: Aashamar, Bakken og Brevik (2021)
konkluderer i sin undersøkelse om bruken av læremidler i norsk, engelsk og
samfunnsfag på 9. trinn med at både elever og lærere nå er «fri fra lærebokas
tøyler».
I en artikkel som tar for seg framtidas fremmedspråksfag, er et av
punktene til forfatterne Doetjes og Bovim (2025) at «[l]ærebøkene kan med
fordel hives ut av vinduene. De klarer ikke å være dagsaktuelle i en raskt
skiftende verden.» Kanskje snakker vi om retoriske spissformuleringer, men de
understøtter en kjent holdning, for hvilken annen (fag)litteratur omtales i så
generelle og nedsettende termer?
Samtidig, og
kanskje nettopp derfor: På tross av den omfattende endringen av skolen
digitaliseringen har ført til, har selve bøkene stått litt på stedet hvil. Bøkene
til forrige reform, K06, la for en stor del opp til at læreren selv skulle
kunne tilpasse og hoppe fram og tilbake. Vi hadde fått metodefrihet, så få
eller ingen tok sjansen på å legge opp til en bestemt metode som skulle følges
fra start til mål for å lære seg et fag. Det var lærerne, ikke bøkene, som
skulle ta valgene om hva som skulle leses og hvilke oppgaver som skulle gjøres.
Jevnt over er
denne ideologien videreført i bøkene som følger den nyeste læreplanen (LK20). Valgfrihet,
flere forfattere og store tekstmengder er en fellesnevner. På tross av at
tilfanget av stoff som kan brukes i skolen framstår som en tsunami mellom K06
og LK20, har bøkene likevel ikke endret seg nevneverdig. Ei heller den
offentlige interessen for dem. Kanskje er det ikke så rart at lærerne på skolen
til Vitanza er litt tilbakeholdne? Hvis ikke boka bidrar med noe eget og
genuint utover selve innpakningen, men blir nok en kilde man hopper fram og
tilbake i, og velger seg noen brokker som kan sys sammen med andre ting før man
legger det ut på plattformen, hva skal vi med den da?
Det er
allment kjent at både leseferdighetene og lesekondisen vår stuper. Læremidlene
kan være en nøkkel til å snu denne utviklingen, men da bør man gå grundig til
verks, og diskutere både utforming og innhold i flere kanaler, både i og
utenfor skolen og lærerutdanninga. Nettopp derfor er den manglende interessen i
det offentlige rom for skolens egne tekster helt uforståelig.
Unntaket er en og
annen utblåsning fra lærerutdannerhold om at vi må kvitte oss med disse
tekstene. At studenter i neste runde sliter med å forholde seg til
pensumlitteratur? Tja, det er vel neppe noen overraskelse. Hvis vi virkelig vil
ha flere bøker inn i klasserommene og med hjem i sekken, og det bør vi få, så
må vi endre både bøkene og måten vi forholder oss til dem på, både praktisk og
retorisk.
Kilder:
Vitanza, D.
«Skoler i spagat». Klassekampen 01.03.2025
Aashamar, p.
N., Bekken, J. & Brevik, L. M. (2021). Fri fra lærebokas tøyler. Om bruk av
læreboka og andre tekster i norsk, engelsk og samfunnsfag på 9. og 10. trinn.
Norsk pedagogisk tidsskrift, 105(3), 296-311.
Doetjes, G
& Bovim, F. M. (2025). Vi trenger en ny kurs for fremmedspråk. Nordic
Journal of Language Teaching and Learning, Vol. 13, No. 1, 2025.
