Rett til fast ansettelse etter grunnbemanningslære

Hovedregelen i norsk arbeidsliv er at ansettelser skal være faste. Det vil si at ansettelsesforholdet løper frem til en av partene bringer det til opphør ved oppsigelse. I juli 2024 kom det inn en ny regel i arbeidsmiljøloven som er med på å understreke hovedregelen, ved at man i tilfeller der arbeidsavtalen ikke sier noe om ansettelsen er fast eller midlertidig, skal legge til grunn at ansettelsen er fast. 

Fra hovedregelen om fast ansettelse er det gjort enkelte unntak gjennom arbeidsmiljølovens regler om midlertidig ansettelse. 

Arbeidsgiver kan for eksempel ansette midlertidig der arbeidet er av midlertidig karakter, eller i vikariat. Reglene om midlertidig ansettelse innebærer en avveining av blant annet hensynet til fleksibilitet i arbeidslivet på den ene siden, og hensynet til stabilitet og forutsigbarhet for arbeidstakeren på den andre.

Fast ansettelse etter gjentagende vikariater

Vårt inntrykk er at mange arbeidstakere kjenner til den såkalte treårsregelen, som innebærer at en arbeidstaker som på visse grunnlag har vært sammenhengende midlertidig ansatt i mer enn tre år, skal anses som fast ansatt. 

Treårsregelen gjelder blant annet ved vikariater. Imidlertid finnes enda en, kanskje litt mer ukjent, vei til fast ansettelse for arbeidstakere som gjentatte ganger og over tid har vært ansatt som vikar, nemlig grunnbemanningslæren. 

Grunnbemanningslæren er utviklet gjennom høyesterettspraksis. Den innebærer at midlertidige ansettelser som isolert sett har vært lovlige, allikevel er i strid med arbeidsmiljøloven hvis virksomheten over tid har hatt et stabilt og forutsigbart behov for arbeidskraft. 

Det vil være en klar omgåelse av hovedregelen om fast ansettelse hvis arbeidsgiver bruker vikarer for å dekke et konstant behov for mer arbeidskraft. 

Vilkårene etter grunnbemanningslæren

Høyesterett har gjennom særlig tre sentrale avgjørelser synliggjort hvilke vilkår som må være oppfylt for at vikarer skal ha rett til fast ansettelse etter grunnbemanningslæren. 

For det første må virksomheten ha et varig og stabilt behov for vikarer. Det vil si at virksomheten må ha en noenlunde stabil fraværsprosent blant de faste årsverkene. Årsaken til fraværet er i utgangspunktet uten betydning. 

For det andre må arbeidstakeren ha en tilstrekkelig tilknytning til virksomheten, ved å ha fylt hele eller deler av vikarbehovet i virksomheten, fast og over tid. Det er viktig å merke seg at det til forskjell fra treårsregelen, etter grunnbemanningslæren ikke gjelder noen minstekrav til hvor lenge man må ha vært ansatt som vikar. I Norsk Retstidende 1989 s. 1116, kom Høyesterett til at en ansatt som hadde vært vikar i to og et halvt år, skulle anses som fast ansatt etter grunnbemanningslæren. 

For det tredje og siste må en økning av grunnbemanningen ikke medføre særlige ulemper for virksomheten; det må være et driftsmessig akseptabelt alternativ å øke antallet fast ansatte. 

Be tillitsvalgt om hjelp til å vurdere

Hvis man over lengre tid blir brukt som vikar, kan det hende at man egentlig skulle ha vært fast ansatt og har rett til fast ansettelse etter grunnbemanningslæren. Det gjelder enten man har hatt flere, lengre vikariater, hyppige tilkallingsvikariater, eller en kombinasjon av disse. 

Vi anbefaler at man tar kontakt med tillitsvalgt for å få hjelp til å vurdere om man kan ha rett til fast ansettelse og eventuelt ta saken opp med arbeidsgiver.