Autonomipendelen svinger: Trenger vi en ny litterær kanon?

Det ser ut som at autonomipendelen i læreplantenking nå svinger tilbake. Den antydete reformen skal sikre et felles minimum av kulturell kanon gjennom læreplanforankring, og minner slik sett om en retur til L97 for grunnskolen. Men hvorfor er Arbeiderpartiet så lite interesserte i å kalle det en reform, og å ta eierskap til den?

 Lille julaften snek kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun, via NRK, ut sine ambisjoner om en større læreplanreform for grunnskolen. Det har tilsynelatende passert i stillhet, selv om planene som skisseres er omfattende, og ministeren selv vedgår at de nok vil føre til «kraftig debatt». Den kan vi like gjerne starte nå. Målet, sier hun, er å «løfte vår felles historie, våre tradisjoner og våre kulturuttrykk», for å vise at «vi er en nasjon og et felles folk». Innpakningen bør Arbeiderpartiet revurdere: Dette høres ut som et gufs av nasjonstenking fra starten av forrige århundre, hvor den nasjonale organisme skulle assimilere fremmedelementer gjennom kulturelt og språklig press. Det tankesettet var blant annet med på å frembringe fornorskingspolitikken rettet mot samisk språk og kultur – et storstilt statlig overgrep i den nasjonale enhetens navn. 

En mindre plump måte å fremstille dette på, handler om formidlingen av en kulturkanon til elevene. I idéen om kanon ligger det selvfølgelig også et nasjonalistisk tankegods – en idé om at det finnes tekster fra vår historiske kultur som har verdi, både som tekstopplevelser og allmenndanning. I likhet med Julie Remen er jeg ikke bekymret for at elevene skal gå glipp av Ja vi elsker fordi den ikke står nedfelt i læreplanen. Som nordist er jeg opptatt av formidlingen av litterær kanon, og i den forbindelse er det større grunn til bekymring.

Det er en kjensgjerning at det i Kunnskapsløftet 2020 (LK20) ikke spesifiseres hvilke tekster eller perioder elevene skal møte i litteraturundervisningen på ungdomsskolen. I kompetansemålene i norsk for 10. trinn står det at elevene skal «lese skjønnlitteratur og sakprosa på bokmål og nynorsk og i oversettelse fra samiske og andre språk, og reflektere over tekstenes formål, innhold, sjangertrekk og virkemidler», og «sammenligne og tolke romaner, noveller, lyrikk og andre tekster ut fra historisk kontekst og egen samtid». LK20 er en autonomifokusert læreplan, som forutsetter faglig sterke og selvgående lærere. Fungerer det etter intensjonen?

Tidligere har jeg argumentert slik: At læreplanen teknisk sett åpner for å plukke og mikse tekster uten hensyn til kanoniseringsstatus og litteraturhistorisk kontekst, betyr jo at ikke lærerne faktisk gjør det. De er tross alt høyt utdannede fagpersoner som velger tekster med omhu. Forskningslitteratur viser imidlertid noe annet: Valget av skjønnlitteratur i klasserommet gjøres ofte av læreverkene, ikke av lærerne. 

Lærerne mangler tid og infrastruktur til å treffe slike valg selv. Autonomien som læreplanen gir lærerne, har i praksis blitt overført til læreverkene, og de forvalter den etter min mening ikke på en hensiktsmessig måte. I takt med at læreplanene har blitt gradvis mindre spesifikke med tanke på periode, forfatterskap og tekster, har tekstutvalget i læreverkene – alle læreverkene – krympet, både i antall og bredde. I LK06 finner man formuleringer som «klassiske verk fra norsk litteraturarv». Det er ikke en «pensumliste», men etablerer en tydelig intensjon som ikke uten videre kan fravikes. 

Går man tilbake til L97, knyttes kunnskapsambisjonene for ungdomstrinnet til konkrete perioder og forfatterskap. For eksempel-formuleringer gjorde det mulig for lærere og læreverkforfattere å foreta utvalg – men utelukket muligheten for å hoppe over kanonisert litteratur og dens kontekst. 

L97 er et læreplanverk hvor tanken om «formal danning» – overføringen av kultur fra en generasjon til den neste – er tydelig innskrevet. Gudmund Hernes’ ufortjent utskjelte kongstanke var en felles kjerne av tekstkultur som alle elever skulle møte, uavhengig av hvor de gikk på skole. L97 var i seg selv en innskrenking av autonomi sammenliknet med mønsterplanene fra 1974 og 1987. Særlig M87 forutsatte et vesentlig «lokalt læreplanarbeid» på den enkelte skole, som skulle fastsette et tekstpensum innenfor rammene av mønsterplanen, med stor frihet innenfor disse rammene.

Autonomipendelen har altså stadig svingt frem og tilbake i norsk skole. Med LK20 har den nådd sitt hittil sterkeste uttrykk for autonomi, som i praksis betyr at elever går ut av grunnskolen med vidt forskjellig kjennskap til sentral, litterær kanon.

Dermed står vi ved en korsvei: Vi kan gi slipp på tanken om at grunnskolen skal forvalte en litterær kanon, og flytte ansvaret til studieforberedende program på videregående trinn, hvor LK20 spesifiserer litterære perioder i kompetansemålene. Det er selvfølgelig en hårreisende idé, som vil føre til et enormt kulturelt klasseskille. Alternativet er, som kunnskapsministeren vil, å revidere læreplanene i retning L97, med tydeligere intensjoner for kanonformidling. Slik situasjonen i dag er, bør ikke dette forstås som en mistillitserklæring til lærerne, men en disiplinering av forlagene som utvikler læreverk.

Mer besynderlig er det at Arbeiderpartiet virker lite interessert i å ta eierskap til dette prosjektet. I en passiar med en av Nessa Nordtuns politiske rådgivere på det sosiale mediet Bluesky, ble følgende klart: De vil ikke kalle det en reform (det er en reform). De går ikke med på at de skal endre læreplanen (de skal endre læreplanen). Og mest av alt vil de ikke kalle utsagnene til Nessa Nordtun for nasjonalistiske (uttalelsen hennes er programmatisk nasjonalistisk). Kanskje er det bare politisk habitus som gjør at dette dobbeltsnakket nærmest går på autopilot. Alternativet er at det politiske apparatet i Arbeiderpartiet allerede har utviklet berøringsangst for sin egen reform, til tross for at de nå er nærmere å føre god kunnskapspolitikk enn på 20 år.

DEBATT Læreplaner

Nok ein kanondebatt

DEBATT  Læreplaner

Kunnskap, dannelse og læreplaner