Uredelig innlegg om barndommens egenverdi

Ingunn Størksen, Ragnhild Lenes og Dieuwer ten Braak, alle ansatt ved læringsmiljøsenteret i Stavanger, har latt seg sjokkere av det avsluttende avsnittet i mitt bidrag til Første stegs 20-års jubileumsnummer. Dette sjokket har ført til en reaksjon i form av en besynderlig tekst, som umiddelbart gir meg en følelse av at de tre ikke egentlig har lest, og langt mindre forstått, min redegjørelse for barnehagesektorens utvikling gjennom de siste tjue årene.

Utgangspunktet er at den massive barnehageekspansjonen har ført til at barndommen i dag er institusjonalisert i et omfang uten historisk sidestykke. Samtidig har innlemmelsen i utdanningssystemet medført et press mot barnehagens opprinnelige formål.

Barndommens merverdi, ikke egenverdi

For folk med noe innsikt i den barnehagepedagogiske fagtradisjonen og de siste 20 årenes utdanningspolitiske ordskifte, er det neppe sjokkerende å lese en tekst der det nettopp poengteres at det eksisterer en brytning mellom den norske barnehagetradisjonens vektlegging av barndommens egenverdi og en mer fremtidsorientert politisk forventning om at barnehagen skal sikre et mer sosialt utjevnet samfunn.

Denne forventningen, ledsaget av argumenter om bedre skoleprestasjoner og fremtidige økonomiske gevinster, har blitt lagt til grunn for de siste tiårenes forslag om å innføre ferdighetskartlegginger, læringsmål og skoleforberedende aktiviteter i barnehagen. Fokus legges på barnas fremtid, på livsfaser som kommer etter barndommen, og på gevinstene som angivelig vil realiseres om det bare investeres riktig i barndommen.

Slik fremtidig gevinstrealisering handler åpenbart ikke om å anerkjenne at barndommen har en verdi i seg selv, her og nå. Det er snarere snakk om barndommens merverdi, enn barndommens egenverdi.

Besynderlig uredelighet

Det besynderlige med teksten til Størksen & Co, er at de velger å overse hele resonnementet som underbygger det «sjokkerende budskapet»; at den politiske forventningen om at barnehagen skal sikre sosial utjevning, vanskeliggjør en samtidig anerkjennelse av barndommens egenverdi.

Ikke bare hopper de tre bukk over det fremtidsrettede samfunnsorienterte perspektivet som følger med politiske ønsker om sosial utjevning, og fremstiller det som om sosial utjevning skulle være et pedagogisk prinsipp for å ivareta alle barnehagebarn. De får det også til å fremstå som om jeg skulle mene at barn med utfordringer ikke må få støtte, fordi det kan true barndommens egenverdi.

Hvilken beveggrunn de skulle ha for å trekke en så absurd slutning, er over min fatteevne, men i stedet for å tillegge dem intensjoner eller meninger jeg ikke har grunnlag for å hevde at de har, vil jeg heller avslutte med å si at jeg ikke er videre sjokkert. Om man mangler innsikt og gode argumenter, er det åpenbart lettere å omdefinere andres budskap, tillegge dem absurde standpunkt og meninger, for så å la seg sjokkere av det hele.