Tusen takk til NRK.no for at de har skrevet saken om Emil,
som er en del av skolevoldsstatistikken. Den belyser hva som er vanskelig for
Emil og familien hans – og hva det krever av skolen i Emils tilfelle. Heldigvis
har Emil både en skole og en familie som gjør mye for å forstå og sette gode
rammer rundt ham.
Saken setter søkelys på elevene som utfordrer oss i skolen,
og at disse elevene befinner seg i ulike kategorier: elever med traumer, elever
som strever med impulskontroll og følelsesregulering og elever med ulike
diagnoser.
I Norge er den offentlige skolen for alle. Skolen skal
gjenspeile den verden den er en del av – og verden er også for alle. Noen
mennesker trenger mer tilpasning og tilrettelegging enn andre, både i skolen og
i verden ellers. Det er bra, det styrker inkluderingen i samfunnet vårt og gjør
det mulig å se alle mennesker som en ressurs og ikke en byrde.
Noen elever i skolen er sinte, frustrerte barn med lite
impulskontroll og vansker med å regulere følelsesutbrudd – som kan komme fort
og plutselig. Når en elev trenger f.eks. to lærere hen kjenner godt, som møter
hen i god tid før skolestart om morgenen for at eleven selv, klassen og de ansatte
skal ha en trygg og god skoledag, så gjør vi det. Vi tilpasser.
Regnestykket går ikke opp
Vi har ikke penger til det i budsjettet vårt, men de to
lærerne må jo få betalt for tiden. Så enten tar vi lærerne ut av andre timer i
løpet av uken slik at klassen har færre timer med lærerne sine og vi dermed
ikke oppnår lærertetthetsnormen, eller så betaler vi lærerne overtid for tiden
som de underviser for mye. Og da går vi mot et budsjettunderskudd. Det går ikke
opp.
Vi har elever med diagnoser. Diagnosene kan handle om
nevoroutviklingsforstyrrelser som ADHD og autisme, psykisk utviklingshemming,
syndromer eller en kombinasjon av disse. Det er elever med diagnoser i alle klasser.
På vår skole har vi i tillegg ni elever med så tunge diagnoser at de skal ha
helhetlig oppfølging. Det betyr at de trenger en-til-en-oppfølging, hele tiden.
De er hos oss i 8-9 timer hver dag. De fleste av dem har
manglende verbalt språk, flere bruker bleie, og flere uttrykker seg på en
ganske voldsom måte i form av roping, kloring, biting, lugging, kniping,
spytting og slag. De har begrenset samvær med andre elever. Det oppleves ikke
som trygt å bli utsatt for denne uttrykksmåten. De ansatte som står i jobben
med disse elevene blir slitne av å gå timevis om gangen alene i jobben med å
følge dem. På den annen side kan hyppig bytte av voksenperson øke frustrasjon hos
elevene i denne kategorien. Så vi tilpasser.
Midlene strekker ikke til
For å gjøre det trygt for elevene, for kanskje å
sosialisere med andre elever i trygge rammer, for å ikke slite ut ansatte,
bygger vi team. Flere voksne som kjenner disse elevene og deres kommunikasjon
og uttrykksmåter, voksne som kan bytte på arbeidsoppgavene så det ikke blir så
tungt, så lenge og så ensomt. Vi har ikke penger til det i budsjettet vårt. Vi
får midler, men de strekker ikke til. Ikke på langt nær. Det går ikke opp.
Vi har flere elever med høyt skolefravær. I disse sakene
skal vi tilpasse så langt vi kan for å møte eleven. I noen saker er det
skolemiljøet som gjør det vanskelig for eleven å komme. Da må vi sette inn
ekstra innsats i miljøet i tillegg til for enkelteleven. Eleven trenger f.eks. en
kjent og trygg voksen som kan møte hen utenfor skolens område for å følge hen
inn på en trygg måte. Noen trenger drosje for å klare å komme seg til skolen,
og en trygg voksen som kan følge i drosjen både om morgenen og ettermiddagen –
for å klare drosjeturen.
Samtidig trenger klassen tiltak for å roe ned uro slik
at alle i gruppen skal ha det trygt og godt. Vi har ikke penger til det i
budsjettet vårt. For å få det til må vi minst oppfylle lærertetthetsnormen og helst
overstige den for å klare å være tett nok på elevene, samtidig som en kjent og
trygg voksen, helst med spesialpedagogisk kompetanse, skal møte enkelteleven
utenfor skolen og gjøre overgangen mellom hjem og skole overkommelig. Det går
ikke opp.
Vi har elever med både tidligere opplevde og med pågående traumer
og livskriser de står midt oppe i. De gir uttrykk for dette i form av fysisk og
verbal utagering, angst- og sorgreaksjoner eller behov for skjerming, trøst og
tett oppfølging. Våre ansatte er helter – de tilrettelegger, skjermer, stryker
på rygger og tilbyr tid og varme, og gir samtidig god undervisning for klassen
sin. Men vi har ingen ekstra ansatte å sette inn når livet er vanskelig for
elevene. De er ikke mange nok. Det går ikke opp.
I Bergen er det mellom 30 og 60 grunnskoler som styrer mot
et budsjettunderskudd. Dette har ført til at etatsdirektøren har sagt til
rektorene at budsjettene må holdes. Hvis det går utover lover og normer,
skal dette meldes som avvik. Dette betyr at vi skal se utagering skje – men ikke
sette inn to lærerne som møter eleven før skolestart selv om vi vet at det
funker. Vi skal la det være, og melde avvik. Vi skal slite ut de ansatte som
jobber med elever med helhetlig oppfølging og la dem gå timevis alene, uten et
team rundt seg og eleven. Vi skal få utslitte og sykmeldte ansatte. Vi skal
ikke sette inn ekstra voksne i skolemiljøsaker, og få flere elever som ikke
klarer å være på skolen, flere 9a-saker. Det går ikke opp.
Vi skal også ta vare på våre ansatte. Det er de som får klagene
fra frustrerte foreldre om at de ikke gjør nok for å sikre et trygt og godt
skolemiljø for barna, de er ikke tett nok på elevene. Det er tungt å stå i. Da
kan vi tenke at vi i det minste kan gi dem en oppmuntring i hverdagen, i form
av kjekke trivselstiltak? Men nei. Vi har ikke penger til det i budsjettet
vårt. Det er lenge siden vi sluttet å sende ansatte på kurs og konferanser for
å heve kompetansen på viktige fagfelt – for det koster penger både i form av
kurs og overnatting. Vi har kuttet ut å finansiere julebord, sommerfester,
bestilt lunsj på planleggingsdager osv. Enten må vi spleise, eller så må det
utgå.
Alt henger sammen
Det er ikke noe vi som skole heller vil,
enn å tilpasse for elevene helt til vi klarer det – å gi elevene og de ansatte
en trygg og god hverdag. Men nå skal vi ikke gjøre det. Vi skal la det være –
og melde avvik når vi dermed må bryte både opplærings- og arbeidsmiljølov. Og
det klarer vi jo ikke, for vi har jo hjerter. Og vi har jo faglig integritet.
Så vi tilpasser.
Og dermed har vi ikke råd til verken velferdsgoder for
ansatte, lærebøker eller nytt utstyr når det gamle blir utslitt. Og vi går med
underskudd på tross av det etatsdirektøren har sagt, og dermed står rektors
stilling i fare. Og dette er i Bergen, der det er meldt like mange avvik som
omhandler vold og utagering blant elever som i Oslo, som er en mye større
kommune.
Det er dette, og mye mer, som ligger bak utsagnene som
flere rektorer har uttalt: «Hver dag må jeg velge hvilken lov jeg skal bryte».
Det som frustrerer oss, er ikke at det finnes elever som
strever. Vi er glade i dem, og vi vil ha dem i skolen. Det som frustrerer oss, er
at vi ikke har rammer som gir oss mulighet til å tilrettelegge, møte alle
elever i skolen på en god nok måte slik at det blir trygt nok og godt nok for
alle.
Rekrutteringskrise
Det er vanskelig å begripe at skole ikke er et område som
det bevilges mer penger til. Å sette våre aller beste krefter inn i
oppvekstsektoren må jo være god samfunns- og fremtidsøkonomi? Ungdomskriminaliteten
øker dramatisk. Antallet unge voksne som strever med psykiske lidelser og
tidlig uførhet øker. De aller fleste som havner i ungdomskriminalitet,
rusproblematikk eller som strever psykisk gjennom ungdoms- og tidlig
voksenalder, hadde det vanskelig på skolen. Vi vet at disse utfordringene
koster samfunnet enormt.
Hvorfor satser vi ikke hardt på å øke nærværet av nok
voksne i barnehage- og barneskoleårene når vi vet at det er der problemene
begynner? Vi ønsker mer enn noe annet å bidra til å ruste elevene til å bli
kompetente og robuste voksne. Men vi er ikke mange nok. Det går ikke opp.
Tenk om det å jobbe i skolen var så attraktivt at alle våre
beste folk kjempet om å få muligheten til det – og ikke flyktet fra det slik
det er nå? Og tenk om vi fikk være nok kompetente voksne i skolen?
Det er nesten ingen som søker på rektor- eller avdelingslederstillinger
lenger. Det er vanskelig å få rekruttert nok kvalifiserte lærere. Vi vet at
søkertallene på lærerutdanningsinstitusjonene stuper. Det er krise i
skole-Norge.
