Digitaliseringen av skolen – et lovløst eksperiment

Etter årevis med bekymringsmeldinger fra foreldre følger nå flere kommuner oppfordringen om å begrense skadeomfanget av uønsket digitale hendelser som involverer elevene. Hvorfor tok det så langt tid å få dette på plass? Vi bør nå kreve et lovverk som henger med i den digitale utviklingen og likestiller kommunenes innholdsfilter som sikrer trygg læring!

Skoleeiernes uansvarlighet

I mange år har foreldre hatt stor tillit til grunnskolen med forutsigbare læreplaner-, mål og kommunikasjon mellom skole og hjem. Ansvaret for grunnskoleopplæringen ble overført fra stat til kommune på 1980-tallet, og i 2006 kom Kunnskapsløftet med fem nye grunnleggende ferdigheter, inkludert den digitale. 

Med heldigital grunnskole erfarer mange foreldre en langt mindre forutsigbar kommunikasjon mellom skole og hjem samt et uklart maktforhold mellom elev, lærer, rektor og skoleadministrasjonen. Resultatet har blitt et uoversiktlig skolesystem hvor det er vanskelig å finne ut hvem som har ansvar, og hvem som tar ansvar. 

Midt i alt dette ble «iPad til Kidsa» annonsert av daværende kunnskapsminister Jan Tore Sanner (nå statsforvalter). Det ble et startskudd for markedskreftene! Politikere på venstre til høyre fløy stod i målløs beundring uten snev av interesse for forskningsbasert kunnskap om det nye læringsverktøyet.

Skeptikerne ble avfeid

iPaden «tente lyset» i mange barneøyne hevdet en mattelærer i Tynset, ifølge Aftenpostens Dypdykk (19.10.23) om hvordan nettbrettet kom inn i grunnskolen. Alle kommuner hev seg på. Skeptiske foreldre ble avfeid som gammeldagse og moralister. Innholdsfilter ble ikke diskutert, og sjokkerte foreldre som fulgte med på hva barna fikk tilgang på nettbrettet, ble nok engang neglisjert. 

Bærums skoledirektør oppfordret til «nettvett» i skolemøter med foreldrene i 2017. Kommunen ønsket et hjem-skole samarbeid hvor fokus var å bygge «filter i hodet» til elevene gjennom digital dannelse. Bærum kommune rullet ut 1:1 læringsenheter som et «sosialt utjevnende tiltak» ifølge rådmannen 6 juni 2017. I en e-post fra direktøren for oppvekst skulle filter bygges i hodene på elevene, og ikke gjennom innholdsfiltre fordi «selv det mest ansette sikre filter kan fort bli falsk trygghet».

Våre skolebarn fikk altså «frie» avhengighetsskapende læringsverktøy i hendene, som skulle med hjem! Skoleeier legitimerte dermed bruk av et usikret læringsverktøy også utenfor skolen. Mange foreldre ropte varsku. Andre klaget til statsforvalteren, men en kan ikke klage på et læringsverktøy som ikke er nevnt i opplæringsloven, var svaret. Opplæringsloven § 27.1 handler om reklame, men tar ikke høyde for å beskytte grunnskoleelever mot skadelig innhold som vold og porno og selvmordsmetoder.

Innholdsfiltre

Siden utrullingen av nettbrett har flere skoleeiere slått på innholdsfiltre på skolen, men foreldrene har ikke hatt mulighet til å røre innstillingene på hjemmebane. Hver kommune og skolesjef gjør sin egen vurdering på hvorvidt et nettbrett er trygt eller ei. Det betyr at to kommuner kan lande på helt motstridende konklusjon når det gjelder i hvilken grad personvernet og et barns sikkerhet/trygghet er utfordret. Etterleves kommunelovens internkontrollbestemmelser som naturligvis pålegger risiko og kvalitetssikring av et nytt digitalt læringsverktøy i grunnskolen? Hvorfor er etterlevelsen så ulik i Norges kommuner?

Etter at det ble avdekket grov porno og aggressiv markedsføring på nettbrettet til 1.trinn i Drammen tok kommunesjefen grep og justerte innholdsfilteret og sperret internett for 1.-3. trinn. I Oslo kommune landet de på at sikkerhetsinnstillingen kalt Jamf Parent er trygt nok. Ti år etter innføringen har også Bærum kommune utstyrt læringsverktøyet med et filter som stenger for det åpne nettet i tråd med GDPR reglene og ulovlig reklame i grunnskolen. Foresattes bekymringer er og var berettiget, og vi er selvfølgelig takknemlig for enhver kommunes snuoperasjon.

Krever statlig ansvar og et lovverk som henger med i tiden

For å unngå kommunal ansvarsfraskrivelse og store ulikheter i grunnskolen må et lovverk på plass. Mange skoleeiere tilbyr ikke lenger et likeverdig og trygt læringsopplegg for skoleelever i Norge. Hvilket filter Vadsø i nord til Mandal i sør benytter er helt prisgitt kommuneansattes kompetanse og tolkning av veiledere og et utdatert lovverk i forhold til samfunnsutviklingen og den heldigitale grunnskolen.

«Skolen har ansvar for å håndtere og begrense skadeomfanget av uønskede digitale hendelser som involverer elevene» skriver utdanningsdirektoratet i sin veileder. Men, hva om skoleeier ikke tar ansvar? Hva om de ikke har eller utviser den nødvendige kompetanse for å beskytte skolebarn? Hvem skal da pålegge alle skoleeiere å ivareta barns sikkerhet, en trygg pedagogiske utvikling og sikre mental helse i grunnskolen?

Erfaring tilsier at foresatte ikke blir hørt og står uten reell klagemulighet.

Det sies at skolen må speile den digitale utvikling i samfunnet. Et lovverk i skolen må også speile den digitale tiden vi lever i. Et lovverk må realitetsvurderes, kunne etterleves og påklages. I dag har ikke våre barn en likeverdig og trygg grunnskoleutdanning.

Hva kan kunnskapsminister, digitaliseringsminister og familieminister gjøre med dette?