Foto: Gorm Kallestad / NTB
Svakt grunnlag for skolegudstjenester
Debatt: Deltakelse i skolegudstjenester er ikke sammenlignbart med omvisninger i religiøse bygg eller besøk av religiøse representanter på skolen.
Julen bringer som vanlig debatt om skolegudstjenester, og i
år startet Human-Etisk Forbunds leder, Christian Lomsdalen, med en skarp
kritikk av deres lovlighet i skoletiden. Forbundets kompromissløse tone kan
provosere, og jeg har tidligere blitt ledet til motsatt side i debatten.
I år
må jeg imidlertid takke Lomsdalen og forbundet. Denne debatten er nødvendig.
Utviklingen i argumentasjon etter Lomsdalens innlegg er bekymringsfull og
reiser spørsmål om det faglige, etiske og juridiske grunnlaget for skolegudstjenester
i skoletiden.
Skolegudstjenester er forkynnelse
Debatten om skolegudstjenester dreier seg i stor grad om
forkynnelse, som også er kjernen i Lomsdalens argumentasjon. Opplæringsloven §
14-5 forbyr forkynnelse i all undervisning, ikke bare i KRLE-faget. Mens
forsvarere forsøker å nedtone forkynnelseselementet, understreker kirken selv
at skolegudstjenester er trosutøvelse og forkynnelse.
Deltakelse i
skolegudstjenester er dermed ikke sammenlignbart med omvisninger i religiøse
bygg eller besøk av religiøse representanter på skolen.
Å argumentere for skolegudstjenester
med henvisning til slike aktiviteter overser dette, og respekt for kirkens egen
definisjon av skolegudstjenesten uteblir. Forsøk på å nedtone forkynnelsen er
derfor problematisk.
Forkynnelse gir rett til fritak og et likeverdig alternativt
tilbud, noe skolen må sikre i samarbeid med kirken. Selv om dialogen med
hjemmet ofte fungerer godt, bør kvaliteten på det alternative tilbudet
vurderes. Mens kirken budsjetterer ressurser for skolegudstjenester, må skolen
prioritere tilsvarende for alternativet. Dersom elever øver kulturinnslag til
skolegudstjenesten, bør samme mulighet gis i det alternative tilbudet.
Aktiviteten i kirken kan ikke knyttes til opplæringen grunnet forkynnelsesforbudet,
og det alternative tilbudet bør følge samme prinsipp.
Opplæringsloven § 14-7 krever dessuten at undervisning om
kristendom, religion, livssyn og etikk samler alle elever. Kirkens forkynnelse
i skolegudstjenester utfordrer dette. Organiseringen er i utgangspunktet
splittende. Praktiske løsninger er mulige, men krever nøye forberedelser og
refleksjon. Å videreføre gammel praksis er ikke tilstrekkelig.
Å gjennomføre inkluderende skolegudstjenester skal være
komplisert. Det krever faglig innsikt i ulike tilnærminger til fysisk, kognitiv
og emosjonell aktivitet på tvers av religioner og livssyn, noe som gjør
deltakelsesgrad irrelevant for spørsmålet om forkynnelse. Opplevelser tolkes
ulikt, og selv om personlige erfaringer delt på sosiale medier kan vekke
sympati, må skolen favne spriket i erfaringer. Profesjonsutøveres egne
subjektive koblinger til skolegudstjenestene er ikke relevante i denne sammenhengen.
Det må forventes større grad av faglighet.
Dessverre finnes det eksempler på at
profesjonen uttaler seg om skolegudstjenester på sosiale medier der subjektive
personlige preferanser vektlegges i argumentasjonen. Det svekker fagligheten og
drar grunnlaget for skolegudstjenestene i tvil.
Er skolegudstjenester fortsatt mulig?
Skolegudstjenestene er kirkelige og kristne uttrykk, form og
innhold. Dette er viktige elementer av julefeiringen for mange. Det vil være
feil å underkommunisere gleden mange elever kan ha av å delta på
skolegudstjeneste. Selv om form, innhold og organisering av skolegudstjenester
har endret seg, er det snakk om tradisjon. Skolegudstjenesten som bærer av
kristen kulturarv i skolesammenheng er mer problematisk.
Kulturarvargumentet for skolegudstjenester løfter frem
kristen og humanistisk arv som sentral for vår kultur, men norsk kulturarv er
langt mer sammensatt. Den inkluderer før-kristne tradisjoner, katolsk
innflytelse og luthersk innføring med tvang, i tillegg til sår fra
fornorskningsprosesser og religiøs undertrykkelse. Skolens styringsdokumenter
vektlegger behovet for å anerkjenne både samiske og nasjonale minoriteters
bidrag til kulturarven.
Å fremstille kristen kulturarv som homogen risikerer å
forenkle og innsnevre vår historiske forståelse, noe som gjør
skolegudstjenester problematiske som symbol på en samlet historisk kulturarv.
Svak argumentasjon på sosiale medier
Både faglige og profesjonsetiske hensyn trekker i tvil
grunnlaget for skolegudstjenester. Likevel vil det gjennomføres mange
skolegudstjenester rundt omkring i landet. Til tross for støtte fra politikere,
regjeringens veileder, og forslag fra om å flytte gudstjenestene til utenom
skoletid, vil en løsning alltid kreve profesjonell vurdering.
Presiseringer av
regelverket kan hjelpe, men det vil fortsatt være avhengig av klokskap i
gjennomføringen. Det finnes ingen hurtig eller enkel løsning. Kompleksiteten bør
reflekteres i profesjonens ytringer også på sosiale medier.
Debatten på sosiale medier har ført til at enkelte lærere og
tillitsvalgte i lærerorganisasjoner har uttrykt støtte for skolegudstjenester
basert på egne subjektive erfaringer. Påstander om at skolegudstjenester ikke
er forkynnende, eller at alle barn bør delta, vekker bekymring, da slike
uttalelser ikke kan skilles fra profesjonelle roller.
Personlige profiler skal
ha rett til å uttale seg. Når profilene er titulert som lærer eller
tillitsvalgt, forventes større grad av profesjonsfaglighet i argumentasjon relevant
for profesjonen. I rollen som lærer og tillitsvalgt har man ansvar for
organisering og samarbeid med kirken om skolegudstjenester. Den subjektive
vendingen forvitrer dermed grunnlaget for forsvarlige skolegudstjenester. Det
gjør det for meg vanskelig å forsvare skolegudstjenester i dagens norske
skolekontekst.