Ukraina var en del av Sovjetunionen fram til 1991. Snart 35 år senere henger arven etter den autoritære lærerstilen fortsatt igjen i deler av utdanningssystemet. Mange eldre lærere bruker gammeldagse metoder, basert på streng disiplin.

I over ti år har Wergelandsenteret jobbet i Ukraina for å gjøre ukrainske skoler mer demokratiske. Nå har forskere ved by- og regionsforskningsinstituttet (NIBR) ved Oslo Met har sett på hvordan programmet Schools for democracy har blitt tatt i bruk.

– Jeg mener at dette programmet spiller en viktig rolle i å styrke demokratiet i Ukraina. Det har blitt spesielt viktig under krigen. For Ukraina trenger frivillig engasjement, som demokratiet er bygget på. Det bidrar også til å motvirke autoritære holdninger, sier prosjektleder Oleksandra Deineko.

Vil bli mer lik europeiske land

Ukraina har et langsiktig mål om å bli medlem i EU, og derfor er det viktig å bygge opp en demokratisk bærebjelke i samfunnet. I tillegg er det en verdi at lærere får kjennskap til referanser og metoder som deres europeiske kollegaer bruker. Da kan læring og samarbeid på tvers av landegrensene gå lettere.

Målsetningen med programmet er å støtte opp under en statlig reform som skal modernisere det ukrainske skolesystemet. Nettopp det mener forskerne er en styrke.

– Det er ikke sånn at det kommer noen fra utlandet med veldig gode ideer som de skal tre nedover hodene på folk, slik det kan bli i enkelte bistandsprosjekter. Dette programmet er forankret i landets egen politikk, sier forsker Jørn Holm-Hansen.

Fikk karakterer i første klasse

Wergelandsenteret har laget en rekke videoer og nettkurs. I noen grad møtes lærere fysisk, men dette har blitt minimert etter at krigen brøt ut. Det har blitt farlig å møtes i større grupper.

En annen utfordring for programmet, er at den gammeldagse måten å undervise på, fortsatt henger igjen på mange ukrainske skoler. 

– En del av lærerne er jo litt skeptiske. Og så har man jobbet med de som er positive, og tenkt at de er såkalte endringsagenter, og så har de overbevist flere og flere, forklarer Deineko.

Oleksandra Deineko flyktet til Norge etter Putins fullskala invasjon i 2022. Hun har selv gått på skolen i Ukraina, hvor karakterpresset var hardt allerede fra første klasse.

– Når jeg tenker på hva som var det verste i livet mitt, så er det først og fremst krigen. På den listen er også skoleutdanningen min, som var ganske traumatisk. Jeg har fortsatt mareritt om at matteprøven må bestås, sier hun.

Dette var noen år etter Sovjetunionens oppløsning, men tankegodset fra diktaturet er seiglivet. Selv i dag er det mulig å treffe på autoritære lærere i ukrainske klasserom, som utøver streng disiplin og enveis kunnskapsdeling. 

– Den største utfordringen for å få til demokratisk utvikling i ukrainske skoler, er at mange lærere ikke er klare for å åpne opp for diskusjon i klasserommet. De vil fortsette å være hovedpersonen. Så det er veldig bra at dette programmet bidrar til at systemet blir endret, sier Deineko.

I rapporten, som er skrevet på engelsk, er utfordringene med å endre holdninger i den ukrainske skolen oppsummert slik: «Old habits die hard in schools». Forskerne forteller om et hierarkisk utdanningssystem, som kan gjøre at det tar tid å få til endringer i klasserommet. 

Men sakte men sikkert kurses lærerne til en demokratisk tankegang. 

– Det dette programmet gjør, er å lære opp lærere og løfte kompetansen gjennom informasjon, oppgaver og seminarer. Slik ser de at det er en annen måte å lære bort på, sier hun.

Mange vil være med

Kompetanseheving og demokratisk utvikling er vanskelig å måle. I tillegg er det i liten grad samlet inn statistikk om deltakere. Likevel går forskerne langt i å erklære at programmet utgjør en viktig rolle i den demokratiske utviklingen av Ukraina.

– Vi ser at de har hatt ganske stor pågang av deltakere som vil være med på programmet. Det er ett av signalene vi får om at deltakerne får nytte av det, sier Jørn Holm-Hansen.

Selv etter at Russland gikk til fullskala krig mot Ukraina i 2022, har interessen vedvart. Mange elever og lærere har flyktet til andre land, eller blitt internt fordrevne, mens andre har blitt værende i frontlinjen.

– Programmet har vist seg å bli ganske fleksibelt. Da fysiske seminarer ble umulig på grunn av sikkerheten, ble de gjort om til digitale seminarer. Vi har også sett at programmet har bidratt med psykologiske tiltak og integrering av internt fordrevne barn, sier Deineko.