Sjekk ut våre podkaster!
MEST LEST
Trangere kommuneøkonomi og større klasser
Skolesektoren bør frykte dannelse av monopoler
Debatt: Norske myndigheter må ta større ansvar for å beskytte barn og ungdom fra teknologibransjens økonomiske interesser.
De rikeste menneskene i Silicon Valley har fått en president til makten i verdens mektigste land, som vil være forståelsesfull overfor teknologigiganters økonomiske interesser. Norge kan fortsatt stole på at EU utformer lovverk som regulerer IKT-bransjens dominerende makt over barn, ungdom og øvrig befolknings hjerner, oppmerksomhet, evne til konsentrasjon, personvern, forbrukerrettigheter osv. Digitaliseringsministeren vil gjøre Norge til verdens mest digitaliserte land. Både store og små aktører innen teknologibransjen har økonomiske interesser i skolesektoren i Norge.
Bjørn Vassnes kommenterer i Klassekampen torsdag 31. oktober sammensetningen av Skjermbruksutvalget. Teknologibransjen har lykkes med å plassere de menneskene de ville ha i utvalget, mens hjerneforskere, den mest relevante ekspertgruppen, er fraværende. Konkurransetilsynet burde også ha hatt en plass i skjermbruksutvalget, der medlemmene av utvalget med fordel kunne ha lyttet til Adam Smith.
«Næringsdrivende møtes ikke med hverandre, heller ikke for underholdning eller atspredelse, uten at samtalen ender i en konspirasjon mot offentligheten, samfunnet, (conspiracy against the public), eller i en form for avtale om å heve prisene», hevdet liberalismens far, Adam Smith på 1700-tallet. Smiths advarsel mot farene ved monopoler og karteller burde skolepolitikere i en stadig mer digital skolesektor ta til seg. De store teknologigantiske selskapene, som nå har full kontroll over barn og ungdoms fritid og hverdag, er gradvis i ferd med å få kontroll også over den tiden elevene tilbringer på skolen.
Skolen erstatter gull med kråkesølv, lærebøker med digitale læringsplattformer.
Google-doktrinen, som postulerer at økt tilgang til informasjon gir økt frihet, stemmer ikke. Sannheten blir ikke opplyst ved ubegrenset tilgang til informasjon og fravær av alt som regulerer flyt av informasjon. Sannheten synker til bunns.
Kunnskap trenger redaktører, som skiller fakta fra fiksjon og løgn fra sannhet. Barn og ungdom trenger voksne som tør å ta ansvar og vil barn og ungdom vel, og vil beskytte dem fra kyniske, grådige, manipulerende og utspekulerte dataingeniører.
Kunnskapsministeren vil at elevene skal få flere lærebøker. Hun har øremerket midler til lærebøker, men de knappe midlene hun har bevilget, blir ikke brukt til å kjøpe inn lærebøker i en kommunesektor med stramme budsjetter.
I skolepolitisk debatt om skolebøker, I-padder, bruk av skjerm og kommuneøkonomi synes en virkelighetsforståelse å bre seg, der teknologibransjen allerede har vunnet over forlagene og lærebokforfatterne i skolesektoren. Teknologibransjen har klart å spre forestillingen om at de er billigst. Hva som skulle gi best kvalitet i undervisning for elever og lærere, bryr få seg om.
Konkurrentene til teknologibransjen i skolesektoren får ikke tilstrekkelig forutsigbarhet til å kunne opprettholde kostbar infrastruktur, som de trenger for å være reelle konkurrenter. Strukturen som sikret kvalitet ved at erfarne lærere skrev lærebøker, og ble finansiert av forlagene, er i ferd med å bli erstattet av teknologibransjens struktur for produksjon av læremidler, læringsplattformer og kunstig intelligens.
Når lærebokforfattere og forlag ikke lenger utfordrer teknologibransjen, får teknologibransjen inntektene av tankearbeidet som ligger bak produksjon av undervisningsmateriell. Undervisningsmateriell vil neppe få bedre kvalitet, og neppe gi bedre tilpasset opplæring for alle elever, selv om teknologibransjen selv insisterer på det. En teknologibransje med monopolmakt i skolen vil neppe bli billigere på sikt for kommunene.
Teknologibransjen bør ikke få fortsette sin vekst frem mot å bli monopolister for produksjon av undervisningsmateriell i skolesektoren. Musikkbransje, presse- og media og andre sektorer har opplevd at de som lykkes i å etablere infrastruktur som alle blir nødt til å forholde seg til, tjener alle pengene. Teknologibransjen lar andre ta ansvar for utgifter, og lar de kreative menneskene som produserer faglig innhold, sitte igjen med minimale inntekter av eget arbeid. Det samme bør ikke skje i skolesektoren.
Dynamisk digital teknologi er ikke løsningen for alt.
Kreativitet må gjødsles og pleies ved langsiktige og bærekraftige økonomiske strukturer. Teknologibransjen er ikke voksne til å ta langsiktig ansvar for å opprettholde bærekraftige kreative prosesser på andre kreative felt enn egen datateknologi.
Skolen trenger ansvarlige redaktører som kan skille fakta fra løgn, fiksjon fra sannhet i skolen og klasserommets informasjon og kunnskapsverden. Kreative mennesker og kulturbærere må sikres en mer vesentlig økonomisk godtgjørelse for kreativitet og opprettholdelse av dannelse og kultur enn teknologibransjen på egen hånd er i stand til å ta ansvar for å gjøre.
Svensk Riksrevisjon har satt i gang en granskning av digitaliseringen av svensk skole. I Norge bør Riksrevisjonen og Konkurransetilsynet gjøre det samme. De bør se farene for barn, ungdom, forbrukere, offentlighet, dannelse, kultur og kreativitet før teknologibransjen har rukket å befeste sin dominans, og karteller og monopol, som Adam Smith advarte mot.
Norske myndigheter og norske politikere må ta et større ansvar for å beskytte barn og ungdom fra økonomiske interesser til en teknologibransje som ønsker å dominere barn og unges verden også i Norge. Digitaliseringen av norsk skole burde granskes, og teknologibransjen i skolesektoren reguleres grundig.
