Norsk skole er en gjennomsnittsskole tilpasset gjennomsnittseleven

Norge har blitt et samfunn som ikke prioriterer skole og kunnskap: Norsk skole er en gjennomsnittsskole tilpasset gjennomsnittselever. Teoretisk sterke elever kommer ofte langt ned på prioriteringslisten i et underfinansiert skolesystem. Tiden er overmoden for å heve kunnskapsnivået i den norske skolen.

Elevundersøkelsen viser at motivasjonen for læring aldri har vært dårligere, og mange elever oppgir at de får for lite utfordringer. Dersom flere elever får utfordringer, kan motivasjonen øke. Det er i dag tilfeldig om skolesterke elever får et tilfredsstillende tilbud med ekstra utfordringer. Lærere har store klasser og mye som konkurrerer om oppmerksomheten. Når ressursene er fordelt, er det lite igjen til de sterke elevene.

Jeg har positive erfaringer med elever som får utfordringer i matematikk. Ni-ti-åringer med stort læringspotensiale jeg fikk gleden av å ha skoleåret som gikk, fikk undervisning i algebra på høyt nivå. Elevene elsket det. De ba selv om å få lære å løse stadig mer kompliserte likninger, og de eksperimenterte med formler for utregning av avanserte tallrekkefølger selv mange voksne ikke ville klart. Jeg ser ofte at elever mister motivasjon dersom det blir for enkelt, men jeg ser også ofte at elever som får utfordringer, strekker seg lenger og viser stor læreglede. Repetisjon er viktig for læring, men dreper motivasjon når vi har en skole for «gjennomsnittet».

Gjennomsnittseleven finnes ikke

Vi må se skolen i sammenheng med samfunnsutviklingen. Skolepolitiske reformer og sparepolitiske forsøk på endringer skader ofte mer enn de hjelper. Gjennomsnittselever har aldri eksistert, og alle elever blir sårbare i et sviktende system. Utfordringer med læringsmiljøet og et stadig dårligere undervisningstilbud får gode vekstvilkår under slike forhold. Likevel fortsetter vi å ekskludere elever ved å tilby undervisning for et kunstig gjennomsnitt – og vi som trodde vi drev med inkludering!

Det er ikke utviklende at vi presser elevene gjennom den samme kvernen. Våre tanker om fellesskap og inkludering virker mot sin hensikt. Det norske samfunnet spenner bein på fellesskoleidealet ved å nedprioritere kunnskap. Hvorfor godtar vi foreldede politiske prinsipper, reformer og lover som er til hinder for kunnskap og videre utvikling?

 «Det er typisk norsk å være god», sa Gro Harlem Brundtland i 1992. Det er synd at skolesystemet vårt ikke underbygger hennes utsagn. På den ene siden heier vi på unike Jakob Ingebrigtsen-er, og er stolte av alle som hevder seg internasjonalt. På den andre siden tviholder vi på en gjennomsnittlig utdanning for et ikke-eksisterende gjennomsnitt. Og gjennomsnittet blir bare dårligere.

Sats på kunnskap

Nå må vi satse på kunnskap og skape en norsk skole med elever som får lov til å bli gode. Elever blir gode hvis vi har en skole med nok ressurser og lærere til at elevene både kan utvikle sine styrker og få hjelp når de har utfordringer. Alle elever burde ha rett på tilpasset opplæring med fri tilgang til kunnskap - teoretisk og praktisk. Kunnskapssatsing i skolen vil gi tilbake kunnskap til samfunnet, så enkelt - men likevel så vanskelig.

DEBATT Kunnskapsskulen

Ein elevvennleg kunnskapsskule

– Evnerike barn er ikke bare heldige