Det hadde vært uendelig mye enklere å oppnå læring og mestring for flere hvis politikerne hadde hørt på oss lærere
Debatt: Det er ikke naivt å sette spørsmålstegn ved et skolesystem som forteller små barn at de er under kritisk grense før de en gang er modne.
Publisert
Den virkeligheten som
skisseres i skoledebatten, om at mer disiplin og bedre barneoppdragelse løser utfordringene
vi ser i skolen i dag, er en kraftig forenkling. Og det er samtidig en knyttneve
mot en stor gruppe elever og deres foreldre. Jeg står i klasserommet hver
eneste dag, og har gjort det i 20 år. Der ser jeg flere og flere elever som til
tross for iherdig innsats, ikke når opp. Systemets rammer og krav gjør at det
beste de kan, ikke er godt nok.
En annen virkelighet
Det finnes en annen virkelighet i skolen enn den som inneholder manglende disiplin og barneoppdragelse. Nemlig virkeligheten til alle de elevene som starter livet i motbakke. Mange av disse elevene går det bra med. For mange går det galt med. Det hadde vært så uendelig mye enklere å oppnå læring og mestring for flere, hvis politikerne for en gangs skyld hadde hørt på oss som står i klasserommet hver eneste dag. Der politikeren ser tall, ser læreren mennesker.
Skolen er en jungel jeg ikke forstår.
Det er så mange som har gnagd seg gjennom livet som elev. Som på grunn av omstendigheter de selv ikke kunne styre, har gått dag etter dag på leiting etter mening. Dag etter dag på leiting etter læring og mestring. Dag etter dag kjent på skammen av å ikke få til. Kjent skadene av utenforskap på kroppen. Som en elev så megetsigende sa en gang: «Gunnar, skolen er en jungel jeg ikke forstår».
Krav og nederlag
Barn velger ikke sine diagnoser, oppvekstsvilkår eller sine forutsetninger for læring. Men disse elevene kommer første skoledag med samme håpefulle øyne som andre elever. Og med et ønske om å være like mye verdt som alle andre. De samme elevene blir møtt med krav som ikke kan nås. Kompetansemål, nasjonale prøver, kartlegginger og andre tester. Det er ikke fordi de ikke prøver at de ikke mestrer, men fordi de ikke klarer. Skolehverdagen for disse elevene handler om å svelge unna nederlag etter nederlag. Selvtilliten forsvinner først. Etter mange nok nederlag er selvbildet og selvfølelsen også borte.
Misbrukt mulighet
På ungdomskolen har håpet i øynene bleknet. Det er grenser for hvor mange nederlag et lite menneske kan svelge. Det er grenser for hvor mange oppgitte blikk et lite menneske kan tåle. Til slutt går det lille mennesket i stykker. Noen av elevene velger å bråke og utagere. Noen orker ikke lenger å komme på skolen. På videregående går mange av disse elevene inn i statistikken for frafall. Ingen av disse elevene drømte om å bli den eleven de ble. Alle disse elevene er en misbrukt mulighet for samfunnet. Det kunne vært annerledes, hadde systemet tillat disse elevene å være mer av seg selv.
Og bak disse barna står
bekymrede foreldre. Foreldre som ikke tør å komme på foreldremøter av frykt for
blikk og kommentarer. De blir fortalt at de må oppdra bedre, sette klarere
grenser og innføre disiplin. Når de negative erfaringene blir mange nok, blir
man sine erfaringer.
De tror de andre har rett og at de selv tar feil. Skammen og bekymringen sliter dem fullstendig ut. De samme foreldrene føler på utenforskap. De blir ikke invitert og tør ikke å invitere.
Feilslått politikk
De siste 20 årene vitner om en feilslått skolepolitikk. Kunnskapen går ned. Trivselen går ned. Kvaliteten på unges psykiske helse går ned. Motivasjonen går ned. Mobbetall, voldshendelser i skolen og antall lærere som slutter, er derimot stigende. Selv om majoriteten av de som faktisk kan skole (lærerne), vil redusere testing av elever og fjerne den lite relevante nasjonale prøven, er det fremdeles politikere som ønsker å bevare dette.
Enkelte vil til og med ha mer testing. Hverken brølet fra en kompetent lærerstand eller nedslående statistikk, er nok til å overbevise de samme politikerne om at lærerne har rett, og politikerne tar feil.
Ny kurs
Kari Nessa Nordtun har kalt inn til krisemøte om norsk skole. I det møtet håper jeg hver stein løftes og at hun har mot nok til å ikke bare fremme enkle løsninger på komplekse utfordringer. En reduksjon av mål- og resultatstyring, å fjerne fritt skolevalg, og å redusere antall elever i hver klasse, er en god start. Da kan vi skape mestring og læring. For alle! Dyrt sier kanskje noen. Ja, det vil koste samfunnet å gi alle elever en mulighet til å fullføre egen skolegang. Men det er langt dyrere at antall unge uføre er en raskt voksende gruppe. Kunnskapsministerens evne til å tenke langsiktig, er viktigere enn å komme med billige tiltak som kanskje slukker en liten flamme, men ikke selve brannen.
Jeg er ikke naiv
Det er ikke naivt å sette spørsmålstegn ved et skolesystem som forteller små barn at de er under kritisk grense før de en gang er modne. Vi som underviser har ikke noe valg, det er vår plikt å dokumentere at elevene ikke mestrer. En plikt ført i pennen av andre enn lærerne selv. En politikk som finner det lurt å sammenligne skoler (og med det elever), og å offentligjøre resultatene. En politikk som mener at læreren bør kunne håndtere 30 (!) elever i klasserommet. Alene.
