Lærerne blir overkjørt av yrkesgrupper i skolesektoren som ikke står i klasserommet

I Morgenbladets intervju med kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun 16. mai tar journalist Marit Slotnæs forståsegpåernes virkelighetsforståelse av skolen for gitt. I deler av intervjuet tvinger likevel den gjenstridige hverdagsvirkeligheten seg frem. Nedbrytningen av sosialt bærekraftige fellesskap mellom jevnaldrende i skolen er en blindsone i all skoledebatt.

Lærerne har i årevis blitt overkjørt av yrkesgruppene i skolesektoren som ikke står i klasserommet. Forståsegpåernes skolevirkelighet er dominert av rettighetstenkning og ensidig individualisme, som blokkerer for de fellesskapene mellom jevnaldrende, som skjøre barne- og ungdomssinn er så avhengige av. Lærernes profesjonskultur er garantisten for trygge og inkluderende læringsmiljø for faglig og sosial utvikling i klasserom, men det er det få som deltar i skoledebatt, som forstår.

Motsetningen mellom felleskap og ensidig individualisme er viktig for å forstå norsk skole. Relasjonen mellom lærer og elev er viktig. Relasjonen mellom jevnaldrende elever blir imidlertid ikke lagt vekt på som viktig for læring i rådende pedagogikk og skoledebatt. Veien fra barn til selvstendig, ung voksen går tross alt gjennom felleskapet med jevnaldrende. 

I intervjuet med Nessa Nordtun er motsetningen tydelig mellom forståsegpåernes idealiserte virkelighetsforståelse, som fremmer ensidig individualisme, og den ikke eksplisitt uttrykte gjenstridige hverdagsvirkeligheten i klasserommet, der læreres profesjonskultur forsøker å fremme fellesskap for sosial og faglig utvikling. 

Journalisten strever med å erkjenne betydningen av fellesskapet mellom jevnaldrende elever, som er så nødvendig for barn og unge. Slotnæs viser i intervjuet et stort engasjement i debatten om 6-årsreformen. Men når Slotnæs spør seg: «Når ble årskullidentiteten så viktig for barn og unge?», så illustrerer hun egen manglende forståelse for hvilken betydning fellesskapet av jevnaldrende har og alltid har hatt, og særlig for de elevene som sliter på skolen. 

Klassefellesskapets betydning

«Årskullidentiteten», klassefellesskapet, har alltid hatt avgjørende betydning i skolen. Mer fleksibel skolestart kan være klokt, men når først fellesskapet av jevnaldrende er etablert, så betyr det mye for elevene. Særlig mye betyr det for elever, som etter noen år på skolen, av ulike grunner blir hengende etter i et og annet fag, å få være del av fellesskapet med de elevene de er blitt kjent med gjennom klassefellesskapet de er blitt sosialisert inn i. De skolene som lykkes best i å hindre frafall blant elever, er ofte de som forstår betydningen av at elever får fortsette å være del av klassefellesskapet. 

Slotnæs avslutter intervjuet med å rose Kari Nessa Nordtun for å tenke større tanker om felleskap blant jevnaldrende ved kunnskapsministerens forslag om samfunnstjeneste. Slotnæs tenker altså at først etter at ungdom er ferdig på videregående skole, da kan fellesskap være bra for ungdom og for samfunnet. Men i årene elevene er på skolen, da kommer tanker om felleskap blant jevnaldrende i veien for rettigheter og tilrettelegging for tilpasset opplæring, synes å være journalistens forståelse av skolevirkeligheten, og hva som er best for barn og ungdom. 

Slotnæs berører likevel betydningen av fellesskapet mellom jevnaldrende i klasserommet. Hun spør seg hvorfor skolen «krever såpass mye foreldreoppfølging, både med det sosiale og det faglige», og journalisten bekymrer seg for sosial utjevning i skolen. Når samfunnet ikke lenger har tillit til lærerne, og tiltro til lærernes profesjonskulturs evne til å bygge trygge læringsmiljø for sosial og faglig utvikling, så får uunngåelig foreldre større ansvar. 

Lærerne er fratatt tillit og handlingsrom

Når lærerne er blitt fratatt tillit og handlingsrom til å kunne bygge bærekraftige, trygge læringsmiljøer i klasserommet, så har det negative konsekvenser for alle elever. Det gjelder særlig for de elevene som strever med å tilpasse seg nødvendige normer og regler for atferd, og aller mest går det utover de elevene som trenger struktur, korrigering og støtte fra felleskapet av jevnaldrende og fra lærer.

Slotnæs spør Nessa Nordtun om «vi har laget et samfunn som vi ikke liker, og dypest sett ønsker å holde ungene våre unna». Slotnæs henviser også til psykolog Ole Jacob Madsen, og spør om ikke «skolen har tatt en for stor del av livsverdenen» til barn og unge. Et mer relevant spørsmål å stille er om ikke voksengenerasjonen har latt digitaliseringen av barndom, ungdom og skolegang tatt en for stor del av barn og ungdoms livsverden. Lærernes profesjonskultur sitter igjen med restene som er igjen av barn og ungdoms konsentrasjonsevne og tidsbruk etter at teknologiselskapenes kyniske forretningsmetoder har fått lov å ta seg til rette. Teknologiselskapene dominerer det de så seg tjent med å ha kontroll over av barn og ungdoms livsverden. Lærernes profesjonskultur har prøvd å være en motkultur i møte med teknologiselskapenes økonomiske interesser. 

Nessa Nordtun viser i intervjuet sin tradisjonelle Arbeiderparti-forståelse av betydningen av å hindre etablering av privatskoler, som viktigste virkemiddel for å forsvare tanken om fellesskap i skolen. Skal kunnskapsministeren lykkes med å få foreldre til å velge fellesskolen heller enn privatskoler for sine barn, og gi skolen muligheter til å lykkes med å skape fellesskapene blant jevnaldrende, så bør hun være kritisk til mye av det som inntil helt nylig har vært Aps skolepolitikk. 

Barn og unges relasjoner til hverandre er like viktig som lærers relasjon til elever i skolen. Elever trenger sterke, forpliktende fellesskap av jevnaldrende, som bare lærere med autoritet, handlingsrom og tillit fra resten av samfunnet, kan skape for barn og ungdom.