MEST LEST
Nei til en statisk kulturkanon, ja til felles leselister i norskfaget
Debatt: – Leselister kan gi profesjonen vår en tiltrengt vitamininnsprøytning.
Kari Nessa Nortun vil ha «felles sanger, bøker og historiske hendelser som alle skal lære om» og møter mye motbør. Aina Kvernland mener kravet om kanon rokker ved tilliten til lærerens profesjonelle skjønn. Signe Braut peker på problemet med kanon er at den er statisk, mens samfunnet er dynamisk. Marte Blikstad-Balas, Jonas Bakken og Guro Stordrange mener debatten er et blindspor, da det er andre akutte problemer i norskfaget vi heller burde bruke tid og ressurser på.
Er det mulig å tydeliggjøre litteraturen vi har felles uten at det går utover lærernes valgfrihet og uten at fellesskapet blir for trangt og smalt? Det tror vi, og svaret kan ligge hos våre nordiske naboer.
Vi er begge involvert i prosjektet NordUng, initiert av Universitetet i København. Her utforsker vi hva som kjennetegner nordisk didaktikk sammen med nordiske kolleger. Vi diskuterer både skolepolitikk, undervisning og hva vi kan lære av hverandre. Hva tenker våre naboer om kanon?
Danskene har to kanon: En kulturkanon og en obligatorisk litteraturkanon for skolen. Mens den første har fått relativt lite oppmerksomhet, har det vært stor debatt rundt den siste. Litteraturkanonlista fra 2005 består av 13 menn og én kvinne. De fleste forfatterne levde før 1900 og ingen har debutert seinere enn 1965. Hvilke kriterier som lå til grunn for utvelgelsen kommer ikke tydelig fram i utvalgets rapport, men de ble bedt om å finne fram til sentrale danske forfatterskaper som er «særlig vigtige og udviklende». Arbeidet skulle foregå «i respektfuld dialog med skolen”.» Tja. Tove Ditlevsen ble for eksempel veid og funnet for lett. Ikke overraskende har debatten rast: For mange menn! For støvete! For statisk! Nå skal kanon endelig revideres.
Vi ønsker oss slett ikke en kanon etter dansk modell, men vi er misunnelige på engasjementet som oppstår i kjølvannet av den. Blant annet har den danske kunnskapsministeren, Mattias Tesfaye, startet en kjendistung leseklubb som bare leser kvinnelige forfattere.
I Sverige har regjeringen satt ned et utvalg som i august 2025 skal levere forslag til en bred kulturkanon. Den skal «göra svensk kultur tillgänglig för fler». Mens danskene la mest vekt på klassikerstatus, har svenskene et uttalt nasjonsbyggingsmotiv for sin kommende kulturkanon som ikke bare skal bestå av litterære verk, men også kan inneholde kunst, musikk, politiske tekster og religiøse uttrykk. Det er ikke avklart hva kulturkanonen vil bety for skolen.
Vi vil trekke fram noe annet svenskene har innført, som vi tror er mer givende for skolen, felleskapet og litteraturen. I desember 2024 lanserte nemlig Skolverket «läslistor» for barnehage, småtrinn, mellomtrinn, ungdomstrinn og videregående. Disse listene består av både svenske og utenlandske verk, klassikere og samtidstekster. Listene er frivillige å bruke. Tekstutvalget er gjort på bakgrunn av didaktiske kriterier: Tekstene skal fungere i undervisning. Det vil si at de skal berøre, engasjere, vekke nysgjerrighet, gi kunnskap og nye perspektiv.
Vi ønsker oss felles leselister for norskfaget, inspirert av den svenske modellen. Listene vi drømmer om består av norsk (og nordisk!) kvalitetslitteratur egna for klasserommet (Hei, Tove D.!) og revideres med jevne mellomrom. Gruppa som får ansvar for å lage lista, bør bestå av skolebibliotekarer, litteraturformidlere, litteraturvitere og viktigst: praktiserende norsklærere på ulike trinn.
Hvorfor vil vi ha ei sånn liste nå?
Her er tre argumenter:
1. Felles leselister kan sikre større bredde i norskfagets tekstutvalg
Mange har påpekt at det finnes en skjult kanon selv om den ikke er uttalt i planverket. Bakken, Blikstad-Balas og Stordrange mener at lærebøkene ivaretar denne. Samtidig er det viktig å være bevisst på at forlagenes utvalg styres av kommersielle hensyn. Dermed risikerer vi en mer statisk og smal kanon enn den vi kunne fått etter en offentlig diskusjon. Mange skoler har dessuten trang økonomi og prioriterer ikke innkjøp av bøker. Den svenske leselista for gymnaset inneholder 25 romaner, og lærebøker har bare plass til utdrag. Vårt håp er at leselister kan forplikte skoleeiere til å bevilge penger til klassesett. I Sverige følges leselistene opp med statlige midler til innkjøp av litteratur.
2. Felles leselister kan forsterke lesekulturen i befolkningen og profesjonen
Undersøkelser som PISA og PIRLS viser samme tendens: ungdommer har mindre leselyst og lesekondisjon enn før. Også voksne leser mindre. Vi tror leselister kan bidra til inspirasjon og interesse for norsk litteratur – også den eldre.
Den nasjonale leselyststrategien slår fast at “vi må bygge en sterkere kultur for lesing”. Leselister, og kanskje særlig bråket og diskusjonen de forhåpentligvis fører med seg, kan bidra til denne kulturen.
Selv om norsklærere flest er lesende mennesker med et stort repertoar av tekster å velge mellom, merker også vi at det skal mer innsats til for å rydde tid og finne konsentrasjon til lesing. Et blikk på enkelte utdanningsprogram for framtidas norsklektorer, viser dessuten at det ikke alltid er obligatorisk å studere litteratur skrevet før 1800. At praksissjokket da blir stort når man senere skal undervise i eldre tekster, er for så vidt en annen debatt. Lesekulturen er truet, også blant framtidas norsklærere.
Leselistene vil både vil gi oss norsklærere støtte og nødvendig motstand: Har vi selv lest tekstene på lista? Hvilke av dem vil fungere best for vår elevgruppe akkurat nå? Hvilke tekster som ikke står på lista, vil vi likevel insistere på å bruke? Leselista kan tvinge oss til å ta mer bevisste valg og være en høyere himmel vi kan strekke oss etter. I Sverige arrangeres gratis litteraturseminar for lærere med utgangspunkt i leselistene.
3. Leselister kan gi norskfaget en positiv boost
Forrige gang kanondebatten raste i norsk offentlighet var i 2016. Den ble sparket i gang av litteraturkritiker Knut Hoem, som ville ha mindre lesestrategier og mer litteratur på «pensum». Den gangen skrev vi, Jorunn og Kjersti, hvert vårt debattinnlegg mot Hoem der vi forsvarte lærerens frihet til selv å velge tekster.
Vi er fortsatt opptatt av lærernes handlingsrom og profesjonelle skjønn. Som Blikstad-Balas og Bakken er vi urolige for rekrutteringen til læreryrket. Vi er bekymret for hva KI gjør med skrivekompetansen, og lesekrisa gjør oss deppa. Men alt snakket om kriser kan også føre til maktesløshet og handlingslammelse. Vi mener leselister kan bidra til konkrete diskusjoner om faget vårt og synliggjøre handlingsrom og muligheter. Der vi i 2016 mente lærernes frihet trumfet behovet for en konkret leseliste i faget, tenker vi i dag at slike lister kan gi profesjonen vår en nødvendig vitamininnsprøyting. Det er artig å diskutere hvilke tekster vi har felles. Gjør vi det mer, blir det kanskje også artigere å være – og mer fristende å bli – norsklærer.
