Ungdomsmelding, hipp fallera?

Nå har vi på bordet ungdomsmeldingen, en stortingsmelding som forteller oss om regjeringens ambisjoner og vyer for 5-10. trinn i grunnskolen. Vi skal visst da være glade for en mer praktisk innrettet skole, og et mer kritisk blikk på bruk av skjerm i skolen. Det er vel og bra det, men om vi går meldingen litt etter i sømmene, skal vi legge ganske mye velvilje til for å finne noe som kan ligne på en fornyet helhetstenking når det gjelder elevens totalkompetanse, for eksempel i det som har med de grunnleggende ferdighetene å gjøre. Ungdomsmeldingen legger opp til at vi skal «utvikle nye prøver i lesing, matematikk og engelsk på 5. og 8. trinn med et rent læringsstøttende formål, som på sikt skal erstatte dagens nasjonale prøver.»

Skriving fortsatt utelatt

Skriving er fremdeles utelatt. Er det ingen politikere som kommer til å bry seg om skriving som grunnleggende ferdighet før vi eventuelt får det som en del av OECD sitt testbatteri? Da skal jeg garantere at vi får en lang kø av politikere som vil understreke skrivingens betydning i skolen, og nødvendigheten av pålitelige tester. En elevtekst er en mye rikere kilde til informasjon om elevens faglige nivå og ståsted enn en lesetest noen gang kan bli. 

Det er krevende, men ikke umulig, å vurdere tekster, vi lærere gjør jo det hele tiden. Å ha både formative og summative felles vurderingsnormer for skriving ville vært til stor hjelp, ikke for karakterene sin del, men for å gjøre elevene til sterkere, mer kunnskapsrike og kritiske deltakere i skriftkulturen. Med regjeringens manglende vyer vil vi holde frem med det ene øyet lukket når det gjelder å arbeide med lesing og skriving.

Ride, ride ranke

Kunnskapsministeren rir i tillegg PISA-hesten med samme gravalvor som tidligere ministre fra den andre siden av partispekteret. PISA er ikke en adekvat måling av elevenes totalkompetanse, og pukkingen på PISA bidrar til et tunnelsyn der vi ser bare litt av landskapet. En ny elevundersøkelse vil selvfølgelig bidra til litt sidesyn, men jeg hadde ønsket meg noen kritiske tanker om hele PISA-konstruktet. Det er ikke en ufeilbarlig konstruksjon og bør ikke omtales som det. 

Er det slik at Arbeiderpartiet er like fiksert på humankapital som høyresiden, slik at samfunnets fremtidige velstand er direkte og naivt knyttet til elevens grunnskolepoeng og PISA-skår? De burde vært tydelige på at PISA måler bare en enkel målbar kvalitet, som ikke skal få lov til å fylle hele synsfeltet når det skal gjøres opp nasjonal status. I dag er PISA en formell del av kvalitetsvurderingssystemet, det burde det ikke være, selv om vi fortsetter å delta. Da hadde vi i det minste fått markert et bredere perspektiv på kvalitet enn det vi har i dag.

Jeg hadde som mange andre forventet at Nasjonalt kvalitetsvurderingssystem (NKVS) skulle få sin egen stortingsmelding heller enn å ende opp som et kapittel i ungdomsmeldingen. Fordelen er jo at det er fort gjort å lese regjeringens tanker om NKVS, ulempen er at det er helt begrenset hvor mye man kan bore ned i materien på den tilmålte plassen. Jeg går nesten ut fra at det handler om tidsnød, noe som er veldig synd, tatt i betraktning det store arbeidet som kvalitetsutvalget gjennomførte om NKVS.  

Det at NKVS fikk sitt «endelikt» i ungdomsmeldingen, gjør også at videregående faller utenfor. Det kan vi jo ta som en tillitserklæring, men også som å bli ignorert. Videregående skal utvikle kvalitet slik at ungdom blir skikket til et yrke eller bli dyktiggjort for videre studier, og vi hadde trengt en kvalitetssamtale om kvalitet i videregående opplæring. Hva er å være «studieforberedt» i KI-ens tidsalder? Her vil svarene sprike mer enn det som er sunt.

Til sist: «Tillitsreform» er nevnt to ganger i ungdomsmeldingen, i et resonnement om å ikke forfølge kvalitetsutvalget sine anbefalinger om noe kalt «kvalitetsdialog». Det er noe tynt, hele omkalfatringen av NKVS må knyttes til tillitsreform om det skal monne. Det stortingspolitikere vet inderlig godt, er at styringsiveren er veldig varierende fra kommune til kommune, og i det lokale selvstyrets navn er det mange skoler som har et lokalt konstruert kvalitetsvurderingssystem som er milevis fra en tillitsreform. Om regjeringen mener alvor med en tillitsreform, må de faktisk innføre begrensinger for lokal styring og overstyring som truer lærerens didaktiske og faglige spillerom. Det nytter lite med fornyet tillit nasjonalt om mistillitsprosjekter får rulle og gå lokalt. 

Men applaus for mer praktisk skole og bedre balanse mellom skjerm og papir. Fint det.

Slik skal regjeringen gjøre skolen mer praktisk

Heier på nye prøver, men savner mer penger