Foto: Jørgen Jelstad
Jeg føler at den innsatsen vi gjør for samfunnsregnskapet er underkjent
Debatt: Jeg vil gjerne tro at det har blitt ført en kamp for voksenopplæringen i forhandlingsrommet, men jeg er ikke trygg på det.
All mulig heder og
ære til forhandlingsdelegasjonen, som har fått i havn årets avtale. Viktige
prinsipp har blitt tatt vare på: et sentralt gitt lønnssystem som verdsetter
utdannelse og ansiennitet.
Vi har i årene med KS som forhandlingsmotpart blitt
behandlet som gjøkungen i det kommunale reiret, og det er ingen tvil om at de
tenker og har tenkt at vi lærere er for mange, for dyre og for storforlangende.
Som de med de lengst utdannelsene i KS-området skulle det bare mangle at vi
lærere får uttelling for årene på skolebenken. År som har dyktiggjort oss for å
utdanne og klargjøre barn og unge for videre skolegang og yrkespraksis. KS
liker bedre sykepleierne enn oss, men de har det med å glemme at vår innsats i
elevenes formative år har mye å si for yrkesvalgene videre. Å satse mindre på
lærerne er å satse mindre på alle yrker. Til mer motivert, verdsatt og prissatt
lærerne er, til bedre utført blir samfunnsoppdraget som handler om å hjelpe den
enkelte til å finne sin beste plass i samfunnet.
Lønnskalkulator: Slik blir den nye lønna di
Likevel er det et
lønnsoppgjør for de store lærergruppene, mens de mer marginale men ikke mindre
viktige fremdeles kommer i bakleksa. Voksenopplæringen ble årelatt da vi gikk
inn i KS, og kveldstillegget gikk fra å være rett og rimelig til å bli et hånflir
fra arbeidsgiver. De 28 kronene man har i dag i kveldstillegg pr time er så
lite at det er absurd. Det var et håp i år om at noe skulle kunne kanskje burde
komme på plass, i og med at Unio i sitt første krav ytrer at de ville komme
tilbake til et mer spesifisert krav om kveldstillegg, men i endelig avtale står
det kjølig at ingen av de andre kravene ble tatt til følge.
Vi er også
fremdeles avskåret fra kontaktlærertillegg, slik at også etter årets oppgjør er
voksenopplæringen en gruppe med svært høy faglig kompetanse, som er priset
lavest av alle lærergrupper i grunnskole og videregående. Det som skjer i
forhandlingsrommet forblir i forhandlingsrommet, så vi får jo aldri vite om det
reelt sett har blitt ført en kamp for å utjevne denne lønnsmessige
urettferdigheten som voksenopplæringen har levd med siden lærerne kom under KS. Jeg vil gjerne
tro at det har blitt ført en kamp for voksenopplæringen, men jeg er ikke trygg på det. Det
blir nok aldri tid til å snakke om oss.
Denne manglende
tryggheten gjør at jeg føler at den innsatsen vi gjør for samfunnsregnskapet er
underkjent.
Å utdanne et norskfødt barn frem til å bli sykepleier, snekker
eller et annet tilfeldig valgt yrke har en høy prislapp fra barnehage til SFO
til grunnskole til videregående og frem til man mottar sin første lønnsslipp.
Mange av innvandrerne våre kommer med store deler av dette løpet gjennomført.
En ikke ubetydelig andel er bare en norskfaglig kompetanse unna det å kunne
praktisere sin eksisterende utdannelse fra hjemlandet. Voksenopplæringen hjelper dem med
dette, slik at legen som kjører taxi og farmasøyten som arbeider i barnehage
får utnyttet kunnskapen og ferdighetene som disse har med seg. Det er billigere
å få den legen ut av taxien enn å utdanne Ole (6) frem til å avgi Hippokrates
ed.
Vi har fått en
hederlig og stor satsing på fagskolene, som opplever eksplosiv økning i
søkermassen. Tilsvarende satsing fortjener voksenopplæringen.
Vi gjør en avgjørende innsats
for å dyktiggjøre voksne for arbeidsliv og medborgerskap, men vi møter ingen
interesse og engasjement politisk. Nå er det på tide å våkne. Om vi ikke
gjør en styrket innsats for voksne som trenger mer skolegang for å få en
skikkelig jobb, vil det bare holde en stor og kompetent gruppe mennesker i
sjakk, og det er ikke bra verken for innvandrerregnskapet eller for det store
regnskapet. Arbeidsevnen- og viljen er stor i denne gruppen, og det er vårt
kollektive ansvar å gjøre det som skal til for å få dem i det arbeidet de har
kompetanse til.
Jeg håper ikke
lønnsoppgjøret indikerer at engasjementet for det vi i voksenopplæringen gjør og hva slags
betydning vi har er like dødt i egen organisasjon, men til nå har jeg dessverre
ikke sett en eneste kamp for oss som har endt i en seier. Enkeltpersoner i
organisasjonens ulike nivåer har stanget mot den kompakte majoritet til ingen
nytte.
Vi i voksenopplæringen er av dem
som i beste fall blir nevnt i forbifarten eller har lynvisitter under
«Eventuelt» i organisasjonens møteplaner på alle nivå. Og det er tidspunktet da
halvparten av møtedeltakerne er på vei ut døren eller tenker på hva de skal ha
til middag.
Jeg verdsetter organisasjonen høyt på alle områder og vi er jo
landets beste lærerorganisasjon, men hallo! Voksenopplæringen vil ha den samme
verdsettingen som andre, ikke bare være en del av kjøttvekta i forhandlinger
for De Store Viktige Medlemsgruppene.