Gi lærerne tid, ikke mistillit!

Vurderingsarbeidet er en sentral del av opplæringa i både ungdomsskolen og den videregående skolen, og for at vurderingene skal være læringsfremmende må de bygge på en gjensidig tillit mellom lærere og elever. Mange lærere erfarer at det ikke alltid er enkelt å etablere denne tilliten. Selv har jeg erfart at elever har oppfattet karaktersettingen i et fag som et uttrykk for min holdning til dem som personer.

En elev som har jobbet beinhardt i et halvt år, og løftet seg faglig fra en svak toer til en solid treer i matematikk har levert en enorm presentasjon. Det veit vi som er lærere. Men eleven har ikke nødvendigvis samme opplevelse. Som lærere sier vi at hardt arbeid nytter, men en treer oppleves av en del elever som et nederlag.

Noen lærere lykkes bedre i å bygge en felles forståelse med sine elever, noen strever mer. Det kan være mange faktorer, både klassestørrelse, antall timer i et fag, elevenes varierende faglige nivå, m.m. er med på å sette rammer for samarbeidet mellom elev og lærer. Forrige gang anonym retting ble prøvd ut i osloskolen ga lærerne klar tilbakemelding på at det var positivt å samarbeide med kollegaer om vurderingsarbeid, men flertallet opplevde at det gikk med mye tid til anonym retting, og at de kunne brukt den tiden bedre på andre måter.

Flertallet av elevene var fornøyd, selv om de stort sett fikk samme karakter som de ville fått av egen faglærer. Anonym retting ga en trygghet om at karakteren var «rettferdig» og «fortjent». Det er altså klart at blant elevene er det en usikkerhet knyttet til om karakteren de får er «riktig». Det finnes altså et element av manglende tillit, selv om gjentatt forsøk viser at det ikke er signifikante avvik på karakterer satt anonymt på skriftlig arbeid. Vi trenger å finne ut av hva denne opplevelsen kommer av, og hvordan den kan endres. Vi må bygge tillit.

Flertallet i Oslos bystyre velger å legge usikkerheten og mistilliten til grunn, selv om de bedyrer at de har tillit til lærerne. Hvordan skal man ellers forstå utdanningsbyråden når hun skriver om saken:

“Det vil være interessant å se om anonymisering av elevens identitet faktisk fører til endret sensurering og elevresultater.”

Forslagsstiller, Eivor Evenrud (Ap), sa til Utdanningsnytt forrige uke at hun «kan forstå elevenes ønske om anonym retting, en ordning de ser på som mer objektiv.»

Hvis politikerne faktisk har tillit til lærerne, ville de satt i gang et arbeid for å finne ut hva lærerne mener de trenger for å gi elevene bedre vurderinger. Med dagens digitale innleveringssystemer finnes det muligheter for at lærere kan rette sine egne elever anonymt, kollegaer kan bytte prøvebunker for å sjekke at de har samme praksis og det er etablert vurderingsnettverk som foreløpig har begrenset med plasser.

Alt dette er selvsagt tidkrevende, og tid har lærere stort sett for lite av. En av grunnene til tidsmangelen er de store klassene. De samme politikerne som viser sin tillit til vurderingsarbeidet med å iverksette dobbeltsjekking, har nemlig også tillit til at lærerne fint kan klare å levere god opplæring og vurdering med 34 elever i klassen.

UDF Oslo reagerer kraftig på vedtak om anonym retting