Nasjonale
føringer legger et stort ansvar på barnehager, slik det er også tilfelle med
skoleverket, å bidra til å utjevne sosiale forskjeller. I og med at all
utdanning er ideologisk motivert, så må slike føringer tolkes med tanke på den samfunnsmessige
konteksten de springer ut av.
Jon Kaurel
(2024) løfter frem de store konfliktlinjene som har preget barnehagesektoren de
siste tiårene og kontekstualiserer disse ved å vise til politiske endringer som
har plassert barnehagen under Kunnskapsdepartementet, med det resultat at
barnehagen oppfattes mer som en del av utdanningsløpet.
Kaurel, med
rette, stiller seg kritisk til hvordan politiske endringer har ført til en mer
instrumentalistisk barnehage med «krav til ulike former for
ferdighetskartlegginger, innføring av læringsmål og spesifikke arbeidsmetoder
for å sikre barn likere forutsetninger ved skolestart» og at «barnehagen i
større grad skal bidra til å løse den store samfunnsutfordringen med å sikre
sosial utjevning».
Ser vi
historisk på dette, har ingen generasjon av barn levd så institusjonaliserte
liv som dagens. Når 94 prosent av alle barn i Norge går i barnehagen og møter
en bestemt type mennesker og en bestemt type pedagogikk, i økende grad
psykologisert, regulert av offentlige føringer slik at de, på en økonomisk
effektiv måte, utvikler seg ‘normalt’ for å bli samfunnsnyttige bidragsytere,
er det lett å være enig med Kaurel i at dette skaper en ugunstig situasjon der
det må kontinuerlig kjempes for å ivareta barndommens egen verdi.
Sjokkerende
uttalelse?
Størksen og
kolleger (2024a) finner Kaurels posisjon ‘sjokkerende’ og mener at barnehagen,
slik det er nedfelt i lov og rammeplanen, skal og kan jobbe for å utjevne
sosial ulikhet. Jeg, for min del, finner det sjokkerende at Størksen og kolleger
ikke viser hensiktsmessig kontekstuell forståelse.
Når sosial
ulikhet, som er et strukturelt problem, oppstår og vedlikeholdes i og på grunn
av det økonomiske systemet i samfunnet, vil ethvert forsøk på å ‘redusere’ det
gjennom å rette fokuset på og investere i barn ved å endre deres barndom, måtte regnes som ansvarliggjøring av barn. I beste fall er dette et naivt ønske.
Ansvaret for å redusere sosial ulikhet vil følgelig hvile på skuldrene til barn
som forståes som investeringsobjekter. Hvor forenlig en slik verdimessig
forståelse er med barnehagens samfunnsmandat, kan diskuteres i og med at dette
tankesettet legger til grunn en forståelse av barn som ‘human becomings’
snarere enn ‘human beings’ (se Vanderbroeck, 2020 for en kritikk av forståelse
av barn som ‘human becomings’).
Manglende kontekstforståelse
I en tilnærmet utopisk virkelighet vil slik investering gi avkastning
over en eller to generasjoner, med det ønskede resultatet at sosial ulikhet
reduseres.
Det er slik ønsketekning Størksen og kolleger (2024b) ser ut til å
beskjeftige seg med, selvsagt basert på den nesten forgudede økonomen James Heckman, til
tross for at nyere forskning ikke finner støtte for hans antagelser (f.eks., Rea
& Burton, 2019).
Den manglende kontekstforståelsen hos disse forskerne hjelper dem å
ignorere totalt det faktum at barna, både nå og når de blir fullstendige ‘human
beings’, lever livet som sammenvevd med samfunnet de er en del av, uunngåelig
innvevd i ulike maktstrukturer som betinger livene deres for. eks. langs
dimensjoner som alder, kjønn, seksualitet, kultur, klasse o.l. I tråd med mye
psykologisk forskning, tenderer Størksen og kolleger å sette søkelys på og
fremheve mer individuelle egenskaper (som genetikk) på en reduksjonistisk måte.
Det er her det ideologiske ligger. Selv om de nevner miljømessige faktorer, i
stedet for å arbeide for å endre det strukturelle, det systemiske som skaper
sosial ulikhet (les: kapitalismen), så forslår disse forskerne, gjennom tiltak
som veiledet lek, at barnehagen skal jobbe for å endre barna i utjevnings navn.
Sosial utjevning gjennom sosial mobilitet?
Ideen om
sosial mobilitet, som har vært en forførende tanke, særlig i kapitalistiske
sosiale demokratier som Norge, har blitt nedfelt i nasjonale føringer for
virksomheten i barnehage og skole. Dette skaper en illusjon om at det
kapitalistiske systemet tillater en viss frihet, forstått som mobilitet oppover
i klassestrukturen. Individer (og ikke kollektiver eller massene!) kan klatre
oppover i den etablerte strukturen hvis det investeres i dem (gjennom barnehage
og skolesystemet) og hvis de investerer i seg selv.
Dette er den
nyliberale logikken som i økende grad har dominert zeitgeist siden
1980-tallet. Jeg velger å understreke begrepet ‘illusjon’ her. I dette
kapitalistiske systemet kan ikke alle oppnå sosial mobilitet. Den hierarkiske
strukturen må bevares videre i kapitalismen som tillater individuell sosial
mobilitet, og begrenser sosial/strukturell endring.
Når Størksen
og kolleger legger til grunn en definisjon av sosial utjevning som «å sikre at
sosial bakgrunn (for eksempel foreldres utdanning og inntekt) ikke skal hindre
individet – i denne sammenhengen barnet – i å trives og ta del i samfunnet», så
handler det om individualistisk sosial mobilitet. Det er aldri snakk om hvordan
samfunnet, med alle de systematiske strukturelle forskjellene, bør endres. Det
er individer som investeringsobjekter som skal hjelpes gjennom tiltak allerede
i barnehagealder til å realisere sitt potensial og tilpasse seg samfunnet. Det
er ‘deltakelse’ som konform tilpasning som er det ønskelige her.
Implementere
mer av ‘det som ikke virker’?
Den
samfunnsmessige konteksten, med ideologiske føringer og det økonomiske
systemet, er ignorert eller tatt for gitt av Størksen og kolleger, som heller
ikke tar inn over seg det faktum at skolen ikke har klart å bidra til sosial
utjevning, men snarere har bidratt til å reprodusere sosial ulikhet. Størksen
og kolleger (2024b) selv refererer til forskning som understreker at norsk
skole, tross all den systematiske intensiveringen og forlengelsen av
opplæringen, bidrar til at forskjellene mellom barn av lavere og høyere
sosioøkonomisk status øker, både over tid og med økt alder av barn.
Dagens barn
begynner tidligere og går på skolen lenger, uten at dette har gitt de ønskede
effektene. Nå ønsker Størksen og likesinnede å utvide dette som vi best kan
betegne som ‘det som ikke virker’ slik at det implementeres enda tidligere, i
barnehagen. Når mange års systematisk hjelp/øvelse/terping i skolen ikke har
lyktes å redusere sosial ulikhet, er ikke det både naivt og feil å implementere
‘det som ikke virker’ i barnehagealder?
Gapet mellom
de rike og de fattige fortsetter å øke. Dette er en uunngåelig utvikling i et kapitalistisk
system. Barnehagelærere kan gjøre stor forskjell her og nå og bidra til at barn
ivaretas, møtes som subjekter med anerkjennelse og respekt, og deres allsidige
utvikling stimuleres. Det er behov for mer kompetanse og flere hender i
barnehagen for å få til dette på best mulig måte, slik både Kaurel, og Størksen
og kolleger mener. Men dette viktige arbeidet må ikke settes i sammenheng med
det politiske ønsket om å gjøre barnehagen til et investeringsfond.
Den kjente
latin-amerikanske presten Hélder Câmara som arbeidet for nettopp å utjevne
sosiale forskjeller, skal en gang ha uttalt: «Når jeg gir mat til fattige, blir
jeg kalt en helgen. Men når jeg spør hvorfor det finnes fattige, blir jeg
stemplet som kommunist». I stedet for å alltid utruste barn til bedre
ferdigheter (selv om det er forlokkende) som svar på alle samfunnsmessige
problemer, noe satsningen på livsmestring i skole eksemplifiserer (Madsen,
2020), må vi spørre først og fremst hvorfor det finnes sosial ulikhet og
hvordan det vedlikeholdes av systemet. Det er på tide at forskere som Størksen
begynner å stille de relevante spørsmålene i stedet for å fungere som
apologeter for det dysfunksjonelle kapitalistiske systemet som nærer seg på og
reproduserer sosial ulikhet.
Referanser
- Kaurel, J.
(2024). Barnehagepolitikk de 20 siste årene er historien om en massiv
ekspansjon og ideologiske dragkamper. Første steg, 3.
- Madsen, O. J.
(2020). Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Spartacus.
- Rea, D., & Burton, T. (2019). New evidence on the
Heckman curve. Journal of Economic Surveys, 34(2), 241-262. DOI: https://doi.org/10.1111/joes.12353
- Størksen, I.,
Lenes, R., og ten Braak, D. (2024a). Sosial utjevning er viktig for å ivareta
barndommens egenverdi. Første steg.
- Størksen, I.,
Lenes, R., og ten Braak, D. (2024b). Betydningen av mors og fars inntekt og
utdanning på kognitiv, sosial og akademisk utvikling i barnehagen og videre
læring. Nordisk barnehageforskning, 21(3), 267–287.
https://doi.org/10.23865/nbf.v21.607
- Vandenbroeck, M. (2020).
Measuring the young child: on facts, figures and ideologies in early childhood.
Ethics and Education,
15(4), 413-425, DOI:
10.1080/17449642.2020.1824096
