Trøbbel med å tolke barnehagens mandat om å bidra til sosial utjevning
Debatt: – Det må kontinuerlig kjempes for å ivareta barndommens egenverdi.
Nasjonale føringer legger et stort ansvar på barnehager, slik det er også tilfelle med skoleverket, å bidra til å utjevne sosiale forskjeller. I og med at all utdanning er ideologisk motivert, så må slike føringer tolkes med tanke på den samfunnsmessige konteksten de springer ut av.
Jon Kaurel (2024) løfter frem de store konfliktlinjene som har preget barnehagesektoren de siste tiårene og kontekstualiserer disse ved å vise til politiske endringer som har plassert barnehagen under Kunnskapsdepartementet, med det resultat at barnehagen oppfattes mer som en del av utdanningsløpet.
Kaurel, med rette, stiller seg kritisk til hvordan politiske endringer har ført til en mer instrumentalistisk barnehage med «krav til ulike former for ferdighetskartlegginger, innføring av læringsmål og spesifikke arbeidsmetoder for å sikre barn likere forutsetninger ved skolestart» og at «barnehagen i større grad skal bidra til å løse den store samfunnsutfordringen med å sikre sosial utjevning».
Ser vi historisk på dette, har ingen generasjon av barn levd så institusjonaliserte liv som dagens. Når 94 prosent av alle barn i Norge går i barnehagen og møter en bestemt type mennesker og en bestemt type pedagogikk, i økende grad psykologisert, regulert av offentlige føringer slik at de, på en økonomisk effektiv måte, utvikler seg ‘normalt’ for å bli samfunnsnyttige bidragsytere, er det lett å være enig med Kaurel i at dette skaper en ugunstig situasjon der det må kontinuerlig kjempes for å ivareta barndommens egen verdi.
Sjokkerende uttalelse?
Størksen og kolleger (2024a) finner Kaurels posisjon ‘sjokkerende’ og mener at barnehagen, slik det er nedfelt i lov og rammeplanen, skal og kan jobbe for å utjevne sosial ulikhet. Jeg, for min del, finner det sjokkerende at Størksen og kolleger ikke viser hensiktsmessig kontekstuell forståelse.
Når sosial ulikhet, som er et strukturelt problem, oppstår og vedlikeholdes i og på grunn av det økonomiske systemet i samfunnet, vil ethvert forsøk på å ‘redusere’ det gjennom å rette fokuset på og investere i barn ved å endre deres barndom, måtte regnes som ansvarliggjøring av barn. I beste fall er dette et naivt ønske. Ansvaret for å redusere sosial ulikhet vil følgelig hvile på skuldrene til barn som forståes som investeringsobjekter. Hvor forenlig en slik verdimessig forståelse er med barnehagens samfunnsmandat, kan diskuteres i og med at dette tankesettet legger til grunn en forståelse av barn som ‘human becomings’ snarere enn ‘human beings’ (se Vanderbroeck, 2020 for en kritikk av forståelse av barn som ‘human becomings’).
Manglende kontekstforståelse
I en tilnærmet utopisk virkelighet vil slik investering gi avkastning over en eller to generasjoner, med det ønskede resultatet at sosial ulikhet reduseres.
Det er slik ønsketekning Størksen og kolleger (2024b) ser ut til å beskjeftige seg med, selvsagt basert på den nesten forgudede økonomen James Heckman, til tross for at nyere forskning ikke finner støtte for hans antagelser (f.eks., Rea & Burton, 2019).
Den manglende kontekstforståelsen hos disse forskerne hjelper dem å ignorere totalt det faktum at barna, både nå og når de blir fullstendige ‘human beings’, lever livet som sammenvevd med samfunnet de er en del av, uunngåelig innvevd i ulike maktstrukturer som betinger livene deres for. eks. langs dimensjoner som alder, kjønn, seksualitet, kultur, klasse o.l. I tråd med mye psykologisk forskning, tenderer Størksen og kolleger å sette søkelys på og fremheve mer individuelle egenskaper (som genetikk) på en reduksjonistisk måte. Det er her det ideologiske ligger. Selv om de nevner miljømessige faktorer, i stedet for å arbeide for å endre det strukturelle, det systemiske som skaper sosial ulikhet (les: kapitalismen), så forslår disse forskerne, gjennom tiltak som veiledet lek, at barnehagen skal jobbe for å endre barna i utjevnings navn.
Sosial utjevning gjennom sosial mobilitet?
Ideen om sosial mobilitet, som har vært en forførende tanke, særlig i kapitalistiske sosiale demokratier som Norge, har blitt nedfelt i nasjonale føringer for virksomheten i barnehage og skole. Dette skaper en illusjon om at det kapitalistiske systemet tillater en viss frihet, forstått som mobilitet oppover i klassestrukturen. Individer (og ikke kollektiver eller massene!) kan klatre oppover i den etablerte strukturen hvis det investeres i dem (gjennom barnehage og skolesystemet) og hvis de investerer i seg selv.
Dette er den nyliberale logikken som i økende grad har dominert zeitgeist siden 1980-tallet. Jeg velger å understreke begrepet ‘illusjon’ her. I dette kapitalistiske systemet kan ikke alle oppnå sosial mobilitet. Den hierarkiske strukturen må bevares videre i kapitalismen som tillater individuell sosial mobilitet, og begrenser sosial/strukturell endring.
Når Størksen og kolleger legger til grunn en definisjon av sosial utjevning som «å sikre at sosial bakgrunn (for eksempel foreldres utdanning og inntekt) ikke skal hindre individet – i denne sammenhengen barnet – i å trives og ta del i samfunnet», så handler det om individualistisk sosial mobilitet. Det er aldri snakk om hvordan samfunnet, med alle de systematiske strukturelle forskjellene, bør endres. Det er individer som investeringsobjekter som skal hjelpes gjennom tiltak allerede i barnehagealder til å realisere sitt potensial og tilpasse seg samfunnet. Det er ‘deltakelse’ som konform tilpasning som er det ønskelige her.
Implementere mer av ‘det som ikke virker’?
Den samfunnsmessige konteksten, med ideologiske føringer og det økonomiske systemet, er ignorert eller tatt for gitt av Størksen og kolleger, som heller ikke tar inn over seg det faktum at skolen ikke har klart å bidra til sosial utjevning, men snarere har bidratt til å reprodusere sosial ulikhet. Størksen og kolleger (2024b) selv refererer til forskning som understreker at norsk skole, tross all den systematiske intensiveringen og forlengelsen av opplæringen, bidrar til at forskjellene mellom barn av lavere og høyere sosioøkonomisk status øker, både over tid og med økt alder av barn.
Dagens barn begynner tidligere og går på skolen lenger, uten at dette har gitt de ønskede effektene. Nå ønsker Størksen og likesinnede å utvide dette som vi best kan betegne som ‘det som ikke virker’ slik at det implementeres enda tidligere, i barnehagen. Når mange års systematisk hjelp/øvelse/terping i skolen ikke har lyktes å redusere sosial ulikhet, er ikke det både naivt og feil å implementere ‘det som ikke virker’ i barnehagealder?
Gapet mellom de rike og de fattige fortsetter å øke. Dette er en uunngåelig utvikling i et kapitalistisk system. Barnehagelærere kan gjøre stor forskjell her og nå og bidra til at barn ivaretas, møtes som subjekter med anerkjennelse og respekt, og deres allsidige utvikling stimuleres. Det er behov for mer kompetanse og flere hender i barnehagen for å få til dette på best mulig måte, slik både Kaurel, og Størksen og kolleger mener. Men dette viktige arbeidet må ikke settes i sammenheng med det politiske ønsket om å gjøre barnehagen til et investeringsfond.
Den kjente latin-amerikanske presten Hélder Câmara som arbeidet for nettopp å utjevne sosiale forskjeller, skal en gang ha uttalt: «Når jeg gir mat til fattige, blir jeg kalt en helgen. Men når jeg spør hvorfor det finnes fattige, blir jeg stemplet som kommunist». I stedet for å alltid utruste barn til bedre ferdigheter (selv om det er forlokkende) som svar på alle samfunnsmessige problemer, noe satsningen på livsmestring i skole eksemplifiserer (Madsen, 2020), må vi spørre først og fremst hvorfor det finnes sosial ulikhet og hvordan det vedlikeholdes av systemet. Det er på tide at forskere som Størksen begynner å stille de relevante spørsmålene i stedet for å fungere som apologeter for det dysfunksjonelle kapitalistiske systemet som nærer seg på og reproduserer sosial ulikhet.
Referanser
- Kaurel, J. (2024). Barnehagepolitikk de 20 siste årene er historien om en massiv ekspansjon og ideologiske dragkamper. Første steg, 3.
- Madsen, O. J. (2020). Livsmestring på timeplanen. Rett medisin for elevene? Spartacus.
- Rea, D., & Burton, T. (2019). New evidence on the Heckman curve. Journal of Economic Surveys, 34(2), 241-262. DOI: https://doi.org/10.1111/joes.12353
- Størksen, I., Lenes, R., og ten Braak, D. (2024a). Sosial utjevning er viktig for å ivareta barndommens egenverdi. Første steg.
- Størksen, I., Lenes, R., og ten Braak, D. (2024b). Betydningen av mors og fars inntekt og utdanning på kognitiv, sosial og akademisk utvikling i barnehagen og videre læring. Nordisk barnehageforskning, 21(3), 267–287. https://doi.org/10.23865/nbf.v21.607
- Vandenbroeck, M. (2020). Measuring the young child: on facts, figures and ideologies in early childhood. Ethics and Education, 15(4), 413-425, DOI: 10.1080/17449642.2020.1824096
