Når barndommen ofres til fordel for barnas markedsverdi

Vi i Barnehageopprøret blir både provosert og oppgitt når utdanningen, faget og kunnskapen blir forsøkt kneblet og nærmest underkjent av ekspertutvalget som ble valgt ut til å skrive rapporten «Et jevnere utdanningsløp – Barnehage og skole/SFO som innsats mot ulikhet blant barn». 

Hvorfor? Jo: utvalgsmedlemmene har hverken lærerutdanning eller praksiserfaring fra barnehage eller skole. Opplevelsen vår er at kompetansen, erfaringen, fagautonomien, metodeansvaret og handlingsrommet dyktige fagfolk har, snevres inn. Det i takt med økende krav og forventninger til at innholdet i barnehagen og skolen skal bidra til sosial utjevning og mobilitet for å oppnå en samfunnsøkonomisk gevinst i framtida. Tiltakene utvalget her foreslår, vil få merkbare konsekvenser for barna, der leken og barndommen ofres for å oppnå en økonomisk gevinst.

Forslagene i rapporten handler nemlig om å tvinge barn til å delta i styrt «lek», med den hensikt at de skal lære eller oppnå forhåndsbestemte mål. Dette er i strid både med barnehagens mandat, som i sin tur hviler på FNs konvensjon om barns rettigheter. I artikkel 31, paragraf 1, står følgende: 

«Statene anerkjenner barnets rett til:

(c) Lek: Barns lek er enhver oppførsel, aktivitet eller prosess satt i gang, styrt og strukturert av barna selv; den finner sted når og hvor mulighetene oppstår. Omsorgspersoner kan bidra til å skape miljøer der lek foregår, men lek i seg selv er ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon og foretatt for sin egen skyld, snarere enn som et middel til et mål. Lek innebærer utøvelse av autonomi, fysisk, mental eller emosjonell aktivitet, og har potensial til å anta et uendelig antall former, enten i grupper eller alene. Disse formene vil endre seg og tilpasses i løpet av barndommen. De viktigste kjennetegnene ved lek er moro, usikkerhet, utfordring, fleksibilitet og ikke-produktivitet. Sammen bidrar disse faktorene til den trivselen leken produserer, og påfølgende insentiv til å fortsette å leke. Mens lek ofte er betraktet som ikke-essensielt, understreker komitéen at det er en grunnleggende og viktig dimensjon til å glede seg over barndommen, samt en essensiell komponent i fysisk, sosial, kognitiv, emosjonell og åndelig utvikling.» 

Leken defineres altså av FN som ikke-obligatorisk, drevet av indre motivasjon og styrt og strukturert av barna selv, og kjennetegnes gjennom ikke-produktivitet. Det gir derfor grunn til å sette spørsmålstegn ved hvordan begrepet defineres i ekspertgruppens rapport, der de anbefaler «systematisk bruk av lekbasert læring og veiledet lek». Kan ikke utvalget helt ærlig si at de ønsker å fundamentalt endre retningen for barnehageinnholdet, og presse skolens arbeidsmåter inn i barnehagen? Også det mot bedre viten, noe som gjenspeiles i forskningen som viser at stillesittende, instruerte aktiviteter i skolen heller ikke fungerer der.

Hva mener utvalget med «kvalitet»?

På tross av det lurer vi på hvorfor gutter faller ut av skolen, og hvorfor læringsresultatene ikke blir bedre. Løsningene utvalget anbefaler, handler i stor grad om å ta kontroll over menneskets utfoldelse i sine tidlige år, gjennom «systematisk bruk av lekbasert læring og veiledet lek», for dermed å øke «kvaliteten» på innholdet. Den eneste arenaen barna kan styre og bestemme over selv, og som er deres fristed, blir nok en gang tatt som gissel for formalisert læring. Hvilken «kvalitet» er det egentlig utvalget snakker om? 

Kan årsaken til at kartet og kompasset viser ulik retning rett og slett være manglende kunnskap om barnehagens rolle, mandat og funksjon, all den tid det ikke finnes barnehagefaglig kompetanse i det såkalte ekspertrådet? For hvilke konsekvenser vil rapportens forslag få for de det gjelder, nemlig barna? 

I et intervju med Første Steg i 2018 sier den anerkjente danske psykologiprofessoren Dion Sommer følgende: 

«I stedet for å lytte til den politiske dagsorden, bør vi søke helt inn i genene og dypt ned i evolusjonen for å forstå barns lek og læring.» Han mener det danske systemets forsøk på tidlig læring faktisk skader barn. Han lener seg også på tidligere nevnte forskning, som viser at jo tidligere vi starter med målstyrt læring, jo dårligere går det med barna på skolen og videre i utdanningsløpet. Barn som har opplevd fokus på skolerettede aktiviteter i barnehagen, blir langt mer urolige enn barn som har gått i barnehager uten dette fokuset. Sommer oppfordrer til å revurdere tendensen til å presse styrte, målrettede aktiviteter med akademisk innhold på barn. På tross av forskningen som ligger til grunn for Sommers advarsler, har vi altså et ekspertutvalg som anbefaler det motsatte.

Skjevt forskningsutvalg

Det som foreslås av utvalget, legitimeres via bestilt forskning som passer bestillerens budskap, og begreper fremstår tilpasset for å villede oss til å tro at vi får smarte løsninger på ting vi sliter med å få til med dagens rammer og ressurser. På den måten får for eksempel en forsker som Ingunn Størksen, kjent fra Agderprosjektet som hviler på drilling av barn (eller «lekbasert læring», som det er omskrevet til), stor makt over utviklingen i sektoren. 

Vi vil her vise til kronikken  Ekspertutvalg med dårlig bakkekontakt?, publisert i Aftenposten 21.02.24. Anne Greve, professor i barnehagepedagogikk ved Oslo Met, barnehagelærer Kari Brodal og Per Brodal, professor emeritus i nevrobiologi, belyser problematikken rundt egeninteresser og gjenbruk av eksperter. Det viser seg også at referansegruppen rapporten viser til, der blant annet lærerorganisasjonene var invitert, kun var deltakende på et Zoom-møte der de fikk noen minutter hver til å komme med innspill. Dette skjedde tre fjerdedeler ut i gruppas arbeid. Med andre ord kun en symbolsk deltakelse, slik at det kunne krysses av som utført.

Vi skulle gjerne sett at fagpersoner med erfaring fra barnehagen og skolen, og personer som Dion Sommer, som snakker barnas og profesjonens sak, og som har inngående erfaring fra barnehage- og skolearbeid, hadde utgjort fundamentet i nedsatte ekspertutvalg som omhandler våre sektorer. Utvalget kunne heller suppleres med en økonom, samfunnsøkonom og sosiolog, slik at man sikrer at et mangfold av hensyn og problemstillinger blir ivaretatt og diskutert. For spørsmålet er: hvem er tjent med en samfunnsutvikling der verdien av et barn skal ligge på fremtidig inntjeningsevne? I hvert fall ikke barna. 

Full bemanning og økt kompetanse

Noe annet utvalget foreslår, er full bemanning i hele barnehagens åpningstid, og mer kompetanse blant de ansatte. Dette er Barnehageopprørets fanesaker, for her ligger nemlig nøkkelen til et bedre barnehagetilbud for alle barn. Fra et arbeidstakerperspektiv vil det også føre til at barnehagen blir et langt mer attraktivt sted å arbeide. 

Det vil kunne snu den nedadgående spiralen, slik at vi får færre emosjonelle belastninger, lavere sykefravær, flere som blir værende i sektoren og flere søkere til barnehagelærerstudiene. Vi vet at forsterket grunnbemanning og økt kompetanse gir en positiv effekt for både barn og ansatte gjennom prøveprosjekter i flere kommuner de siste årene, og forskning viser at det er disse to områdene som er avgjørende for kvaliteten på barnehagetilbudet.

Med en grunnmur av kompetente ansatte i bunnen som strekker til i arbeidet sitt, kan vi være mentalt og fysisk til stede der barna befinner seg. Der vi legger til rette for lek, gir leken tid og rom, og skaper inspirerende lekemiljøer. Bedre rammevilkår vil også gi oss mulighet til å observere, veilede, støtte, gi omsorg, delta og hjelpe de som sliter med relasjoner og vennskap, slik at de kan utvikle strategier for å samhandle bedre med andre barn. Det er nemlig dette vi barnehagefolk har kompetanse på – la oss bare få ta den i bruk!

DEBATT

Veiledet lek er ikke lek

DEBATT

Leken til barna må beskyttes