Dette motiverer og utfordrer praksislærerne

Barnehagelærerutdanningen i Norge er todelt, der studenter møter undervisning ved universiteter og høyskoler og praktisk opplæring i barnehager. Denne balansen mellom teori og praksis er avgjørende for at studentene skal bli forberedt på de komplekse og varierte oppgavene de vil møte i barnehagene. 

Praksisperioden i barnehagen er derfor en sentral del av utdanningen, og praksislærere spiller en uvurderlig rolle i å veilede og støtte studentene i sin profesjonelle utvikling (Caruso og Fawcett, 2014; Munthe et al., 2020). Kvaliteten på veiledningen studentene får i praksisperiodene, har stor betydning for hvordan de opplever utdanningen (Hobbs og Stovall, 2015). 

Gode praksisveiledere inspirerer studentene til å bli bedre pedagoger, mens manglende eller dårlig veiledning kan føre til at studentene mister motivasjonen (Matengu et al., 2021; Worum & Bjørndal, 2018).

I denne artikkelen vil vi se på praksislærerrollen i barnehagelærerutdanningen, hva som motiverer dem til å ta på seg denne rollen, og hvilke utfordringer de møter.

Utvalg og metode

Denne artikkelen bygger på funn fra en masteroppgave ved Universitetet i Agder. Vi har brukt en blandet metode (mixed methods) for å undersøke praksislærernes erfaringer, motivasjon og utfordringer. I den kvantitative delen av studien har vi gjort en spørreundersøkelse med 77 praksislærere tilknyttet barnehagelærerutdanningen. Den kvalitative delen av studien består av semistrukturerte intervjuer med åtte praksislærere fra fem ulike barnehager.

Praksislærerens rolle

Som praksislærer påtar man seg en rolle som er svært sammensatt (Clarke et al. 2014). Praksislærere fungerer ikke bare som veiledere, men også som viktige rollemodeller som demonstrerer hva god praksis i barnehagen innebærer. De leder studentene gjennom den daglige driften av barnehagen og gir konstruktive tilbakemeldinger. 

Praksislærerne hjelper studentene med å reflektere over sin egen praksis som kan bidra til profesjonell utvikling. I tillegg til veiledningsansvaret, har praksislæreren en avgjørende rolle i å vurdere om studentene er kvalifisert til å fortsette i utdanningen og å bli barnehagelærere. Denne vurderingsprosessen er en av praksislærerens mest krevende oppgaver, fordi den har direkte konsekvenser for studentenes fremtid i yrket. 

Å kombinere alle disse rollene kan være utfordrende, spesielt når de skal sikre at både studentenes læring og barnas behov blir ivaretatt (Jaspers et al., 2014).

Dette motiverer praksislærere

Studien viser at det er et stort samsvar mellom hva praksislærerne selv oppgir som motiverende faktorer og hva forskningen på feltet fremhever (Clarke & Mena, 2020). Praksislærerne er svært motiverte for arbeidet og mange ser på veiledningsarbeidet som en sentral del av sitt profesjonelle ansvar. 

De har et sterkt ønske om å bidra til at nye barnehagelærere er godt forberedt når de starter i yrket. Mange praksislærere føler en dyp tilhørighet til barnehageyrket og ser veiledning som en måte å gi noe tilbake til profesjonen på. Flere praksislærere rapporterer at de opplever stor glede i å se studentene vokse, både faglig og personlig. 

Dette samsvarer med forskningen som viser at veiledning ikke bare handler om å gi instruksjoner, men også om å støtte den emosjonelle og profesjonelle veksten til studentene (Orland-Barak, 2014).

Egen utvikling

En annen viktig kilde til motivasjon er praksislærernes egen profesjonelle utvikling. Gjennom veiledning blir praksislærerne tvunget til å reflektere over egen praksis. En av praksislærerne beskriver det slik: Noen av studentene stiller kritiske spørsmål, noe jeg mener er helt greit. Vi trenger det. Noen ganger har vi fulgt metoder så lenge at de har blitt normale for oss. [ …] Derfor er det positivt å få friske øyne på våre daglige rutiner.

Når studenter stiller spørsmål eller utfordrer etablerte måter å gjøre ting på, får praksislærerne muligheten til å tenke nytt og revurdere sine pedagogiske valg. Dette fører ofte til økt bevissthet om egne styrker og forbedringspotensial, noe som igjen kan styrke deres faglige selvtillit. 

Et unikt funn i studien, er at de positive effektene av veiledning strekker seg utover praksislærerne og studentene, og inkluderer også de andre ansatte i barnehagen. Studentenes tilstedeværelse og spørsmål bidrar til økt bevissthet rundt kompetanse og faglig stolthet hos alle involverte. 

Det er nok fordi praksisopplæringen i barnehagelærerutdanningen foregår i etablerte praksisfellesskap.

Praksislærernes utfordringer

Selv om praksislærere er høyt motiverte, møter de også en rekke utfordringer. En av de mest fremtredende utfordringene er tidspress og arbeidsbelastning, ifølge masterstudien. Praksislærere er ofte ansvarlige for store grupper barn samtidig som de skal veilede én eller flere studenter. 

Dette krever mye tid og energi, og det er ikke alltid lett å finne tid til god oppfølging av studentene (Jaspers et al., 2014). Å tilpasse veiledning til den enkelte students behov, er også utfordrende, sier praksislærerne i studien. Det er ofte fordi det kan være store individuelle forskjeller blant studenters faglige nivå og selvtillit.

Vurderer studentenes egnethet

En av de mest utfordrende oppgavene praksislærerne står overfor, er vurderingen av studentene (Aspden, 2017; Hvalby, 2022). Praksislærerne er ansvarlige for å gi en vurdering som kan få store konsekvenser for studentens videre karriere. Dette innebærer ikke bare å gi tilbakemeldinger på studentenes faglige prestasjoner, men også å vurdere deres personlige og profesjonelle egnethet til å jobbe som barnehagelærere. 

Å gi en negativ vurdering kan være vanskelig, da det kan påvirke studentens fremtidige karrierevalg og selvbilde. Flere praksislærere i denne studien rapporterer at de gruer seg til å gi slike tilbakemeldinger, spesielt når studenten har lagt ned mye arbeid, men likevel ikke viser den nødvendige progresjonen.

Gap mellom teori og praksis

Et viktig tema som ofte dukker opp i diskusjoner om praksisopplæringen, er balansen mellom teori og praksis. Universiteter og høyskoler fokuserer i stor grad på teoretisk kunnskap, mens barnehagene legger vekt på det praktiske arbeidet med barna. 

Praksislærerne fungerer som en bro mellom disse to verdener, og det er deres oppgave å hjelpe studentene med å koble teori til praksis. I denne studien uttrykte flere praksislærere bekymring for at det kan være et gap mellom det som undervises på universitetene og den virkeligheten studentene møter i barnehagene. 

Praksislærerne etterlyser praksisperioder som i større grad gjenspeiler de faktiske arbeidsoppgavene og utfordringene i barnehagen. De opplever at det legges for stor vekt på teoretiske oppgaver, og at studentene ikke får nok praktisk erfaring med sentrale områder som foreldresamarbeid, barns oppfølgingsplaner og samarbeid med andre instanser.

Styrking av praksislærerrollen

Samarbeidet mellom barnehagene og utdanningsinstitusjonene er en viktig faktor for å sikre at studentene får en helhetlig og god utdanning (Munthe et al., 2020). For å styrke praksislærernes rolle er det nødvendig med et tett samarbeid hvor praksislærerne opplever at deres stemme blir hørt. Det er viktig at praksislærerne får anerkjennelse for det viktige arbeidet de gjør, både fra kolleger, ledelse og fra utdanningsinstitusjonene (Zeichner, 2021).

En viktig investering for å styrke praksislærerrollen er veilederutdanning (Munthe et al., 2020). Praksislærere med veilederutdanning har bedre forutsetninger for å støtte studentenes faglige og personlige utvikling. Veilederutdanning kan også bidra til å styrke praksislærernes profesjonelle identitet som lærerutdannere. Det er viktig for å opplevelse å være en del av et fellesskap av lærerutdannere.

For å styrke praksislærernes rolle ytterligere, er det nødvendig å gi dem bedre tid og ressurser til å følge opp studentene. Ved å frigjøre tid til veiledning og refleksjon, kan praksislærerne gi studentene mer personlig oppfølging og bedre støtte. Dette vil også bidra til å redusere stress og tidspress, noe som kan øke kvaliteten på veiledningen.

Oppsummering

Oppsummert viser studien at praksislærere har en nøkkelrolle i barnehagelærerutdanningen, drevet av et sterkt profesjonelt ansvar og et ønske om å bidra til studentenes utvikling. Veiledningen gir også praksislærerne profesjonell vekst, men de møter utfordringer i å balansere rollen som både barnehagelærer og veileder. Vurderingsansvaret kan være krevende, og det er ofte et gap mellom studentens praksiserfaringer og de virkelige utfordringene i barnehagen. 

Likevel opplever praksislærerne god støtte fra kollegaer, og samarbeidet med utdanningsinstitusjonene fungerer godt, noe som bidrar til å knytte teori og praksis tettere sammen.

Litteratur

Aspden, K. M. (2017). The complexity of praktikum assessment in teacher education: An examination of four New Zealand case studies. Australian Journal of Teacher Education (Online), 42 (12), 128–143.

Caruso, J. J., & Fawcett, M. T. (2014). Supervisjon in early childhood education. Teachers College Press.

Clarke, A., & Mena, J. (2020). An international comparative study of praktikum mentors: Learning about ourselves by learning about others. Teaching and Teacher Education, 90, 103026.

Clarke, A., Triggs, V., & Nielsen, W. (2014). Cooperating teacher participation in teacher education: A review of the literature. Review of Educational Research, 84(2), 163–202.

Hobbs, M. K., & Stovall, R. (2015). Supporting mentors of preservice early childhood education teachers: A literature review. Journal of Early Childhood Teacher Education, 36(2), 90–99.

Hvalby, M. (2022). Profesjonell dømmekraft i skikkethetsvurdering. Uniped, 45(1), 53–63.

Jaspers, W. M., Meijer, P. C., Prins, F. & Wubbels, T. (2014). Mentor teachers: Their perceived possibilities and challenges as mentor and teacher. Teaching and teacher education, 44, 106–116.

Matengu, M., Ylitapio-Mäntylä, O., & Puroila, A.M. (2021). Early childhood teacher education practicums: A literature review. Scandinavian Journal of Educational Research, 65(6), 1156–1170.

Munthe, E., Ruud, E., & Malmo, K.-A. S. (2020). Praksisopplæring i lærerutdanninger i Norge; en forskningsoversikt.

Orland-Barak, L. (2014). Mediation in mentoring: A synthesis of studies in Teaching and Teacher Education. Teaching and teacher education, 44, 180–188.

Worum, K.S. & Bjørndal, C. R. (2018). Studenters oppfatninger av god og dårlig praksisveiledning i barnehagelærerutdanning. Nordisk tidsskrift i veiledningspedagogikk, 3(1), 1–17.

Zeichner, K. (2021). Critical unresolved and understudied issues in clinical teacher education. Peabody Journal of Education, 96(1), 1–7.