Bør barnehager markere
pride hvis flertallet av foreldrene er imot? Nei, konkluderer professor Olav
Hovdelien, som er ansatt ved barnehagelærerutdanningen ved OsloMet[1]. Han tar utgangspunkt i mediedekningen
knyttet til at hundre foreldre i Groruddalen har skrevet under på et opprop mot
å markere pride i barnehagene[2], og viser til ulike
passasjer i barnehagens styringsdokumenter for å underbygge sin argumentasjon.
Problemet er at
professoren plukker kirsebær, altså velger ut passasjer som støtter de kritiske
foreldrenes sak, og ser bort fra andre.
Det som reelt er et følsomt dilemma,
blir slik en enkel sak å avgjøre. Selv om det skulle være slik at de hundre
foreldrene faktisk representerer et flertall, er det slett ikke så enkelt som
at flertallet bestemmer.
Det er derfor nødvendig å gi et motsvar til Hovdeliens
innlegg, og en grundigere belysning av hva barnehagens styringsdokumenter sier
om samarbeid mellom barnehage og hjem, og om arbeid med mangfold knyttet til
kjønn og seksualitet.
Argumentasjonen hos
Hovdelien er omtrent som følger: Når majoriteten av foreldrene ikke ønsker at
pride skal markeres, bør barnehagene lytte til kritikken. Dette fordi
barnehagen skal bygge på samarbeid og forståelse med foreldrene, at barnehagen
skal ta hensyn til barnas bakgrunn, og bidra til at barna får forståelse for
demokratiske verdier.
Den grunnleggende rettesnoren Hovdelien trekker frem er
menneskerettighetene, og foreldrenes rett til å ha det siste og avgjørende
ordet i saker som angår deres barn. Analysen er både ensidig og etisk
problematisk.
Samfunnsmandat
En ting er at
premisset står på gyngende grunn. At hundre foreldre ikke ønsker en praksis,
betyr ikke at de er en majoritet av foreldrene. Om vi likevel aksepterer at
majoriteten av foreldrene i en barnehage eller bydel skulle være mot at
regnbueflagget heises i bydelens barnehager, faller fortsatt argumentasjonen flatt.
Selv om det er slik at barnehagens arbeid skal skje i forståelse og samarbeid
med hjemmet, understreker rammeplanen også at «både foreldrene og personalet må forholde seg til at barnehagen
har et samfunnsmandat og verdigrunnlag som det er barnehagens oppgave å
forvalte».
Dette verdigrunnlaget består eksplisitt av verdier som respekt for
menneskeverdet, nestekjærlighet, åndsfrihet, likeverd og solidaritet. Når
verdien likeverd konkretiseres i rammeplanen, gjøres det gjennom å understreke
at barnehagen «skal fremme likeverd og likestilling uavhengig av kjønn,
funksjonsevne, seksuell orientering, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk, etnisitet,
kultur, sosial status, språk, religion og livssyn». Videre spesifiserer
planverket at barnehagen «skal synliggjøre et mangfold i familieformer og sørge
for at alle barn får sin familie speilet i barnehagen».
Barnehagen skal altså ikke bare akseptere og
tolerere, de skal fremme og synliggjøre et mangfold. Å heise
regnbueflagget er en måte å gjøre nettopp dette.
De krevende situasjonene
oppstår når kulturelle, religiøse og livssynsmessige overbevisninger innebærer
en innskrenking av likeverd knyttet til seksuell orientering, kjønnsidentitet
og kjønnsuttrykk. Vurdering er likevel ikke så krevende: Religionsfriheten
strekker seg langt, men friheten stopper der den legger begrensninger på andres
rettigheter. Foreldres frihet til å oppdra barn i henhold til egen
overbevisning gir altså ingen rett til å innskrenke andre barn og foreldres
rett til å synliggjøre sin familieform.
Demokratiske verdier
I slike tilfeller er det
altså ikke sånn at demokratiske verdier innebærer at flertallet bestemmer, slik
Hovdelien gir inntrykk av i sin tekst. Menneskerettighetene, som også Hovdelien
trekker frem som grunnleggende rettesnor, er utformet slik at alles grunnleggende
menneskeverd beskyttes, og at minoriteter vernes for majoriteters krenkelser.
Dette er en helt grunnleggende demokratiforståelse: en flertallsmening er ikke
demokratisk om den fører til en innskrenking av minoriteters
menneskerettigheter.
Vi er likevel enige med
Hovdelien i noen ting. Det er ikke slik at et bystyre bør bestemme hva som skal
være innholdet i den verdimessige påvirkningen som skal skje i barnehagene, og bydeldirektørens
begrunnelse som tar utgangspunkt i at noe er «tradisjon» er ikke spesielt
sterk. Det er også viktig at barnehageansatte har god dialog med foreldrene,
uavhengig av bakgrunn og overbevisninger. Styringsdokumentene gir ingen fasit
på hvordan mangfold skal synliggjøres i barnehagen. Slike vurderinger bør
gjøres lokalt, nettopp fordi barnas beste bør være i sentrum.
Hva det er, og hvordan
en skal prioritere i en variert barnegruppe er ikke selvsagt. Men når
barnehagens styringsdokumenter skal tolkes, kan ikke dette gjøres med skjevt
utvalg av sitater, slik Hovdelien gjør. Barnehagen er ikke forpliktet til å
markere pride, men styringsdokumentene kan godt tolkes slik at regnbueflagg har
plass i barnehagen. Barnehager bør ha god dialog med foreldre, og
forhåpentligvis kan en god dialog dempe engstelsen for hva pride innebærer i
barnehagesammenheng.
Men foreldre er ingen ensartet gruppe. Det er heller ikke
slik at foreldre som er skeptiske til pride, aldri har barn som er
kjønnskreative, eller som etter hvert vil oppleve tiltrekninger som bryter
familiens normer. Når verdier står i spenn, er vurderingene som må gjøres derfor
kompliserte. Rammeplanen sier da også at personalet «skal identifisere
verdikonflikter i hverdagen, reflektere over verdiprioriteringer og holdninger
og ha et bevisst forhold til hvordan disse kommer til uttrykk i arbeid med
barna».
Vi som har skrevet denne
teksten, er også foreldre i Groruddalen. Vi ønsker at barnehager og skoler skal
heise regnbueflagget, også når et lokalt foreldreflertall ikke ønsker det. Fordi
det er ekstra viktig å synliggjøre at alle familieformer er velkommen i områder
hvor mange ikke aksepterer et mangfold knyttet til seksuell orientering,
kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk. En av oss er selv fra en regnbuefamilie, og
har kjent på sårheten i at barnet oftere får høre fra jevnaldrende at
likekjønnet kjærlighet er «ekkelt» når flagget gir en påminnelse om at
mangfoldet finnes.
Men konklusjonen er ikke
å ta ned flagget. Konklusjonen er at her trengs kunnskapsrike og varsomme
barnehageansatte som kjenner de sammensatte forpliktelsene i
styringsdokumentene. Som forklarer og forteller, gir perspektivutvidelse og
identitetsbekreftelse, knyttet til ulike former for mangfold. Ikke bare under
pride, men hele året. Slik mange barnehagelærere heldigvis gjør.
[1] Pride i
barnehagen i Groruddalen i Oslo? - EWTN
[2] Tar
barna ut av barnehagen | Klassekampen
